ALBUM: Ryan Adams smiler lurt bak speilsolbrillene. Iron Maiden-trøye under jeansjakka.

Men ikke la deg lure, selv om han nylig covret Maidens «Wasted Years» akustisk.

«Ashes & Fire» er ikke lyden av Rocke-Ryan, verken han som med frihetsfølelse og overskudd lekte Grateful Dead på «Cold Roses», eller han som fikk oss til å fnyse «Bryan Adams» på mediokre mainstreamflørter som «Rock'n'Roll» og «Cardinology».

Snarere låter «Ashes & Fire» som noe av et karrieretverrsnitt av Rolig-Ryan.

Altså nedpå, dvelende singer/songwriter-pop, uten de verste monokrome deppetendensene, og med tydelige, men ikke altfor dominerende countryelementer. Samt et snev av Bob Dylan i ettersmaken. Slike ting han allerede perfeksjonerte mot slutten av Whiskeytown og på de talentdefinerende soloplatene «Heartbreaker» og «Gold».

Countrysoul-smyger

Med selveste Glyn Johns (legendarisk produsentpappa til hans husprodusent Ethan Johns) som sakralt orientert klangfanger og Tom Pettys tangentsidekick Benmont Tench myk og malende på orgelkrakken, har Adams rett og slett levert fra seg et respektabelt og lettlikelig countrysoulalbum.

Det låter tidløst i den forstand at albumet ikke ankrer opp tydelig verken i Muscle Shoals eller i noen annen epoke eller tradisjon innen det fagre countrysoulfaget. Det er liksom bare en dæsj country og en dæsj soul (og litt Norah Jones) som tydelig smakssetting. Voksent og smukt.

Tench skal få litt ekstra kreditt for teksturene han bidrar med her — enten det er varsom pianoklunking, rumlende clavinetlyder eller bølgende hammond, så beriker det lydbildet på en audiofil måte.

Strammer grepet

Nå skal det samtidig sies at «Ashes & Fire» nok mangler de helt store låtskriverstundene, umiddelbare låter av den typen som presser seg inn på øverste hylle i hans rikholdige kanon. Til det er nok albumet litt for enstonig i utførelsen.

Men man hører samtidig en nyvunnet ro, eller kanskje et strammere grep, i låtskrivingen også.

Tittelsporets lune, gyngende melodiøsitet eller den slepende og sveipende «Invisible Riverside» er sanger som fint matcher gjennomsnittsnivået på hans beste plater.

Albumet er da også, helhetlig sett, den beste sammenhengende opplevelsene Adams har bydd på siden hans låtskriveråre tørket ut etter «Cold Roses» og countryklassisistiske «Jacksonville City Nights» i 2005.

Adams holder på både stemning og interesse hele veien gjennom, det låter uanstrengt og behagelig selvsikkert.

Så kan vi håpe at dette også er begynnelsen på en ny kreativ vår for en av de siste femten årenes mest talentfulle americanaformidlere.

• Streames i sin helhet på NPR.org. Slippes 8. oktober. Spiller solo i Drammens Teater 7. november.