ANMELDELSE:«Når man gjør noe grusomt, får man hjelp av en engel til å glemme. Men uansett hvor mye man glemmer, så blir det alltid liggende igjen noe kaffegrut på bunnen av kjelen. Er det ikke sånn? Litt grut?»

Glemsel er et sentralt tema i Demian Vitanzas debutroman.

De tre hovedpersonene forsøker alle aktivt å glemme, men gruten kommer opp til overflaten og vitner om skrekkelige handlinger.

Det dreier seg om overgrep og mishandling, men Vitanza går ikke i detaljer. Det er ikke handlingene han prøver å rekonstruere, men de antatte overgripernes forvirrede sinn.
 

Uklare grenser

Rekonstruksjonen foregår i tre deler, én for hver av mennene. Men historiene går inn i hverandre, og mennenes relasjon til hverandre er ikke entydig.

Det kan dreie seg om den samme personen på ulike stadier, selv om helt konkrete ting i boken egentlig avkrefter den teorien.

Men Vitanzas tekst åpner opp for slik mangetydighet, og det på en god måte.

Han har selv sagt at han er en ansamling mennesker i samme kropp, og en lignende følelse gir han oss også i «Urak». 

Ubehaget i teksten

Tross de ofte svært introverte tankerekkene til mennene klarer Vitanza å holde på den dramatiske nerven boken igjennom.

Jeg skvatt til flere ganger mens jeg leste, som om jeg så en skrekkfilm, en god en sådan.

Grusomheten ligger hele tiden på lur og gir et veldig ubehag under lesningen.

Ofrene for mennenes handlinger kommer også til orde og skaper en ekstra redsel med deres usikre, ambivalente forhold til det som er deres fedre og/eller overgripere.

Ingen husker helt sikkert, og det forsterker ubehaget. Den utrygge stemningen får aldri blitt forløst.

Stilsikker debutant

Vitanza har en overraskende stilistisk sikkerhet til å være debutant og har klart å eksperimentere både med form og innhold på en meget vellykket måte.

Det er ikke så ofte jeg får lyst til å lese en bok om igjen med en gang jeg lukker den, men dette er en sånn bok, tross alle de vonde følelsene den frembringer.