- Vil du ligg med me'?

Spørsmålet blir etterfulgt av et kontant latterutbrudd. Det er ikke stilt til intervjueren, ei heller tegner Finn Graff, men til Brad Pitt. Det vil si, hvis Lena Kristin Ellingsen noen gang hadde møtt Hollywood-smukkasen ansikt til ansikt var dette det første hun hadde spurt ham om. Men vent litt, er ikke Ellingsen lykkelig samboer med kollega Trond Fausa Aurvåg?

- Jo, jo. Dette er noe Trond og jeg har snakket om. Og det er vel strengt tatt ingen fare for at det skulle bli et reelt problem. Hvis jeg virkelig skulle møte Brad Pitt en dag, får vi drøfte det seriøst da.

Utsagn som dette er ganske betegnende for skjønnheten fra Saltdal i Nordland, kjent for millioner av nordmenn som butikkdama Karoline fra tv-serien «Himmelblå». I bransjen er hun kjent for å være velsignet jordnær, ekstremt godt forberedt og imponerende allsidig, blant venner og kjente for å være svært direkte. Eller sagt på en mer direkte måte: Grov i kjeften.

- Jeg vet ikke om jeg er så veldig grov i kjeften, men jeg har ikke noe imot å bli fortalt en grov vits eller to. Jeg har alltid følt meg som en av gutta, og synes ofte det er deilig å være sammen med dem. Gutter er så deilig ukompliserte å forholde seg til.

Graff knegger bak tegneblokken.

- Ja, ja, sier hun og smiler så de klare, grønnbrune øynene forsvinner i rynker.

- Jeg generaliserer veldig, jeg vet det. Men sammen med gutter blir det ikke så mye analysering og utenomsnakk. Og så kan man være direkte uten at det blir tatt ille opp.

Dagens prøve er over, og vi sitter i Ellingsens garderobe på Nationaltheatret, hvor hun for tiden er fullt opptatt med å spille geitemor i musikalen «Rockeulven». Stykket er teaterets hovedsatsing for barn i alle aldre denne sesongen, basert på den østeuropeiske tv-filmen «Med grimm og gru» fra 1976, og vist på NRK med ujevne mellomrom.

- Musikaler blir ofte sett på som noe litt annenrangs innad i bransjen, men for skuespillerne er det noe av det vanskeligste man kan gjøre. Utfordringen ligger i å gjøre det så lett som mulig, publikum skal ikke se at vi strever. Jo lettere det ser ut, jo mer arbeid ligger det ofte bak.

Ellingsen sier hun liker «streit dramatikk», og skulle mer enn gjerne satt sin perfekte, hvite tanngard i både Nora og Hedda. Hun er veldig glad i musikaliteten hos Shakespeare, og liker godt å jobbe med film og tv. Hun har også sans for musikaler. Problemet med musikaloppsetninger er at de som oftest er svindyre å produsere, og derfor må spilles mange ganger og helst i ett strekk for å tjene seg inn.

- Det kan bli litt slitsomt, sier hun alvorlig.

Akkurat her vet hun smertelig godt hva hun snakker om.

Det var i slutten av mars i fjor det skjedde. Mens «hele Norge» hygget seg med siste sesong av «Himmelblå», opplevde Ellingsen en av sine aller mørkeste stunder. Hun hadde spilt i suksessmusikalen «Spring Awakening» på Oslo Nye Teater siden januar og hadde det for så vidt bra. Likte stykket, likte musikken og likte jobben. Men plutselig føltes kroppen så tung. Det var vanskelig å bevege seg. Å tørke håret var et ork. Og så forsvant også arbeidsgleden.

- Jeg skjønte ikke hvorfor, og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde noen glede ved å stå på scenen. Så oppdaget jeg at det var vanskelig å kommunisere med venner. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å snakke og var kjempetrøtt.

- Depresjon, sier Graff.

Ellingsen biter seg i underleppa.

- Man kan kanskje kalle det det, men jeg følte ikke at det satt i hodet. Jeg er ikke en person som svartmaler ting, er ikke mørk til sinns og deprimert. Dette var veldig fysisk. Jeg kom meg gjennom siste forestilling før påske, men da jeg våknet morgenen etter var jeg helt kake. Det var en merkelig følelse ...

- Ble du redd?

- Selvfølgelig, sier hun alvorlig.

Det sies at eneste gyldige grunn for en skuespiller til å sykemelde seg er dødsfall - sitt eget. Det var ikke lett for Ellingsen å ringe til teatersjefen og fortelle at hun rett og slett ikke kunne spille mer. Selv om det bare dreide seg om fire forestillinger, eller vel ti timers jobb, var det tvingende nødvendig.

- Batteriet var helt flatt. Det var ikke mer å hente, og jeg skjønte at jeg ikke klarte å spille de siste fire forestillingene. Du vet hvordan det er når du har sprunget helt til du ikke klarer mer, det brenner i muskulaturen og gjør vondt i hele kroppen. Slik hadde jeg det.

Ellingsen ble sykemeldt, og brukte nesten ett år på å forsøke å komme til bunns i problemet

.

- Jeg har vært gjennom så utrolig mange forskjellige behandlingsmetoder, bortsett fra ordinær skolemedisin, antidepressiva og den slags. Jeg mente at hvis jeg skulle klare å løse dette, måtte jeg finne årsaken til problemet og ikke døyve symptomene med piller.

- Og hva var årsaken?

- Det begynte med kyssesyken, altså en virusinfeksjon. Og til slutt fikk jeg diagnosen, sier hun og tar sats:

- Post-viral-tretthets-syndrom. På norsk betyr det ettervirkninger av virus. Men at jeg ble så kraftig slått ut skyldes nok like mye at jeg rett og slett har stresset mye i mange år uten å ta hensyn til kroppen min. Dette var noe jeg hadde undertrykket i mange år. Følelser jeg hadde ignorert for lenge.

- Du har vært for mye flink pike og sagt for mye ja?

- Ja, men sånn er det å være frilanser. Man er hele tiden redd for å si nei av frykt for ikke å bli spurt igjen. Dessuten har jeg også alltid vært redd for ikke å bli likt, sier hun.

Akkurat det siste er ganske ubegrunnet. For er det noe Ellingsen synes å være, både innen og utenfor teateret, så er det godt likt.

- Det må være slitsomt å engste seg for det hele tiden?

- Ja, i lengden blir det jo det. Mens jeg var syk, kjente jeg veldig mye etter. Hadde veldig fokus på hvordan jeg følte meg og hadde jevnlige statusoppdateringer. Når folk spurte hvordan jeg hadde det, følte jeg ansvar for å fortelle. Så jeg snakket så mye det om at jeg rett og slett ble drita lei av meg sjøl. Jeg ble min egen verste fiende. Det er nok mange som blir mye hardere rammet av ME-liknende symptomer. Jeg klarte å bevare noe av gleden i hverdagen. I hvert fall innimellom. Når jeg ser tilbake på det året nå, tar jeg meg i å tenke: Hvorfor leste jeg ikke flere bøker? Svaret er at jeg rett og slett ikke orket. Løsningen ble til sjuende og sist å akseptere meg sjøl som jeg er. Stresset er det bare jeg som kan gjøre noe med. Ingen doktor, pille eller healingprosess kan fikse det. Jeg måtte heale meg sjøl.

- Og det gjorde du?

- Ja, med god hjelp. Jeg gikk regelmessig til akupunktur og var på kurs i London i noe som heter Lightning Process, som i korthet går ut på å mentalt trene seg opp til å komme ut av situasjoner man ikke ønsker å være i.

- Det er ganske omstridt her hjemme, da noen mener det ikke finnes noen vitenskapelig dokumentert effekt ...

- Det hjalp meg. Nå, når jeg kjenner meg tung, bruker jeg et aktivt språk. «Nei, jeg gjør meg ikke sliten. Jeg gjør meg full av energi.» Det blir som å coache seg sjøl ut av uføret.

- Så enkelt? Å se muligheter i stedet for hindringer?

Ellingsen smiler.

- Ja, det kan høres banalt ut. Men det virker. Kroppen er noen ganger smartere enn hodet. Den er i hvert fall ærligere. Så lytt til kroppen din, den lyver ikke, sier hun og tenker seg om:

- Men det betyr ikke at vi mennesker ikke også har et iboende behov for å grave oss ned i dritten. Jeg tror det er godt og sunt å være sint eller trist iblant. Det gjelder bare å finne balansen.

- Hvordan føler du deg nå?

- Nå føler jeg meg frisk, energien er kommet tilbake.

I skyggen av Mia Gundersens omfangsrike barm, det var der Ellingsen møtte sin samboer Trond Fausa Aurvåg. De tre spilte sammen i Oslo Nyes oppsetning av «Manndomsprøven». Han var den nervøse unge mannen som blir forført av den godt voksne Mrs. Robinson, men som ender opp med dattera hennes i siste scene.

- Nok et eksempel på at livet imiterer kunsten, sier Ellingsen. - Den har en tendens til å gjøre det. Spesielt innen mitt yrke.

- Hvorfor er det så mange skuespillere som velger kolleger til partnere?

- Jeg tror...sier Ellingsen og kaster på den platinableike luggen. - Jeg tror det er fordi jobben vår i stor grad handler om å blottlegge oss. Å åpne hjertet og la det blø. Man inviterer ofte nettopp de følelsene, og da er det ikke alltid lett å skru av når teppet går ned eller regissøren roper «Takk!».

- Så du forstår at en filmstjerne som Angelina Jolie blir engstelig når samboeren Brad Pitt skal gjøre elskovsscener med en annen smekker dame?

- Absolutt.

- Da passet du på som en smed da din samboer spilte inn heftige elskovsscener i filmer som «Tatt av kvinnen»?

- Nei, nei, nei. Jeg velger å stole på ham. Hvis vi ikke kan gjøre det, kan vi like gjerne legge ned hele forholdet med en gang.

- Hva var det med ham som appellerte til deg?

- Han er utrolig varm og fikk meg til å føle meg vel. Da vi først møttes, hadde jeg en annen kjæreste. Jeg holdt veldig tilbake, selv om det oppsto spenning mellom oss ganske tidlig.

- Du valgte som vanlig å lytte til hodet, ikke kroppen?

- Ja! Jeg lot hodet styre igjen. He-he.

Alliansen Ellingsen-Aurvåg er ifølge hovedpersonene en solid sak. Men det har vært gnisninger. Som så mange andre lærte de at det kan være problematisk å blande jobb og privatliv.

- Trond skulle instruere noen episoder av «Himmelblå». Han kom og viste meg hvordan jeg skulle spille rollen min. Jeg likte ikke måten han sjefet over meg og at han liksom inntok mitt territorium.

- Sa du fra der og da?

- Nei. Jeg var veldig opptatt av at han skulle være trygg og gjøre en god jobb, så jeg sa ikke noe før dagen etter. Og da kranglet vi litt. Men det er ikke mye friksjon i vårt forhold, så når det en sjelden gang kommer et utbrudd, tror jeg det er bare sunt for oss begge.

Lena var tre år gammel da hennes far døde av kreft.

- Det har preget meg veldig sterkt opp gjennom hele livet. Jeg har alltid hatt en sterk lengsel etter å kjenne ham. Samtidig har jeg følt en slags skam fordi jeg ikke har kjent røttene mine ordentlig. Jeg har følt at jeg burde ha visst mer, at jeg burde ha kjent ham bedre.

- Husker du ham?

- Ja, jeg gjør faktisk det. Jeg husker noen små episoder. Som at jeg matet ham da han var sjuk. Han satt i rullestol og kunne ikke spise sjøl. Mamma ga ham brødskiver med banan, skåret opp i små biter. Jeg spurte om jeg kunne få lov å mate ham, men mamma sa nei - uten å forklare hvorfor. Så da hun gikk ut av rommet, ga jeg ham en bit. At jeg ikke fikk lov å gjøre det er nok grunnen til at jeg husker det så godt.

Ellingsen tar en pause.

- At jeg mistet ham så tidlig i livet og hele tiden har savnet ham, har gjort det lett for meg å identifisere meg med andre som mister noen.

- Din mor giftet seg igjen etter en stund. Hvordan er forholdet til din stefar?

- Jeg er veldig glad i stefaren min, som er et fantastisk menneske. Han har alltid stilt opp og jeg har aldri følt at han er mindre glad i meg enn mine to yngre søsken. Det er forresten han som åpnet øynene mine for at det gikk an å leve av å være skuespiller.

Tenåringsjenta Lena var sosial, aktiv og flink. Hun var populær, dyktig på håndballbanen og hun spilte fiolin uten at kattene i nabolaget stemte i. Og hun var dyktig på skolen. Flink pike som hun var, skulle hun bli noe flott, noe stort, noe viktig: lege. Hadde både karakterene som skulle til og interessen for faget. Men samtidig hadde hun noe hun omtaler som et litt over gjennomsnittlig behov for oppmerksomhet.

- «Du burde søke på Teaterhøgskolen nedi Oslo», sa stefaren min. Jeg bare blåste av det, da jeg ikke engang visste at det fantes noe sånt, sier hun.

- Du var ikke opptatt av teater i oppveksten?

På den rette nesen som ender i et lite oppsving, danner det seg et par rynker.

- Nei. Jeg likte å lese stykker på skolen, men utover det hadde jeg ikke noe forhold til dramatikk og teater. Men jeg så mye film. Noen filmer så jeg om igjen og om igjen. Dette var i movieboxens tid, og det handlet om å få så mye som mulig ut av videokassettene jeg leide.

- Hvilke filmer så du flest ganger? Noe med store skuespillerinner som Meryl Streep eller Glenn Close?

Ellingsen ser litt brydd ned.

- «Twins», sier hun stille.

- Hva for noe?

- Jeg så «Twins». «Tvillinger». Mange, mange ganger.

- Er det den komedien med Danny DeVito og Arnold Schwarzenegger?

Ellingsen nikker sakte.

- Jøss. Så «karakterskuespilleren» Schwarzenegger er en av årsakene til at du sitter her på Nationaltheatret nå?

- Altså, det egner seg ikke så godt på trykk, men det er en viss sannhet i det, ja.

Så med «Tvillinger» og andre liknende klassikere i bakhodet, reiste den unge jenta sørover og endte på privatskolen Bårdar-akademiet, som i praksis fungerer som en slags førskole til Teaterhøgskolen, bortsett fra at hovedvekten ligger på musikkteater. Så der steppet hun lykkelig over parketten, lekte seg gjennom skoletimene og levde glade dager à la «Fame»?

- Nei, det gjorde jeg virkelig ikke. Jeg hadde lyst til å slutte hele tiden. Det var beintøft. Nådeløst. Tretti stykker kom inn første året, og antallet skulle halveres til neste. Så det var en konstant konkurranse. En ett års lang audition. Da jeg kom inn på Teaterhøgskolen etterpå, kunne jeg slå fast at det var mye tøffere å gå på Bårdar. Jeg hadde en bratt læringskurve.

I motsetning til noen av sine medelever, ble ikke Ellingsen hentet til et av de store, prestisjetunge Oslo-teatrene etter eksamensforestillingen. Som frilanser måtte hun finne seg i å flytte dit mulighetene var. Det positive var at hun ble veldig tilpasningsdyktig. Det negative var at angsten for å si nei og for ikke å bli likt, stadig var til stede.

- Frykten for å ikke bli likt og for å ikke være god nok, kan gjøre at man blir litt selvutslettende. Jeg har nok gått mer med strømmen og tilpasset meg, i stedet for å si «ta meg for den jeg er».

- Er du blitt utnyttet?

- Nei, jeg føler ikke det. Og jeg sier fra hvis jeg opplever noe som urettferdig. Jeg opplevde en gang å bli seksuelt trakassert av en kollega, og da måtte jeg jo si fra til vedkommende.

- Hvordan ble det mottatt?

- På den vanlige måten, at det var min egen skyld.

- Var det vanskelig å si fra?

- Ja. Jeg var forholdsvis nyutdannet, og fryktet at det kunne føre til at jeg ikke fikk flere jobber. Likevel følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Han gikk ganske langt i å manipulere meg, og ga seg ikke. Det var åpenbart at det hadde virket for ham tidligere, sier hun og legger til at Skuespillerforbundet gjennomførte en undersøkelse for en tid tilbake som avslørte at hele 45 prosent av de spurte skuespillerne hadde opplevd ulike konkrete situasjoner som kan defineres som seksuell trakassering i løpet av de siste seks månedene.

- Så, ja, seksuell trakassering forekommer. Men jeg har ikke opplevd så mye av det, og tror det var verre før. Vi er tross alt mer likestilte nå.

Støynivået fra Stortingsgata har dempet seg, ettermiddagsrushet er over. Men i korridoren utenfor Ellingsens garderobe er aktiviteten merkbart større. Dører blir åpnet og lukket, kolleger av Ellingsen gjør seg klar til kveldens forestilling. Det trenger hun ikke tenke på nå, «Rockeulven» har ikke premiere før 13. oktober. Men høsten kan bli travel for henne. Spørsmålet er om den blir for travel. Om hun igjen kommer til å falle inn i det gamle «flink pike»-mønsteret?

- Nei, det er jeg helt sikker på ikke vil skje. I høst skal jeg spille «Rockeulven», og så er det noe tv-greier på gang, en ny krimserie som jeg ikke vet om jeg får lov å snakke om. Jeg skal kanskje også spille i en film med Trond.

- Burde du lagt inn litt ferie?

- Jeg skal ikke jobbe hele tiden, og vi planlegger en fire-fem måneders tur til Asia neste år. Vi må gjøre det nå, før vi eventuelt får barn og før det kommer et tilbud fra Hollywood, he-he ...

- Fra Brad Pitt?

- He-he. Ikke et slikt tilbud. Men, man vet aldri ...

- Hva tror du samboer Trond egentlig tenker om det?

- At jeg hadde spurt Brad Pitt om han ville bli med meg hjem? Vi har som sagt snakket om det, og han sier at det hadde vært helt greit, hvis...,sier hun og smiler skrått.

- Hvis han fikk lov å ta Angelina Jolie med seg hjem.•