I min oppvekst het det: «Din vilje bor i min lomme». Noen foreldre klarte samspillet med barna med å være helt vanlig strenge og autoritære, mens cirka 75 prosent brukte tidvis eller ofte fysisk og psykisk vold. Andre klarte seg med trusler om ulike former for straff. Dette var metodene de voksne benyttet for å gjennomføre viljen sin. Kravet til voksne var at de skulle vinne alle maktkamper med barna sine. De fleste barna innså at de måtte bøye seg for overmakten allerede fra to-treårs-alderen.

Når jeg i dag følger debatten om det vi kaller barne-oppdragelse, er det tydelig at mange foreldre ikke ønsker å være gammeldagse og autoritære. En del av disse ender opp med å miste lederskapet helt i familien, og dermed trives ingen av partene.

Den andre store gruppa av foreldre vil egentlig det samme som foreldre alltid har ønsket; at barn lever og oppfører seg på de voksnes premisser, gjerne med en teskje demokrati, men ikke mer enn det. Det er denne gruppa som mer eller mindre målrettet prøver å finne erstatninger for vold, ydmykelser og grov undertrykking. I praksis kommer deres krav om makt til uttrykk

gjennom ros, belønning, straff, løfter og trusler. Derfor må de naturlig nok mene at ett eller flere av disse
midlene er absolutt nødvendige - og derfor også i prinsippet gode.

Spesielt i barneoppdragelse er det forbausende ofte slik at de voksnes holdninger vokser ut av deres egne handlinger. For eksempel fins det neppe en mor eller far i dag som sitter og ser på sin nyfødte baby og forestiller seg at de en dag skal slå dette barnet.

Når det samme barnet er fem år, har cirka 30 prosent av (nordiske) foreldre krenket barnet sitt fysisk eller psykisk, fordi de har kommet i situasjoner der de føler seg rådville og hjelpeløse. En del av disse foreldrene sliter med konstant dårlig samvittighet, men gradvis bygger mange opp holdninger om at det enten er
nødvendig, riktig eller bra for barnet at de gjør som de gjør.

Kjernen i denne problematikken er egentlig i hvilket omfang og på hvilken måte de voksne kan, skal eller bør administrere balansen mellom makt og ansvar. Her er det veldig stor forskjell på foreldre og pedagoger.

Foreldre har mye mer makt.

Foreldre har nesten ubegrenset makt over barna fra fødsel til pubertet, og dette bygger først og fremst på barnas grenseløse tillit og kjærlighet til foreldrene.

Barn blir rett og slett slik foreldre vil ha dem, hvis det er mulig. De blir ikke sånn på akkurat den måten eller i akkurat det tempoet foreldrene ønsker, men behovet for å få aksept hos foreldrene er stort og vedvarende.

I de første leveåra er ikke dette bevisst, men fra to-treårsalderen er det et bevisst mål.

Foreldrenes sentrale og viktigste ansvar er ansvaret for samspillets karakter, både samspillet mellom barn og foreldre og samspillet mellom de voksne. Det er kvaliteten av dette samspillet som avgjør hvordan barnets hjerne utvikler seg, hvordan de trives og utvikler seg personlig og sosialt, og hvordan de oppfører seg, som vi sier.

Til daglig er foreldre mer opptatt av konkrete ansvarsområder, som søvn, kosthold, skolegang og så videre. Det er også da de opplever sine første konflikter og konfrontasjoner med lederstilen. Derfor har jeg valgt ut en familie som illustrasjon på hvor enkelt og samtidig så uhyre komplekst foreldrenes lederskap praktiseres.

Jon er på dette tidspunktet to og et halvt år gammel. Han er begavet, harmonisk, åpen og empatisk. Han vet hva han vil, som foreldrene uttrykker det. Deres frustrasjon og usikkerhet handler om at Jon som regel ikke vil spise sammen med foreldrene sine, og at det er en lang og slitsom prosess å få ham i seng om kvelden. Foreldrene forklarer at de både har prøvd med det gode (forklaringer, forhandlinger, løfter og liknende) og det strenge (streng stemme og mimikk, tvang og lette trusler). De har altså prøvd å være både moderne og gammeldagse.

Når jeg spør hva de sier til sønnen i de to situasjonene, er svaret klassisk formulert:

- Nå spiser vi.

- Nå skal du snart i seng.

Jon svarer konsekvent og alltid vennlig (første gang) at han ikke er sulten eller søvnig, og leker rolig med god samvittighet videre med bilene og togbanen uten anelse om hvor hjelpeløse foreldrene føler seg som følge av hans nøkterne og logiske svar. Først når foreldrene begynner å legge press på ham, kjemper han tilbake med stor energi og utholdenhet.

Begge foreldrene er kompetente, vennlige og balanserte mennesker. Deres kjærlighet til sønnen er tydelig nærværende i alt de sier og gjør. «Men gutten må jo spise og sove, og det er vel vårt ansvar!»

Jeg ber dem gjøre opptak av seg selv et par dager. Når vi sammen hører opptakene, er det tydelig at de to klassiske beskjedene får karakter av ordrer. Stemmene er blide, men det er ingen tvil om at bare et «ja» fra Jon er akseptabelt. Foreldrene kan selv høre at budskapet har denne karakteren, og går hjem med både lyst og vilje til å finne de ordene og den tonen som best formidler budskapet og samtidig tar hensyn til Jons autonomi. Men selve målet er oppe ikke til diskusjon.

I løpet av et par uker er det mamma som knekker koden, med nesten overveldende suksess. Nå sier hun:

- Du, Jon...maten er ferdig, og vi spiser nå. Du er velkommen hvis du er sulten.

- Hør her, Jon, jeg vil gjerne legge deg før klokka åtte - det er om en time. Si fra når du vil legge deg.

Jon svarer akkurat som før: «Jeg er ikke sulten/søvnig», men etter om lag 5-10 minutter setter han seg til bords og spiser som en ulv der han tidligere måtte motiveres. Ved sengetid går det nesten en halvtime før han kommer, men da er han til gjengjeld overraskende høflig:

«Mamma, kan du være så snill og legge meg?».

Denne dramatiske endringen i samspillet skyldes ikke at foreldrene er blitt demokratiske, ettergivende eller inkonsekvente. Den skyldes to faktorer som var fraværende i deres tidligere budskap.

Den første er det faktum at en normal gutt i den alderen alltid er midt i en lek når voksnes behov melder seg, og at han ikke alltid er helt i kontakt med sine fysiske behov. Først når noen minner ham på det, etablerer han en forbindelse til magen, og selv da må han leke ferdig først. Man skal være relativt maktfiksert for å tolke dette som trass eller opplegg til maktkamp.

Den andre faktoren er kjensgjerningen at morens nye formuleringer på en mye bedre måte uttrykker foreldrenes kjærlige omsorg og erkjennelsen av hans egenart.

Mange foreldre sier: «Men hva om han ikke hadde kommet?»

Det er et viktig spørsmål, fordi det fokuserer på den helt avgjørende faktoren for suksess i denne familien: foreldrenes erkjennelse og tillit til at Jon både kan og vil sitt eget beste - og han vil gjøre foreldrene sine glade. Det er denne tilliten som gjør tonen i budskapet positiv, og det er fraværet av samme tillit som får mange foreldre til å mislykkes i mange store og små daglige konflikter.

Belønning, straff og alle andre bevisste forsøk på å sikre at voksne får viljen sin, uttrykker fundamental mistillit til barnets evne og vilje til å samarbeide og tilpasse seg.

Ved bruk av disse metodene uttrykker de voksne:

«Jeg stoler ikke på at du vil samarbeide bare fordi du elsker oss og har ubegrenset tillit til oss. Derfor må jeg gjøre noe ekstra for å få det som jeg vil».

Ja, men er ikke denne tilliten litt naiv? Jo, om man forventer å få det akkurat som man vil ha det, når man vil, er ikke tillit veien. Men kan man være bare litt mer fleksibel og tålmodig, vil man oppleve at barn tilpasser seg - når det blir på deres måte og i deres tempo. Jo lengre de voksne har signalisert mistillit eller bare mangel på tillit, jo mer tillit og tid trenger barna.

Man kan også velge å si, som mine foreldre ofte gjorde: «Var det ikke for oss, ville det aldri blitt skikkelig folk av deg!»

Moderne foreldre kan legge til: «...og våre metoder».•