Lufta dirrer av sommerhete, og av varmen fra gassgrillen der en høygravid kvinne er i ferd med å vende kyllingfileter og biff. Det er begynnelsen av september i en bakhage i Austin, Texas. I huskestativet like bortenfor leker en gutt, mens ei lita lyshåra jente i rosa kjole tegner med kritt på betonggulvet sammen med ei litt eldre jente. Toåringen i kjolen rynker på nesa da hun oppdager at det gule krittet har smittet av på kjolen og hendene hennes, og avbryter demonstrativt faren som diskuterer tomatplanter med en gråhåret kvinne. Toåringen liker ikke å bli skitten. Hun vil absolutt ikke tegne mer. Den gravide kvinnen ved grillen har observert det lille opptrinnet, og forsvinner straks inn på kjøkkenet. Sekunder etterpå er hun tilbake med et lite forkle, akkurat passe stort til den lille jenta. Toåringen ser takknemlig på henne da hun rekker henne forkleet og bøyer seg ned med den store magen for å hjelpe henne å ta det på:

- Thank you! sier toåringen og lyser opp.

Kvinnen smiler:

- You're so welcome, baby!

De ser ut som en helt vanlig kjernefamilie med mor, far, barn og bestemor. Det er de ikke. Riktignok har norske Isabel i den rosa kjolen også ligget inni høygravide Julies mage sammen med tvillingbroren sin i ni måneder, slik som de andre barna i hagen, men der stopper også forbindelsen mellom dem. Verken Isabel eller tvillingbroren som er igjen hjemme i Norge sammen med den andre pappaen, har Julies gener.

Amerikanske Julie (42) er Isabel og tvillingbrorens surrogat. Sarah (5) og Beto (7) er Julies egne barn, og Ruth med tomatplantene er Julies mor.

Dette er historien om Isabel som har to fedre og ingen mamma. Og det er historien om advokat Frode Strømø (37) som er en av pappaene til Isabel. Vi ble med dem til USA på deres første møte med Julie og familien hennes etter fødselen.

- Julie har vært den viktigste delen av det største som har skjedd i livet mitt - og det føles helt naturlig at vi og barna holder kontakten og blir bedre kjent. Vi har noe veldig spesielt som binder oss sammen, sier Frode.

Det begynte en natt da han var 16 år. Frode Strømø lå i senga på gutterommet hjemme i Førde. Tårene rant, Frode klarte bare ikke å få TV-programmet om de stakkars barna med rusproblemer ut av tankene. Men det var ikke sin egen hjelpeløshet overfor barna eller verdens elendighet han gråt over. Frode gråt for konsekvensene legningen hans ville kunne få. Det var denne natta han innså at han ønsket seg barn, og at han som homofil aldri kom til å oppleve å bli pappa. Tenkte kanskje, at han ville betalt hva som helst for å en gang få oppfylle drømmen. Han ante ikke da at han nesten tjue år seinere skulle komme til å møte en alenemor som var villig til å realisere hans største ønske.

Han visste heller ikke at han som far denne sommeren ville havne midt i en opphetet debatt om foreldrerettigheter, eller hvor sterke ord landets samfunnsdebattanter skulle komme til å bruke om surrogati, surrogatibarna og foreldrene deres. Det er derfor Frode kveld etter kveld, innimellom hårfletting, god natt-eventyr og middagslaging i leiligheten i Waldemars Hage i Oslo har skrevet innlegg om surrogatibarnas rettigheter til avisene.

- Tonen i debatten har plaget meg, og som forelder føler jeg et ansvar for å bidra til å nyansere den. Svært mye av kritikken rammer barna, som er helt uskyldige oppe i dette.

Surrogati er en betegnelse som brukes når en kvinne bærer fram et barn for andre enn seg selv og inngår en kontrakt om å overlevere barnet til de såkalte sosiale foreldrene etter fødselen. Graviditeten kan være et resultat av surrogatens egne egg, donoregg eller egg fra den kvinnelige sosiale forelderen, sammen med de samme variantene av mannlig sæd. Ifølge norsk lov er både surrogati og eggdonasjon forbudt. Lovverket sier derimot ingenting om bruk av surrogat i utlandet, og Frode har derfor som flere andre barnløse nordmenn fått hjelp av en utenlandsk surrogat.

Det provoserer mange. Bioteknologinemndas flertall, som har lagt grunnlaget for lovgivningen vi har i dag, mener det ikke er greit at å føde barn for en annen gjøres til en tjeneste man kan betale for. De mener betaling fører til press på og utnyttelse av fattige kvinner, og at en slik praksis kan åpne for kjøp og salg av mennesker. Andre mener ingen har rett til å bruke et annet menneske bare som middel til å oppnå egne mål og at det er umenneskelig å kreve at en kvinne som har båret fram et barn, skal måtte gi det fra seg. Enkelte hevder også at det å være født av surrogat gir barna mindre menneskeverd enn andre barn, og at surrogati kan føre til et uryddig og vanskelig forhold mellom barna og de biologiske og sosiale foreldrene. Andre igjen synes ikke man skal tukle med naturen på et generelt grunnlag og sier at det ikke er en menneskerett å få barn. Noen har sågar kalt surrogati menneskehandel og slaveri.

- Det er uheldig at debatten om barnas manglende rettigheter og surrogati som sådan gjøres til samme sak. Det viktigste er at surrogatibarna som allerede er født og bor i Norge får de samme rettighetene overfor sine foreldre som andre barn. Så kan man ta diskusjonen om hvorvidt surrogati bør bli ulovlig for norske borgere i utlandet - og eventuelt om surrogati likevel bør bli lovlig i Norge, sier Frode.

Da Frode møtte sin nye kjæreste i 1996, begynte de å snakke om barn nesten med en gang. Adopsjon var utelukket, ettersom nesten ingen land aksepterer homofile foreldre. Noen år seinere hørte de om surrogati, og etter å ha dypdykket i internettjungelen av surrogatibyråer og lovverk i ulike land i flere år, etablerte de kontakt med byrået «Growing Generations» i California i 2007.

Da skjedde ting plutselig fort. De dro til USA, gjennomgikk lange intervjuer og flere medisinske tester, før de ble bedt om å skrive en grundig presentasjon av seg selv og legge igjen «sitt biologiske materiale».

Så var det bare å vente.

På at byrået skulle finne en eggdonor og en surrogat fra basen sin som matchet Frode og mannens ønsker. De visste at det bare er en av ti av dem som ønsker å bli surrogat som slipper gjennom nåløyet. Surrogaten må ha født egne barn og ha ordnet økonomi og vandel, og i tillegg passere kravene som stilles i en rekke medisinske og psykologiske tester. De visste også at når en kvinne først er godkjent som surrogat, er det hun som får tilgang til søkerparets profil og bestemmer hvem sitt barn hun vil bære fram. Tenk om ingen valgte dem...

Julie Price i Austin gjorde det. Hun skjønte det med en gang hun så Frode og ektemannens profil. De hadde de samme tankene om familie som hun selv, og inntrykket ble bare forsterket da de møttes på surrogatibyråets kontor noen måneder etterpå. Til tross for at hun er sterkt troende, hadde Julie ingen betenkeligheter med å bære fram barn for et homofilt par.

- Ifølge Bibelen er vi alle født som syndere. Hvem er jeg til å skulle dømme noen på grunn av deres legning? Jeg var mer skeptisk til at de bodde så langt unna. På om de ville ha mulighet til å følge opp svangerskapet og være til stede på ultralyd og på fødselen om jeg ønsket det, sier hun.

Julie ble skilt for tre år siden og deler nå et stort hus med moren Ruth og de to barna sine i et villaområde i utkanten av Austin i Texas. Eksmannen hennes var lite begeistret da han hørte om planene hennes, men Julie er vant til å gå sine egne veier. Hun har jobbet som trailersjåfør, i forsvaret og med grensekontroll på flyplasser. Nå studerer hun sykepleie på deltid, og forteller at hun ønsket å bli surrogat allerede da hun var 25 år. Den gang fikk hun beskjed om å komme tilbake etter at hun hadde fått barn selv. Etter å ha født Beto og Sarah ble ønsket om å hjelpe andre bare større.

- Ungene er det største i livet mitt, og om jeg kan hjelpe noen av de barnløse som har grått seg i søvn i årevis til å oppleve den samme lykken, er det fantastisk tilfredsstillende. Det er et privilegium at noen har så stor tillit til meg at de vil la meg føde barnet deres. Min jobb er dessuten enkel, den er over etter ni måneder. Foreldrenes ansvar varer derimot livet ut, sier hun og blunker mot Frode, som hjelper Isabel med å kle på ei barbiedokke.

Under det første møtet viste de to familiene hverandre bilder, snakket om egen oppvekst, om håp og drømmer. Hverdagsliv. Politikk. Alt stemte. Julies mor Ruth grillet Frode og ektemannen, ville forsikre seg om absolutt alle eventualiteter. Hva om noe skulle skje med dem? Hadde de tenkt på det? Det hadde de. Begge hadde familie som var klare til å stille opp.

- Jeg forelsket meg helt da vi møttes. Alt kjentes riktig, jeg fikk fred på en sånn underlig måte. Ja, og så skjønte jeg jo fort at det ville bli pene barn! sier Julie og ler.

Hun stryker seg over magen og smiler litt oppgitt på spørsmålet om det ikke er vanskelig å gi fra seg barn hun har båret på så lenge. Hun har både fulgt med og engasjert seg i debatten som har rast i Norge denne sommeren, og har forstått at nordmenn er veldig opptatt av nettopp det:

- Det ville vært noe helt annet om jeg hadde brukt mine egne egg, da ville jeg nok aldri klart å gi dem fra meg. Men surrogatibarna er ikke mine barn, jeg føler meg overhodet ikke knyttet til dem slik som jeg gjør med mine egne. Jeg har fått de barna jeg ville ha, sier Julie.

- We're pregnant, Frode!

Han husker fortsatt den aprilsøndagen da e-posten fra Julie kom. Hun sprudlet, skrev at legene hadde satt inn to embryoer bestående av donoregg og sperm fra Frode og mannen, og at hun ble gravid på første forsøk. Frode forlot kontoret i hui og hast og løp hjem for å viderebringe nyheten.

- Vi skal ha barn! ropte han til ektemannen.

De gravde seg ned i bøker om fosterutvikling og fulgte svangerskapet så tett som det lar seg gjøre med et atlanterhav imellom. Snakket med Julie i telefonen, utvekslet mailer og bilder. I uke seks fikk de beskjed om at det var to små mennesker der inne. De fløy over og var til stede på to ultralyder.

Aldri har ni måneder føltes så lenge.

5. desember 2008, to og en halv uke før offisiell termin, skal det omsider skje. Julie ligger på operasjonsbordet på sykehuset Seton South West i Austin, tildekket av et lite blått skjermbrett. Frode og partneren står spente i et hjørne sammen med en sykepleier, mens det store teamet av kirurger og sykepleiere gjør seg klare til å forløse barna. Personalet ved avdelingen har trippet rundt dem siden Julie og hennes norske følge kom inn litt før halv seks i dag tidlig. Det er første gang de har europeiske gjester, første gang et homofilt par skal få barn ved deres sykehus. Første gang de skal ta imot et barn født av en surrogat. Frode har aldri vært så nervøs i hele sitt liv. Han er varm i hele kroppen.

Presis klokka 08.00 høres et jamrende klynk idet kirurgen løfter en liten gutt ut av Julies mage. Bare noen sekunder etter ligger bylten i Frodes armer. Han ser på det lille mennesket og kjenner hjertet hamre vilt. Det føles ikke rart i det hele tatt, bare helt, helt riktig. Tårene presser på.

Og så, tre minutter etterpå, idet Frode legger det vesle nurket tett, tett inntil brystet, skjærer et illsint jenteskrik gjennom rommet. Isabel har meldt sin ankomst.

Frode og mannen klarer ikke å se seg mette på tvillingene. De bytter på å holde dem, lukte på dem og klemme på dem. Da de etterpå installerer seg på et eget rom med babyene, blir Julie trillet lengre ned i gangen for å komme seg etter keisersnittet.

Nesten 20 år etter at drømmen ble sådd, er Frode endelig blitt pappa.

Nyheten om at mellom 20 og 40 familier med surrogatibarn, de fleste av dem heterofile par og enslige mødre, skulle granskes av norske myndigheter skapte store overskrifter 4. juli. Skuespiller Geir Kvarme og partneren hans var to av dem myndighetene mente sto feiloppført som juridiske foreldre. Kvarme krevde at barneminister Audun Lysbakken, som har ført an i kampen for å stramme inn regelverket, ryddet opp i rotet og ga surrogatibarna rettigheter på lik linje med andre barn. Ifølge dagens lovverk er det den som har født barnet som skal registreres som juridisk mor. Mange heterofile mødre som har brukt egne egg står derfor uten foreldreskap til sitt genetiske barn. Og ettersom norske myndigheter altså ikke aksepterer at et barn har to fedre, er det i homofile par bare den ene mannen som skal stå registrert som forelder. I tvillingsaker som i Frode og partnerens tilfelle, skal partene registreres som far til hvert sitt barn. Frode og partneren er ikke blant de feilregistrerte. De fikk ikke lov til å registrere seg som fedre til begge barna da de kom hjem fra USA, og måtte oppføres som forelder til hver av tvillingene fra dag én.

- I praksis betyr det at den som ikke er registrert som forelder, står uten juridiske retter overfor barnet fram til en stebarnsadopsjon eventuelt finner sted. Det betyr også at barnet ikke har rett til forsikringsutbetalinger eller arv dersom det skulle skje noe med denne forelderen, og at samværsretten ikke er regulert dersom foreldrene går fra hverandre. Det er et overgrep mot barna, sier Frode.

For et halvt år siden skilte Frode og partneren lag, etter 13 år. De har blitt enige om delt omsorg, og har begge barna annenhver uke. En slik avtale kan være vanskelig å få på plass uten et juridisk regelverk.

- Jeg er like mye pappaen til begge mine unger, søsteren min er like mye tanten deres og mine foreldre like mye besteforeldrene deres, som vi ville vært om barna var født på en annen måte. I dag har vi juridisk sett et A-lag og et B-lag av barn. Det kan ikke jeg som forelder leve med, og det kan ikke vi som samfunn leve med. Dette handler om det viktigste valget jeg har tatt for mitt og mine barns liv. Barna skal aldri måtte stå til ansvar for de voksnes valg. Det er derfor debatten må ha fokus på barnas rettigheter, sier Frode, som nå koordinerer et nystartet nettverk for surrogatibarnforeldre for å sikre barnas rettigheter.

I USA er det lovverk på delstatsnivå som åpner for inngåelser av surrogatiavtaler. Avtalene er regulert og justert gjennom 30 år. I tillegg til surrogatens økonomiske kompensasjon, kontraktsfestes også hennes rettigheter og plikter, på samme måte som de som ønsker seg barnet må testes og skrive under på en rekke juridiske forpliktelser.

- Jeg selger ikke barn, jeg leier bort kroppen min og selger rettighetene til barnet. Foreldrerettigheter er noe som lenge har blitt overført fra en person til en annen, som for eksempel ved adopsjon eller omsorgsovertakelse. Men det er en rettighet som medfører mange plikter. Jeg ønsker at barna jeg hjelper til med å sette til verden skal få et godt liv med foreldre som kan gi dem det de trenger og som virkelig bryr seg. Det visste jeg at disse fantastiske mannfolka i Norge ville, sier Julie, mens hun pakker ut tortillaene på hagebordet.

Julie har båret fram fire barn. De første to var hennes egne, de to neste var de norske tvillingene. I desember har hun termin med tvillinger for et barnløst par i San Antonio. Kvinnen i paret har vært gravid flere ganger, men spontanabortert i alle svangerskapene. Julie gleder seg til å kunne gi henne de barna hun alltid har ønsket seg. Siden hun bar fram de norske tvillingene har hun også byttet surrogatibyrå. Hun ble forbannet da hun oppdaget hvor mye Frode og partneren hadde betalt til byrået i California, og hvor mye byrået forsynte seg med i honorar. Nå er hun tilknyttet et enkvinnes byrå i nabobyen San Antonio, og får 5000 dollar mindre enn de 23000 dollarene (ca. 125000 kroner) hun fikk da hun bar fram Frode og mannens tvillinger. Det er hun fornøyd med:

- Det er fint å få betalt for jobben man gjør, det er jo faktisk en jobb. Men jeg har aldri gjort dette for pengenes skyld, det kan ikke settes en pris på et liv. Jeg hadde fått bedre betalt om jeg hadde jobbet for minstelønn på Mc Donalds i ni måneder, for å si det sånn. Motivet mitt er kjærlighet, og å hjelpe dem som ikke har vært like heldige som meg. Da er det viktig å vite at de sosiale foreldrene ikke må betale uforholdsmessig mye.

- Nå tar vi deg, pappa Frode. Du tuller ikke med oss!

Sola er i ferd med å forsvinne bak trærne ved fellesbassenget i nabolaget utenfor Austin. Det er fire dager siden Julie og sønnen Beto tok imot Frode og Isabel på flyplassen. Etter 20 timers reise var ikke Isabel veldig interessert i å hilse på verken den fremmede dama eller gutten som pappa hadde snakket så mye om og som det henger bilder av på kjøleskapet hjemme i Oslo. Nå sitter Isabel på fanget til Julie i bassengtrappa iført Sarahs badedrakt. Hun hjelper Julie med å pumpe opp den gule vannkanonen og viser henne hvordan hun sikter og skyter. Isabel hyler av fryd i det strålen treffer Frode i hodet. - En gang til!

Julie nøler ikke med å ta fram den verbale vannkanonen da hun blir spurt om hva hun synes om den norske surrogatidebatten.

- Når jeg leser hva som blir sagt i Norge, får jeg virkelig lyst til å skyte noen. Surrogatibarn er sterkt ønsket og planlagt, i motsetning til mange adoptivbarn. Hvordan kan de da si at foreldre til surrogatibarn ikke er barnas foreldre, mens de samtidig hevder at de som adopterer et barn fra Guatemala, uten noen som helst biologisk tilknytning til barnet, er dets juridiske foreldre? Jeg har alltid trodd Norge var et liberalt land som satte den enkeltes frihet høyt. Isteden virker det som dere lukker øynene for en medisinsk mulighet som kan hjelpe

mennesker som virkelig lider, sier Julie.

Hun blir smal i øynene da hun fører samtalen inn på filosof Nina Karin Monsen, som har ytret seg i sterke ordelag om surrogati:

- Hun snakker som om alle former for surrogati er en og samme sak. Det er det ikke. Når hun karakteriserer det som menneskehandel og slaveri, sikter hun trolig til India, der mangel på regulering fører til at noen kvinner reiser tusenvis av kilometer for å la seg befrukte, ofte med hele fire egg, før de nærmest blir isolert de neste ni månedene mens bakmenn og korrupte myndighetspersoner tjener grovt på dem. Det er svært, svært langt fra virkeligheten her i USA, forteller Julie, og sier hun vil ha seg frabedt å bli gjort til et offer:

- Vi vokste opp i fattigdom, og jeg har vært utrolig heldig seinere i livet. Det er jeg veldig takknemlig for. Vennene mine i kirken donerer penger til utviklingsarbeid eller drar til Afrika for å bygge brønner. Det har ikke jeg anledning til med aleneansvar for to barn. Men å være surrogat er en jobb jeg kan og vil gjøre, uten at det går på bekostning av familien min, sier Julie.

Det er avtalen mellom surrogaten og de sosiale foreldrene som danner grunnlaget for en rettslig dom som avgjør hvem som er barnets foreldre i USA. Den rettslige behandlingen er i de fleste tilfeller avsluttet lenge før barnet er født, så også i Frode og ektemannens tilfelle. Ifølge amerikansk lov var de tvillingenes juridiske foreldre allerede fra fødselen, og det var de som ble regnet som nærmeste pårørende og som hadde myndighet til å ta avgjørelser om medisinsk behandling av barna. Før de forlot USA fikk de utstedt fødselsattester der de står oppført som fedre. Ettersom barna ble født i USA, fikk de på bakgrunn av fødselsattesten også utstedt amerikansk pass, som var nødvendig for hjemreisen. Men fødselsattesten var ikke til stor hjelp da de kom tilbake til Norge. Her går norsk lov foran amerikansk lov. Så langt har norske myndigheter heller ikke greid å gi svar på hvem som faktisk er juridiske foreldre til surrogatibarna. De har ingen oversikt over hvor mange surrogatibarn som finnes her i landet. For dersom et heterofilt par ikke selv opplyser om det, vil det være svært vanskelig for norske myndigheter å avdekke om barnet er født av surrogat. Det er langt lettere å oppdage dersom det står to fedre på fødselsattesten.

- Ut fra eget nettverk vet jeg at det i hvert fall finnes et sted mellom tre og fem hundre surrogatibarn i Norge. De fleste av dem er barn av heterofile par og enslige mødre, og de bor i alle deler av landet og i alle typer familier. Surrogatidebatten har derfor aldri vært en homosak. Den er en sak om barna, sier Frode.

Mange har takket ham fordi han engasjerer seg i debatten. Andre har sendt trusler:

- Jeg har fått mailer fra folk som sier jeg skal passe meg og at de skal sørge for at barna mine kommer tilbake til de egentlige foreldrene. At det finnes en plass i helvete for sånne som meg. Men jeg har også fått mail fra den første prøverørsfaren her i landet. Han fortalte at surrogatidebatten minner om det han selv opplevde i 1984, og at diskusjonen og følelsene var like sterke den gang prøverørsteknologien var ny.

I sommer kom det også politiske utspill om å forby surrogati for norske borgere i utlandet. Frode stiller spørsmål ved hvordan dette er mulig, hvis man samtidig skal ivareta prinsippet om at barnas rettigheter skal veie tyngst. Skal man bøtelegge foreldrene eller sende dem i fengsel? Skal man frata barna deres foreldre?

- Hvordan kan en politiker som Audun Lysbakken stille spørsmål om surrogati er menneskehandel, uten å følge det opp? Hvordan kan framtredende samfunnsdebattanter sammenlikne det med slaveri og slippe unna med det? Jeg er ikke for utnyttelse av fattige kvinner i India jeg heller, men jeg mener det er antifeministisk å mene at kvinner i andre land generelt ikke er i stand til å ta reflekterte valg.

Frode synes det er positivt at myndighetene nå har signalisert at de ønsker å finne en løsning, men er ikke imponert over tiden det tar.

- Situasjonen for de berørte barna er alvorlig. Derfor haster det med å finne en løsning. Det bør ikke være en diskusjon hvorvidt alle norske barn skal ha samme rettigheter.

I dette svangerskapet samarbeider Julie med Cory Smelker (44), som driver byrået «Surrogate Angels of San Antonio». De klemmer lenge på hellegangen utenfor Corys hus da Julie og det store følget stikker innom på besøk på vei til dyrehagen. Cory og ektemannen Terry er vant til å ha fullt hus:

- Jeg har født fem egne barn, og fem barn som surrogat. Jeg elsker å være gravid!

Cory (44) ler kokett og ser på mannen sin, som smiler stolt tilbake. Terry er dypt religiøs og har jobbet for den lokale evangelistkirka i San Antonio i hele sitt voksne liv. Det var etter en middag med pastoren og kona, at Cory fikk sitt kall. Terry snakket om hvor fantastisk det var å ha fem barn, og spurte spøkefullt pastoren om det ikke var på tide at også han og kona satte i gang. Da brast pastorens kone ut i gråt. Hun fortalte at de hadde prøvd å bli gravide i årevis og hadde flere prøverørsforsøk bak seg.

- Det var utrolig smertefullt å se hvor vondt de hadde det, og vi snakket om det i bilen hjem. Det var da Terry foreslo at jeg kanskje kunne hjelpe, forteller Cory.

37 år gammel ble Cory surrogat for pastorparet. Hun likte opplevelsen, og skjønte snart at dette var noe hun ville gjøre igjen. Erfaringene med surrogatibyrået hun var knyttet til var imidlertid ikke ensidig positive. I 2008 startet hun like godt sitt eget byrå.

- Jeg vet hva slags behov surrogaten har, og kan følge opp og gi en-til-en-omsorg. Det er viktig for meg at dette er en god opplevelse for alle parter. Og selv om det er levebrødet mitt, ønsker jeg ikke å utnytte folk økonomisk i en desperat situasjon. Vi ligger derfor lavere i pris enn mange andre, forteller Cory fra sofaen, mens Julie, Frode, Ruth og alle ungene snakker om løst og fast med Terry i kjøkkenkroken.

Totalt må et par ut med rundt 60000 dollar, det vil si rundt 330000 kroner, for å få barn via Cory. 10000 av dem er honorar til byrået, mens advokatsalæret beløper seg til rundt 3400 dollar. Surrogaten får mellom 18 og 22000 dollar. I tillegg må de sosiale foreldrene betale de medisinske utgiftene på rundt 30000 dollar for surrogaten, og forsikringene hennes på rundt 1000 dollar. For sosiale foreldre fra utlandet kommer et tilleggsgebyr på 700 dollar. Byrået Frode og partneren fikk hjelp gjennom, tok 50000 dollar i honorar.

Så langt har «Surrogate Angels of San Antonio» hjulpet sju barn til verden. Fem til er på vei i disse dager, Julies tvillinger inkludert. Frode har aldri finregnet på hvor mye prosessen kostet dem. Men han anslår at med alle reisene og opphold, beløper det seg til nærmere en

million kroner. Det er lite sannsynlig at de ville funnet et byrå som var rimeligere. Cory sier rett ut at hun ikke ville ha hjulpet Frode:

- Jeg er veldig konservativ. Jeg er imot abort, mot homoekteskap, mot velferdsstaten og mot selektiv

reduksjon ved flerbarnsgraviditet. Men når noen sier at surrogati for heterofile er synd og imot Guds vilje, da blir jeg sint. Noen har til og med beskyldt meg for utroskap for å bære fram andres barn. Det er tull. Gud gir bare gode ting. Vi lever i en vanskelig verden med mye smerte, men Gud har skapt oss intelligente slik at vi kan gjøre verden bedre. Jesus ble faktisk født av verdens først kjente surrogat, Maria. Det sier jo i grunn det meste.

Tilbake i Julies hage, der Isabel og Sarah har blåst

gigantiske såpebobler og Isabel har fått låne så mange av Sarahs leker som hun vil. Gjensynsgleden har vært like stor hver eneste morgen de har møttes. Ennå vet ikke Isabel at hun og Sarah har ligget inni den samme magen, at det er derfor det henger bilder av henne og broren inne i stua. Når Isabel blir stor nok til å forstå, skal hun få vite alt. Nå ligger hun med hodet tungt på Frodes skulder med tommelen i munnen, mens hun koser med øreflippen hans og glipper med øynene.

- Å bli far er det største som har skjedd i livet mitt. Det er det letteste og det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Før jobbet jeg tolv timer om dagen og var mest opptatt av meg selv og karrieren. Ungene har gitt meg et helt annet fokus. De er viktigere enn meg selv og kommer alltid først. De har også gjort meg mye mer oppmerksom på hva min egen familie betyr - og hvor lite viktig materielle ting egentlig er, sier han og stryker Isabel varsomt over ryggen.

For Frode har Julie og barna blitt en slags utvidet familie. De er svært forskjellige på mange områder, men Julies avgjørende rolle i Frodes liv gjør henne til noe helt spesielt. De har et gjensidig ønske om å opprettholde kontakten. Likevel er ikke følelsene så sterke at det blir komplisert. Julie har et svært nøkternt og profesjonelt forhold til sin rolle som surrogat:

- Jeg tenker alltid kjærlig på tvillingene på fødselsdagen deres den 5. desember, og synes det er utrolig hyggelig at Frode og Isabel kom på besøk. Men sannheten er også at jeg ikke ville blitt knust om jeg aldri fikk se dem igjen. Jeg vet at de har et godt liv i Norge. Det er det som betyr noe for meg.

Frode innrømmer at han synes det vil være trist for både ham og barna om Julie en dag skulle komme til å bryte kontakten, men at han selvsagt er forberedt på at det kan skje. Det viktigste er uansett å være åpen overfor ungene om hvordan de har blitt til. Han vet også at dagen nærmer seg da barna vil lure på hvorfor de ikke har noen mamma.

- Jeg har tenkt mye på det spørsmålet, og har ikke akkurat talen klar. Men det er ikke noe poeng å gjøre det vanskeligere enn det er. Mange av de andre barna har en pappa og en mamma fordi det var en dame og en mann som ble glade i hverandre og fikk barn. Mine barn har to fedre fordi vi var to menn som ble kjærester og fikk barn. Så enkelt er det.• han@dagbladet.no



Kilder: Bioteknologinemnda: www.bion.no, Aftenposten, VG, Dagbladet, Daily Mail, Surrogatiforeningen, councilforresponsiblegenetics.org, www.regjeringen.no, magasinet Plot, NRK, Chicago Tribune og The Guardian.



Frode Strømøs eksmann ønsket ikke å bidra til artikkelen.