FILM: Johnny English (Rowan Atkinson) er tilbake, åtte år etter at den første filmen, som er basert på karakterene i en reklamefilm for kredittkort, av ubegripelige årsaker spilte inn 160 millioner dollar. Denne gangen skal MI7-agent Johnny forhindre at en gjeng leiemordere dreper den kinesiske statsministeren. Men nok om den imbesile handlingen.  

Johnny English er ei kløne, og det samme må sies om manusforfatterne — i beste fall. Mye av humoren består i at alle skjønner tabben English har begått eller er i ferd med å begå — bortsett fra ham selv. Dette er en fortellerteknikk som passer bra i filmer for de aller minste, som kan peke på skjermen og hyle advarende til stakkars Johnny.  

Jeg ser ingen grunn til at «Johnny English Reborn» skulle framkalle latter hos noen som er ferdig med barnehagen på normert tid.

Teknisk kompetent

Det er nesten like uforståelig at tilregnelige briter har skrevet manuset til disse spionkomediene. Filmene mangler det minste snev av britisk vidd og de må ha tenkt at nå skal vi forsøke oss på denne infantile humoren som utlendinger ler av.  

Det som redder filmen fra laveste terningverdi, er at production values, klipping og resten av det tekniske er upåklagelig. Dette er positivt, men bare i den grad vi fortrenger det faktum at dugelige filmfolk sløser sitt håndverk på hjernespisende sludder.  

Sløseri uten like  

Det samme må sies om de mange eminente skuespillerne som gestalter birollene rundt Atkinson. Synes virkelig Gillian Anderson, Dominic West, Rosamund Pike og Richard Schiff at de er med på noe som har komisk verdi? Er det noe jeg ikke forstår her? Jeg pleide jo å le av Mr. Bean.  

«Johnny English»-filmene er ment å være løssluppen satire over James Bond. Er ikke det blitt gjort før, blant annet i flere filmer om James Bond? Ingen over seks burde føle trang til å le av Johnny English. Litt synd, siden filmen har 11-årsgrense.