FILM: Den første «Tropa de Elite»-filmen vant selveste gullbjørnen i Berlin i 2008. Den ble også beskyldt for å være fascistisk og kritikerne spredte seg i alle retninger. Oppfølgeren kan allerede skryte av å være den mest innbringende i Brasils filmhistorie og er dessuten landets bidrag til Oscarløpet.  

Filmen er mindre brutal enn den første og heldigvis mindre kaotisk. Regissør José Padilha har klarnet hodet og sikter mot større skalper. I forrige film var det «bevegelsen» (narkolangerne) som var hovedmotstander for spesialstyrken BOPE, nå er det «militsen» (korrupt politi som har presset ut langerne og fungerer som mafia). I tillegg har vi «systemet», det vil si politisjefene og den politiske strukturen.  

Filmen skildrer en gjennomkorrupt verden der bare en idiot vil velge å sette seg opp mot systemet. Den fremste idioten er vår helt og forteller, BOPE-leder Nascimento (Wagner Moura), en målrettet arbeidsnarkoman som ikke vet å nyte livet.  

Ingen tenkepauser

Allerede i starten, når han skal kvele et intenst fengselsopprør, viser Nascimento at han er en mann med integritet. Det er riktignok en ripe i manuset at hans topptrente underordnede ikke adlyder ordre, men det setter tross alt i gang resten av filmen.  

«Tropa de Elite 2» er fargemettet og overeksponert, slik vi er vant til fra brasiliansk og annen latinamerikansk film. Den er samtidig dokumentarisk i valg av vinkler og ustøtt kamera, noe som gir en følelse av at hele tilværelsen er en uavbrutt veksling mellom feber og adrenalinrush. Det lettes nesten aldri på trykket: Når vi får en pause i munnhuggeriet eller skytingen, er Nascimentos voiceover der og forklarer eller forteller. Padilha kunne tonet ned fortellerstemmen og gitt oss sjansen til å la mer synke inn, men da ville det også blitt en annen type film.  

Mindre spekulativ

Filmen starter der den første sluttet, med en gjennomgående forakt for selvtilfredse venstreintellektuelle og rike studenter som bidrar til vold og rivalisering i favelaene gjennom sin daglige hasjrøyking. Seinere finner Nascimento ut at han behøver de gode kreftene på sin side.  

I den første filmen endte raseriet i spekulativ brutalitet. Denne gangen hopper man over de verste scenene og systemkritikken kommer klarere fram, uten at det går på bekostning av underholdningsverdien (eller publikums engasjement, om du vil).