ANMELDELSE: De skjener i vei nedover langs den norske kulturhistorien, skjønnlitteraturen og vekkelseskristendommen: et par ordentlig ampre dansepartnere.

Den klassiske norske litteraturen fra Ibsen og Garborg til Solstad hadde ikke vært de samme uten den kontinuerlige brytningen med den folkelige protestantismen.

Mens ingen har lagt sånn vekt på språkets og lesingens velsignelser som bedehusfolket. Likevel har legmannskristendommen fra Hans Nielsen Hauge til Aril Edvardsen konsekvent definert seg i opposisjon til det skjønnlitterære feltet.

Litteratenes uforstand i møte med de vakte har på sin side vært nokså konstant fra 1700-tallets salonger til dagens litteraturhus.

Svovelpredikanter

I den moderne litteraturen har karikaturene blitt mer og mer dominerende: Det finnes knapt tall for alle de trangsynte mørkemenn som har herjet i norske bøker de siste tiårene.

Margaret Skjelbreds erindringsverk «Mors bok» var et kjærkomment unntak da den utkom i 2009: En presis skildring av en oppvekst i en haugianermenighet i Vestfold, som fanget både fylden og tvangen i det lukkede trosfellesskapet.

Nå følger Skjelbred opp med en roman fra det samme miljøet.

Dessverre er vi tilbake ved karikaturene: «Du skal elske lyset» er en bok som maler ut store, melodramatiske kontraster med mangel på blygsel som ville gjort selv Dickens litt misunnelig.

Menighetens mørke

Begynnelsen er som hentet fra eventyrets eller den barnlige fantasiens verden: En gang levde det en veldig, veldig lykkelig familie i et veldig, veldig fint hus.

Så dør faren. Ut fra skyggene kommer besteforeldrene, fortida, og henter de tre tilbake til mørket, tilbake til livet i menigheten.

Resten av «Du skal elske lyset» handler om oppvekst i en verden av «gudsfrykt, forbud og fortielser», som det heter i forlagets presseskriv.

Bibelspråk

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Margaret Skjelbreds forfatterskap har vunnet tilhengere: Hun er en drivende forteller, og mange av enkeltscenene her har et vakkert nærvær.

Likevel blir det mye etter hvert: På sin vei fra tvang til frihet toucher boka innom kvinneundertrykkelse, incest, barnemishandling, djevelutdrivelse, selvmord, fortrengt homofili og tragiske ulykker. For å nevne noe.

Den livsglade faren som redder moren ut fra fangenskapet arbeider selvfølgelig i lysverket, og sprer lys og modernitet ut i mørke og trangsynte strøk.

Det mest litterært problematiske er likevel kontrasten mellom stil og innhold: De voldsomme og tragiske kontrastene mellom lys og mørke skildres i et språk som er lett og muntert hverdagslig, lagt i munnen på den aldrende hovedpersonen Alva.

Først når det bibelske registeret slår inn i teksten, lyser romanen liksom opp, ladet av noe som er fremmed og uhåndterlig. Slik husker språket noe som romanen ellers gjør sitt beste for å glemme.