(Dagbladet God torsdag): Marius Holmsen (37) sitter i stua i en Grünerløkka-leilighet i Oslo. Rundt ham danser en treåring med lange, svarte krøller på hodet og ballettdrakt på kroppen.

I en rød sofa ligger album fylt med gode minner om en varm augustdag, cava, gode venner og en mørkhåret kvinne i hvit kjole. I vinduskarmen over sofaen smiler den samme kvinnen fra rammen sin.

Hver kveld koser treåringen i ballettdrakta bildet god natt.

Mistet kona

Soad Saidali døde å Ullevål universitetssykehus 28. september i 2009.

Marius satt ved siden av henne, holdt henne i hånda, tenkte på overraskelsesfesten vennene hadde stelt i stand på Hovedøya i Oslofjorden for å feire kjærligheten mellom de to en måned tidligere.

Hørte pusten bli svakere.

Måneder seinere skriver han:

«Soad puster ut en siste gang, og jeg er for sein. (...) Greier ikke å fange den siste tynne varme brisen. Fange den og gi den tilbake bare for å ha henne hos meg litt til. Bare litt til, Soad. Soad, bare litt til, Vær så snill, ber jeg.

Så er hun borte.»

Ba til Gud

«Kjære Gud, du som er i himmelen. Takk for alt du har gjort for meg. Vær så snill å ta vare på Soad. Hold henne frisk. La henne leve et langt og lykkelig liv. Amen.», ba Marius hver kveld i sju år.

Ba, som så mange andre folder hendene og gjør om kveldene, som en forsikring mot at triste, grusomme ting skal skje dem vi elsker, selv om vi kanskje ikke alltid tror på en gud.

Akkurat som vi ønsker stille når vi blåser bort løse øyevipper eller ser stjerneskudd på nattehimmelen.

Men Soad, Marius' kone og moren til datteren Maria, ble syk.

Fikk hjernesvulst

«Marius, er hun ikke det vakreste du har sett?» sa Soad og så ned på datteren hun hadde ønsket seg så høyt.

Seks uker etter fødselen kom den første diagnosen. Soad klarte ikke holde maten nede, snakket rart, hadde metallsmak i munnen og vondt i nakken.

Svulsten på hjernen var på størrelse med en mandarin.

For Marius og Soad var hjernesvulst døden.

En kjærlighetshistorie

Marius og Soad møttes på Burger King. Hun var 18, han 21.

Han forelsket seg på sekundet. Hun ville ikke være sammen med noen andre.

Men det skulle gå sju år før de fikk hverandre.

Ei muslimsk jente med foreldre som kom fra Marokko og som hadde seks søsken, og en norsk gutt. Dét falt ikke i god jord hos alle.

- For mye å takle

De hadde Oslo-sommer sammen, jaget fulle kunder fra Burger King i Grensen sammen og gjemte seg i bygatene for å ikke bli oppdaget sammen.

Sommeren brakte med seg det første og eneste kysset på lang tid.

Samtidig skulle Soad bli med familien til Marokko for å møte potensielle friere.

- Det ble for mye å takle for en 22-årig skater, for den fyren jeg var på den tida, sier Marius i dag.

Endelig

Forholdet rant ut i sanden. Marius fikk andre kjærester. Men Soad ville ikke slippe taket i tankene hans.

Nyttårsaften 2003 kom.

De var blitt voksne, hun var ferdig utdannet markedsøkonom, han jobbet i barnehagen, der han fremdeles jobber.

Så, endelig.

Det var fest på Ekeberg i Oslo. Marius hadde gjort det slutt med kjæresten gjennom seks år.

Da Marius og Soad gikk inn i det nye året bestemte de seg for å satse alt på hverandre.

- Oss for alltid

- Hun var min store kjærlighet. Noen mennesker kan lyse opp et helt rom når de kommer inn i det. Det er noe i meg som sier at Maria må kjenne henne for å skjønne hvor bra hun var. Soad var så utrolig glad i Maria, og det gjør tapet enda større. Det skulle jo være oss for alltid, og vi skulle få mange barn. Det var planen, sier Marius.

Hjernesvulsten forsvant.

Etter operasjon, stråling og drenering av væskeansamlinger i hodet, kunne Soad komme hjem og gå på jobb igjen. Jobbe, amme, kose og klemme.

Han var fortsatt redd. Hun var sikker på at alt kom til å gå bra.

- Til å begynne med da Soad ble syk og legene hadde gitt oss håp, hadde vi bare håp. Eller, Soad hadde alltid håp. Hun tvilte vel bare én gang på at dette ikke skulle ordne seg. For meg var det verre. Jeg skulle være mannen som støttet henne og var positiv. Samtidig måtte jeg forberede meg på at hun kanskje kom til å dø. Jeg kunne ikke la livet bli enda mer uforutsigbart for Maria, sier Marius i dag.

Har skrevet bok

De fikk seks og et halvt år sammen.

28. september i år, på dagen to år siden Soad døde av kreften, som hadde spredd seg til skjelettet, kom boka «Maria og Pappa - livet etter mamma» ut på Juritzen Forlag.

Marius ville lagre minnene om Soad for datteren deres.

Terapi

Tanken på ei bok var langt unna da han begynte å skrive for å takle livet etter Soads død.

Først var skrivingen rein terapi.

- Jeg var så lei meg at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg videre. I tillegg til min egen sorg, skulle jeg være en god far for Maria. Hun gikk rundt i leiligheten og lette etter mammaen sin, trodde det var hun som kom når noen ringte på og skulle klatre inn i bildet av henne. Hun var jo bare halvannet år. Det var det vanskeligste, for hvordan forklarer du til et så lite barn at mamma er død?

- Begynte å glemme

Så kom Marius i kontakt med magasinet «Foreldre & Barn», og begynte å skrive bloggen «Maria og Pappa». Om hverdagen til ham og Maria, og om tapet av Soad.

- Jeg begynte å glemme ting ganske kjapt, og ble redd for at jeg ikke skulle klare å formidle til Maria hvordan Soad var. Så for å danne det bildet, prøvde jeg å skrive ned følelsene jeg hadde for Soad. Jeg vet at Maria en gang vil få behov for å vite mest mulig om moren sin.

Har kostet

Etter hvert ble Marius også fast spaltist i magasinet. For ett år siden begynte han å skrive på det som nå er blitt bok.

- Jeg fikk tilbud om å være med i terapigrupper og sånt, men kjente at det ikke passet for meg. Sånn sett ble skrivingen min form for terapi.

Å formulere alle tanker og følelser på papiret, har kostet.

- Det siste året har jeg skrevet nesten hver kveld etter at Maria har lagt seg. Samtidig kom jeg meg aldri ut av det triste. Det har vært tungt å være i den verdenen hver dag. Det føles som om jeg har bearbeidet ti år med sorg på to.

«Hvorfor?»

Han skriver om en sorg som bare den største av alle store kjærligheter kan utløse. Om et savn som får tårene til å trille når han er alene.

Om et frieri så romantisk at alle unge jenter, voksne kvinner og bestemødre er nødt til å få tårer i øynene og vondt i hjertet. Som bør få de fleste på frierferd til å legge lista fem hakk høyere enn de først hadde tenkt.

7. april 2010 skriver han:

«Jeg elsker deg.

Hvorfor sa jeg ikke disse ordene oftere? Hvorfor fortalte jeg deg ikke nok ganger hvor vakker du var? Hvorfor satte jeg ikke større pris på deg?

Hvorfor danset vi ikke oftere? Hvorfor gjennomførte vi ikke drømmene våre? Hvorfor ble det aldri New York sammen?

Hvorfor fikk vi ikke flere barn? Hvorfor sa jeg ikke bare ja til de gardinene du ville ha? Hvorfor måtte jeg si så mye nei?
Fordi jeg trodde vi hadde så mye mer tid sammen, Soad.»

- Bryr meg ikke lenger

En åpenhjertig mann som trykker følelser i tekst blir ikke nødvendigvis akseptert av alle.

Selv om støtten på bloggen og i andre fora har vært nærmest entydig positiv, har Marius måttet tåle negative tilbakemeldinger.

Som det han skriver i boka si om da han tilfeldigvis møtte eksbestevennen på Grünerløkka og måtte høre på at bloggen hans ble kalt husmorporno.

- Det er kanskje mer greit å dele det jeg føler nå. Om noen tenker at jeg er en dust fyr fordi jeg gråter, bryr jeg meg ikke.

Minner overalt

På skiltet av gråpapir som henger på døra til leiligheten er Marius, Soad og Maria blitt fyrstikkmennesker. Tegningen det står skrevet Soad over har fått englevinger og glorie.

I bakgården, som Soad var så engasjert i, henger et stort graffitibilde av det smilende ansiktet hennes.

Minnene er fortsatt overalt.

Likevel er det mulig å komme seg videre.

Den store kjærligheten

- Jeg vet ikke om det er et godt råd for alle å skrive seg ut av det, det kan være for intenst for mange. Det blir veldig godt å få ut boka og gå videre. Jeg er så stolt over at jeg er ferdig og klarte å få til dette, for det har vært skikkelig tøft i perioder. Men nå begynner det kanskje en ny vei i livet mitt.

- Tror du det bare finnes én stor kjærlighet, eller kan man få flere?

- Det kommer aldri noen ny Soad, men det kan jo komme andre bra mennesker.

Det viktige

Med personlige jordskjelv følger også personlige rokeringer.

- Det er ikke like viktig om jeg får dra til Tokyo og kjøpe de «limited edition»-skoa. Da er det bedre å være på tivoli med Maria her hjemme og kjøpe sukkerspinn eller se på elefanter, sier Marius.

- Jeg har blitt flink til å tenke at ting ordner seg. Mye av måten Soad så på livet på, har utrolig nok smittet over på meg. Og jeg prioriterer kanskje de viktige tingene mer nå. Når jeg opplever noe fint, kan jeg stoppe opp og nyte det. Det er jo verdens største klisjé, men man skal være glad for det man har. Om boka mi bare kan få noen mennesker til å stoppe opp bare bitte litt og tenke over hva som er viktig og hva man har, er jeg fornøyd.

Klisjeer har en oppsiktsvekkende tendens til å stemme. Det er sant at det som ikke dreper en, gjør en sterkere.

- Man blir sterk av noe sånt. Jeg har gått igjennom noe av det verste et menneske kan gjøre. Hun var jo alt for meg. Når jeg taklet det, hva er det jeg ikke kan takle da? Jeg føler meg trygg, på den måten. Jeg har opplevd noe så forferdelig jævlig, men så ser jeg at livet kan bli så bra likevel.

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i Dagbladets magasin God torsdag 06.10.2011.