MANDAG MORGEN: I mengden av folk som rusher inn på t-banen på Tøyen stasjon, velter det inn en skikkelse som får hijabdama i setet ved siden av til å klemme seg helt opp i vinduet. En godt voksen kar iført et par små, blå dametights kommer veivende på våte sokkelesten. Han blør litt fra små sår i panna, men ser ikke ut til å bry seg, knaser opp en boks øl og gir seg til å supe. Hendene skjelver. På Jernbanetorget raver han av banen igjen, stresser av sted langs undergangen.

Der venter velkomstkomiteen. «Stian» (25) og bestevennen «Magnus» (29), er som så ofte ellers på riktig sted til riktig tid med buffeten sin. I boksershortsen har Stian heroin, femten gram til en verdi av omtrent like mange tusen kroner.

Magnus gjemmer amfetamin for nesten ti tusen «på balla», som de kaller det.

- Skal du ha friskmelding, spør Stian den tightskledde og sklir hånda i bokseren, fisker ut en stein. Heroin i klump er hardt som bein. 0,2 gram, misvisende betegnet som en kvarting, ligger tettpakket i lag på lag på lag av tynn, flagrende plastikk fra Kiwis frukt- og grøntposer.

Ut ifra det overlykkelige ansiktsuttrykket til heroinisten i sokkelesten kunne en tro de to gutta i småshabby fotballtrøyer og joggebukser er engler fra oven.

Det er de ikke. Siden 2006 har de levd etter regelen at alle slags folk kjøper dop. Kunsten er å vite hva, hvor og når. De pusher kokain når småbrisne festløver av alle slag vil ha noe i nesa på byens rockebarer. De står klare når advokater ringer og bestiller det samme. De besørger amfetamin til håndverkere som vil sprengjobbe, har solgt hasj til sjøl pyntelige pensjonister langs Akerselva og de langer heroin til de aller mest signe i sentrum. Som sokkevandreren på banen som sikler etter klumpen foran seg og fikler etter penger han ikke har.

Gutta går fra ham. Dop koster.


- HUN BLIR SÅ SUR, SANT, det er kjipt når det skal være så mye krangling hele tida, jeg prøver så godt jeg kan, men jeg må jo kunne være i byen om jeg har lyst til det ...

Tre dager senere har Stian akkurat stappet tjue kiwiplastklumper fordelt på kvartinger og halve gram i kjeften. Fem gram er akkurat så mye han har plass til under tunga uten at han begynner å snakke ureint her han deler dameproblemene sine med kompisen. Om politiet
ransaker ham, sjekker de sjelden munnen.

Men om de gjør det, svelger han unna hele greia for senere å drite driten ut igjen. Sprekker én pose i magen, dør han.


DAMEPRATEN GÅR MENS de to haster forbi den store, hvite politicampingbilen på Plata. Målet er å få slutt på all synlig salg og bruk av narkotika, så siden juni har området utenfor Oslo S hatt god politibemanning. Og derfor har Skippergata, et par hundre meter bort, nøyaktig like lenge hatt god dealerbemanning.

Det er på fortauet utenfor Kirkens Bymisjons Kafé «Møtestedet» de henger nå. Magnus og Stian har trua på en god dag på jobben. Nå har jo mange fått utbetalt bostøtta. Det betyr god omsetning.

Først gjør de unna salg avtalt på forhånd med telefonkunder. Fra strømmen av turister og skoleklasser på tur ved Burger King på Karl Johan, dukker en av kundene frem, en ung skatefyr med dyre høretelefoner.

- To kvarte, sier han.

På knarkerfortauet i Skippergata kommer karer i arbeidstøy fra Blåkläder hoppende ut av biler og kjøper amfetamin. Stian skjønner ikke hvordan så mange håndverkere takler å kjøre i seg speed og jobbe dag etter dag. Etter noen uker uten søvn blir man helt rar, ser og
hører ting. Prøver man å slutte, er det fyllesjuke gange hundre. Stian takker Gud for at han takler sjuka så dårlig at han holder seg unna pepper. Eneste artige med speed er lukta.

- Det er som å stikke huet inn i en blomsterbutikk.

Resten av folkene på fortauet er en rotete gjeng. Mange av dem er magre, hulkinna sprøyteheroinister, de med knekken i knærne og hvor er røøøret mitt-stemme. En skjelven kar som fikler desperat fram 300 kroner for en kvarting til «friskmelding». Ei litt nervøs dame i
femtiåra kvier seg før hun tør å spørre etter rivotril, en epilepsimedisin som Stian mener tar bort nervene. Han har to innabords
sjøl. Det er som et grønnsakstorg.

Dealere, de fleste unge menn, går fra fjes til fjes og roper ut «pepper, metadon, subuteks, sobril».

- Hvem har metadon her nå? Nå har jeg tre her som skal ha metadon, kauker en kar som lenge har sett det som sin oppgave å være ordensmann, han administrerer høylytt riktig bruker til riktig dealer.

- Det er jævlig rart å tenke på hvor mange millioner kroner politi bruker på å stå nede på Plata som turistinformasjon og fortelle folk hvor de skal gå hen, når man sitter her, filosoferer Stian og Magnus.

- Kjøp og salg er så synlig at det er rart ikke det arresteres ti folk på ti minutter hver dag. Eneste forskjellen, er at de jager narkomane bort fra Plata og så ender folk her.

Underbuksa tømmes fort. Stian knørver seddel for seddel i en sliten joggesko. Fem, sju, åtte, ti tusen. Stian teller og teller, det er viktig å alltid huske omtrent hvor mye penger han har på seg. Klart politiet stusser om de finner en kar med åtte tusen penger i en sur sokk som han ikke kan gjøre rede for. Han pleier å si at han har lånt dem av far sin. Det gjelder å ha en plan, rett som det er hekter politiet
Stian for besittelse eller salg. Han er tatt for over tretti forhold, men fengselsdommen hans blir stadig utsatt. Han ser frem til å sone. Kanskje får han utdanning.

I mellomtida går han her og ser mye stygt.

Som han fyren med fint hus litt vest borti byen her som kjøpte litt. Så litt mer. Så litt oftere. Snart hadde hus, jobb, kjerring og unger gått fløyten i form av dop og penger filtrert gjennom Stians og Magnus' herointruser og pengesokker.


SNART ER STIAN OG MAGNUS oppe i femten tusen. De pleier å dra inn rundt tretti tusen på en vanlig dag. Men det er jo ikke fortjeneste. Så snart gutta har gått tom for dop, suller de gjennom byen, ofte forbi politiet, med sedlene stappa i skoa, for å handle mer fra leverandørene.

Stian vet fint lite om dem han kjøper av, men slik han kjenner det, er fordelinga når det gjelder store partier i byen vanligvis slik: Arabere styrer hasjen, somaliere heroinen, nigerianere kokainen. Jugoslavene holder på med alt og har den beste kvaliteten på alt, men er farligst å deale med om noe skjærer seg.

Er det en ting Stian har som policy, er det å alltid betale på forhånd. Det er nok av folk med store partier som er så sleipe at de slenger femti gram heroin til deg, du har en uke på å betale ellers går fingeren din. Klarer du ikke det, må du rømme landet. Stian husker han som rømte til Brasil, hvor var det igjen, en helvetes stor by... Var det ikke Rio de Janeiro, og likevel... Dagen etter fant de ham død på
hotellrommet med et skudd i panna. Jugoslavoppgjør.


MEN EN TING ER AT HAN ikke vet mye om hvor dopet kommer fra. Det er verre at han har vanskelig for å sette fingeren på hva overskuddet av alle tusenlappene han og Magnus tjener egentlig går til. De burde jo være styggrike. Men for det første går det uansett ikke an å kjøpe noe som helst fint, som en bil, med knørva sedler. Ikke kan de sette noe i banken, da begynner bjeller å ringe. For det andre så har han jo utgifter, og han og Magnus liker å leve godt med masse tobakk, spise alt ute, kjøre taxi overalt. Men så dette egne forbruket, da.

Det blir verre og verre.

- Faen, du var noe jævlig langt ute i går, sier Magnus når Stian slipper ham inn i en liten leilighet i forstads-Oslo uka etter.

Siden begge bor i leiligheter andre steder, med damer som ikke er begeistra for kremmervirksomheten deres, hender det at de møtes her hos Stians far. Det passer bra i dag. I går var Stian såpass på utur at han måtte kaste inn håndkleet fra dealinga, gå hjem og sove nesten et døgn. Dama er enda surere enn vanlig. Far til Stian blir også like sur som vanlig når Magnus setter seg i sofaen og legger den blanke, lille vekta med to desimaler, speed for ti tusen og tre brune, firkanta kladder på størrelse med kortstokker med hasj på salongbordet for å dele opp litt.

- Jeg har sagt det før: Detta vil jeg ikke ha her, sier faren til Stian, sint, men han er veldig sjuk, begynner å bli gammel, er sliten og resignerer: «Hva skal jeg gjøre da? Det er ungen min ...».

Han sier: - Du kan søke deg en jobb, du har DE attestene fra jobben du hadde!

Så sier han ikke mer i det hele tatt, ser bare ned i en kaffekopp med bilde av ei ferje på.


DET VAR DEN FREDAGEN Stian ble permittert fra akkurat den jobben i renovasjonsbransjen, at alt gikk galt for ham. Han tenker på det mye, at hadde det ikke vært for at sjefen sa at han ville bli overflødig en stund, så hadde han aldri reist fra det vesle tettstedet sitt på besøk til Magnus i Oslo dagen etter. Han hadde ikke reist fra mora, som endelig var blitt tørrlagt etter nok en årelang runde på fylla. Da han var barn, bodde hun noen år «på alkoholikerhjem». Han bodde hos slektninger til hun kom ut igjen. Stian husker hvor skuffa han ble da hun ble sammen med han faens jævelen og begynte å drikke på ny. Og som de drev på, de to der, skulle kjøre i fylla til Sverige for
å kjøpe sprit og greier! Stian pleide å gripe inn ved å være sjåfør. Med jevne mellomrom, når jævelen ble drita nok, benyttet Stian anledningen til å banke ham opp. Han var fjorten. Det tok mange år, han rakk å droppe ut av yrkesfag på videregående og få den fine jobben sin, før mora ble tørr igjen.

Hadde han ikke mistet den jobben, hadde han ikke reist til Magnus som tok imot ham med ræva full av penger etter å ha begynt å selge hasj og røyke kokain. Sjefen ringte søndagskvelden og hadde funnet ny plass til Stian, men han ble heller med til Akerselva. Han, som bare hadde røykt hasj sjøl og aldri rørt noe annet, var dritnervøs, men det gikk seg til fort. Å røyke og selge kokain, også. Mens tennene sakte begynte å bli svarte ved tannkjøttet av røykinga, ble pengebehovet større, og mest penger er det i heroin.

Selvsagt begynte de å røyke det sjøl, også. Oftere og oftere. De pleier å si de har kontroll, men Magnus har allerede røyka i dag, tidlig på morgenen, og alt nå er de på veg for å dele en utenfor blokka før de skal på jobb. Magnus røyker kokain med jevne mellomrom i tillegg.

- Skjønner ikke at du orker, du blir jo helt paranoid. Du står i vinduet og synes du ser politi hele tida, erter Stian Magnus mens de fyrer opp, men de ler ikke særlig godt. Brun røyk begynner å stige.


DAGEN ETTER, FORMIDDAG, på Narvesen, Oslo S:

- Stikker du inn og kjøper sjokoladen, eller? Det er sikkert ikke Cuba igjen, som vanlig. He-he, fy faen, de selger sikkert Cubasjokolade for mange hundre tusen i måneden her på Oslo S. Tenk at på matbutikken her, må de gjemme sølvfolien fra bakeavdelingen i kassa, gliser Magnus til Stian.

De to er på jakt etter passende sølvpapir. De er ferdige med jobbinga og skal røyke. De går til undergangen nede ved fjerntogsporene. Stian legger en av steinene, et halvt gram, på sølvpapiret. Han holder lighteren under. Heroinet smelter, klumpen begynner å lekke svart og ryke. Med en tippekupong rullet til rør, inhalerer Stian røyken. Han merker at han har røkt så altfor mye i det siste, for det skal mer og mer til. Men nå er nok nok.

De har pratet om det siden i går. De skal reise sin vei, fordufte, til kjentfolk langt faenivold i bygdenorge og avruse seg.

- Der er det ikke mulig å gå kjøpt dop engang, vi kommer ikke til å ha noe valg, sier Stian og har trua.

Han har funnet avgang og greier. Neste søndag er dagen de skal dra. Neste søndag går toget deres, sier Stian, mens heroinet smelter til søle i cubapapiret.