ALBUM: Kanadiske Leslie Feist var på starten av 2000-tallet mest kjent som en i mengden i bølingbandet Broken Social Scene. Ikke spesielt kjent, med andre ord.

Men med soloplatene «Let It Die» fra 2004 og «The Reminder» fra 2007 vanket det plutselig Grammy-priser og reklameoppdrag for husholdningsartikler fra Apple og Lacoste. Ja, også er det jo Feist som skrev fjorårets imploderte pophit fra James Blake, «Limit To Your Love».

Uansett, viktigere enn alle disse omkringliggende tegn på suksess: Feists soloplater var noen av de fineste som kom ut de respektive år.

Måtte måpe

Etter en stund i selvpålagt karantene fra både rampelys og låtskriving (hun måtte koble av og dyrke tomater) er Feist nå ute med sitt fjerde soloalbum.

Platen er også denne gang spilt inn i kompaniskap med multiinstrumentalistene Chilly Gonzales og Mocky, passende nok i en liten hytte på California-kysten, og resultatet bør være gjenkjennelig for de som har fulgt Feist en stund.

Vi får dempet, stillferdig og beskjedent arrangert popmusikk — litt «folk», litt «indie», noe piano, mye kassegitar — med hovedpersonens stemme i begivenhetenes sentrum.

Gang på gang gledes man over at så flink, detaljrik og gjennomtenkt popmusikk kan høres så enkel og uanstrengt ut.

Det er samtidig kommet et mørkere og mer dramatisk drag over noen kutt, som «Undiscovered First» og «Comfort Me», i form av mer stryk og trøkk.

Jeg bør også nevne «The Circle Married The Line» — har stemmen til Feist noen gang hørtes bedre ut? — og nydelige «The Bad In Each Other». Begge fikk meg til å måpe.

Mer enn brunsjmusikk

Sistnevnte kunne forresten hørt hjemme på Ane Bruns siste plate, mens Feist ofte ellers minner om en duggfrisk og stabil utgave av Cat Power.

Noe som leder oss over til en mulig innvending: Er dette helt ufarlig musikk? Noen ganger føles den liksom spesialdesignet for måltider rundt lutete furubord, med ferskpresset bringebær- og kiwijuice, hjemmelagde knekkebrød og rikholdig osteutvalg fra Colonialen.

At disse bildene dukker opp, er ikke bare et personlig syndrom. Det er jo ikke uten grunn at Feist-musikken ble brukt i de overnevnte, glossy reklamesnuttene.

Men selv om «Metals» har et slikt, la oss kalle det «brunsjmusikknivå», er platen mye mer enn velskrudd overflate. Den er svært betagende heller enn behagende, og det føles veldig betryggende og oppmuntrende å vite at «Metals» nå ligger lagret på ipoden på ubestemt tid.