- Jeg var ...

Forfatter Kathryn Stockett (42) tenker seg om.

- Jo, jeg var nok tretti år før jeg skjønte hvor ille det faktisk var. Det var som om hodet mitt plutselig åpnet seg og aliens kikket ut og spurte: What the fuck was going on back then?

Det handler om amerikansk apartheid. Om livet i de amerikanske sørstatene for snart femti år siden. Om diskriminering og urettferdighet.

Og det handler om suksess. Stor suksess. Kathryn Stockett er kvinnen bak toppselgerboka «Barnepiken» («The Help»), som nå er blitt til en toppselgende film.

Kort fortalt handler det om en ung, hvit kvinne som får en idé til et kontroversielt bokprosjekt: Å intervjue svarte barnepiker og hushjelper for å få fram sannheten om hvor ille de blir behandlet av sine hvite arbeidsgivere. At arbeidsgiverne - skurkene - er hennes rike venninner, og at det ville ført til regelrett lynsjing av intervjuobjektene - heltene - hvis de ble oppdaget, kompliserer skriveprosessen. Mye drama, en solid dose moral og mye hellig vrede følger. Vrede har også oppstått i virkeligheten.

«Vi finner det uakseptabelt at livet til svarte kvinner blir fratatt enhver historisk korrekthet for å gjøre det til underholdning», uttalte Association of Black Women Historians like etter USA-premieren i sommer.

Da Magasinet møtte Kathrin Stockett og Tate Taylor, henholdsvis forfatter og regissør, under filmfestivalen i Deauville nylig, var de forberedt på å snakke om dette, selv om det var helt tydelig at det ikke var favorittemaet.

- Dette dreier seg om vanlige kvinner, ikke borgerrettsforkjempere. Men noen - kanskje spesielt noen kritikere - skulle åpenbart ønske at filmen handlet om noe annet, sier regissør Taylor, som i likhet med Stockett opprinnelig kommer fra Mississippi.

Akkurat som de hvite kvinnene i historien, er både Taylor og Stockett delvis oppdratt av familienes svarte hushjelper og barnepiker. Men mens Taylors yrkesaktive alenemor hadde et mer moderne arbeidsgiver-ansatt-forhold til sin hushjelp, opplevde Stockett noe som likner mer på «Barnepiken».

- Boka er ikke selvbiografisk, det kan jeg ikke understreke nok når det gjelder familien min, sier Stockett.

- Men Demetrie, hushjelpen som passet deg og dine søsken, ble tvunget til å bruke et eget toalett i et skur utenfor huset, slik de svarte kvinnene i boka må?

- Det stemmer. Demetrie ble opprinnelig ansatt av min bestemor, og det var aldri tvil om hvem som var sjefen i huset, sier Stockett, som ikke hadde en eneste svart venn, nabo eller medelev da hun vokste opp.

- Jeg var vitne til mye hykleri og dobbeltmoral. Men det var også mye kjærlighet. Alle vi barna var enormt glade i Demetrie, sier Stockett.

Hun mener at Demetrie på noen måter var bedre enn hennes egen mor, som alltid hadde det travelt og aldri hadde tid til å leke med henne eller søsknene hennes.

- Boka hjalp meg å finne svar på hva Demetrie må ha følt og tenkt den gangen. Jeg har ingen svar, jeg lærer fremdeles hver dag.

Boka «The Help» har ligget på New York Times' bestselgerliste i over to år, og i forbindelse med filmens premiere spratt den igjen helt på toppen. Interessant, siden Stockett forsøkte seksti agenter før hun fikk napp. Hvorfor var boka så vanskelig å selge?

- De var redde. Da de skjønte at jeg var hvit og skrev om dette emnet, ble de vettskremte, sier Stockett.

Regissør Taylor følger opp:

- Hun møtte stadig holdningen «hvordan kan du som er hvit, skrive om svarte personer?» .

Stockett nikker, Taylor fortsetter:

- Jeg møter den samme holdningen i forbindelse med filmen. «Hvordan skulle jeg, som er både hvit og mann, kunne lage en slik film?» sier han oppgitt.

Her er vi ved stridens kjerne. For svarte kritikere har sett seg lei på at det hvite Hollywood forteller deres historie på sine egne premisser. Selv om selveste Oprah Winfrey har anbefalt både filmen og boka varmt, er det andre toneangivende svarte kvinner som har vendt tommelen ned.

«De afroamerikanske hushjelpene er redusert til rekvisitter for den hvite hovedrollen,» tordnet Melissa Harris Perry, professor ved det store og tradisjonsrike Tulane University, etter premieren.

«Dette er ikke en film om livet til svarte kvinner. Det de opplevde den gangen i Jackson, Mississippi, var voldtekt, lynsjing og mordbrann,» sa hun - og konkluderte med at filmen var både historisk ukorrekt og grunnleggende urovekkende.

Regissør Taylor mener at all kritikken også har en positiv side, da et av de største og vanskeligste tabuene blir tatt fram igjen.

- Det er også derfor filmen treffer så mange. Rasespørsmålet er fremdeles problematisk i USA, sårene har ennå ikke grodd. Folk bare sluttet å snakke om det, i håp om at det ville forsvinne av seg sjøl.

- Men det har ikke skjedd?

Taylor og Stockett rister unisont på hodet.

- Hvis noen river bort plasteret, velter alt fram igjen. Det er det som skjer, sier Taylor.

- Skremmer det dere?

Stockett lener seg fram.

- Hør her: Det er ikke bare Amerika som sliter med dette. Det var heller ikke Amerika som oppfant det. Rasisme er et verdensomspennende problem som jeg neppe tror vil forsvinne helt noen gang.

Taylor følger opp:

- Men vi kan nå og da sjekke hvordan tilstanden er, og forsøke å gjøre noe med det.

- Tror du filmen ville vært annerledes om du var svart?

Taylor nikker sakte.

- Ja. Den ville nok det. Jeg ville nok hatt behov for å legge mer vekt på den grufulle uretten afroamerikanere opplevde. Men som filmskaper, uansett farge, er det viktig å gå tilbake til utgangspunktet, og det er ikke det boka til Kathryn egentlig handler om. En måte å lære på er å forsøke å sette seg inn i andre folks skjebner. Filmen sier at folk har rett til å fortelle historier.

- Dere er begge fra Mississippi. Hvordan er det der i dag, og hvordan er filmen blitt mottatt der?

- Jeg mener Mississippi har et sunt forhold til sin fortid. Derfor blir jeg oppgitt over filmer som sier noe annet. Jeg har hatet mange filmer, som for eksempel «Mississippi Burning», fordi de underbygger det ensidige bildet av hvem vi er, sier Taylor.

Stockett nikker.

- Det er forresten morsomt at Jackson, Mississippi, der vi spilte inn filmen, er den byen i USA hvor «Barnepiken» har gått aller best.

- Hva tror du det skyldes?

Stockett tenker seg om. Så smiler hun.

- Først og fremst fordi alle ville sjekke om de sjøl var med i den.

eal@dagbladet.no