- DU FØLER DEG SÅ FANGET i deg selv. Fanget i dine egne tanker og ditt eget hode. Du bruker tid og ressurser på å lure alle rundt deg, men til syvende og sist er det deg selv du lurer. Det er helt grusomt. Ubeskrivelig vondt.

Frp-politiker Mette Hanekamhaug (24) forsøker å sette ord på kaoset som har bodd inne i henne de siste to årene.

Nylig avslørte hun hemmeligheten om kampen mot anoreksi, en spiseforstyrrelse som gjør det vanskelig å få i seg mat.

- I begynnelsen så jeg på spiseforstyrrelser som en tenåringssykdom, noe som bare ungdommer fikk. Det var et svakhetstegn. Og noe utseenderelatert. Men for veldig mange handler det om noe annet, et behov for kontroll. For meg ble maten en slags mestringsarena hvor jeg følte at jeg hadde kontrollen når alt annet rundt meg var kaos.


TIRSDAG 15. SEPTEMBER 2009. Mette har knivet tett med høyrepolitiker Torgeir Dahl om en plass på Stortinget gjennom en nervepirrende valgnatt.

Mobilen hennes begynner å ringe allerede klokka seks om morgenen. Det er journalister som vil snakke med Norges yngste stortingsrepresentant.

Hun har ingen søvn å gni ut av øynene, for hun har ikke sovet et sekund. Det slår henne at hun ikke aner hvordan hun skal oppføre seg mot vaktbikkjene som venter i andre enden av telefonen. Hva skal hun si? Hva skal hun ikke si?

Foreldrene ber henne om bare å være seg selv. Være ærlig.

- Alt media fokuserte på, var at jeg var den yngste politikeren på Stortinget. Da tenkte jeg «oj, dette blir utfordrende.» Jeg hadde fått tilliten til titusenvis av velgere. Når så mange mennesker hadde troa på at jeg kunne gjøre en god jobb, måtte jeg i hvert fall ikke skuffe dem. Det bidrar til et enormt forventningspress, uansett om du er 60 eller 21 år.


DET SKULLE VISE SEG AT den vanskeligste, mest krevende og kresne av alle dem Mette skulle tilfredsstille, var den personen hun kjente best. Henne selv.

Hun stilte ekstreme krav, og i egne øyne ble aldri det hun gjorde bra nok. Hun ble aldri bra nok.

- Jeg er veldig perfeksjonist og må gjøre ting perfekt. Aldri halvveis. Jeg må ha kontrollen over ting og vite alt. I en periode var jeg så knust over det jeg ikke fikk til, at jeg ikke klarte å glede meg over det jeg faktisk hadde oppnådd. Og jeg hadde fått drømmejobben i en alder av 21. Det er veldig typisk at ambisiøse jenter og gutter som stiller høye krav til seg selv, får sykdommen.


AKKURAT NÅR METTE BLE syk, kan hun ikke svare på. Det jobber hun fortsatt med å finne ut av. Men alt begynte med et ønske om å spise sunt, allerede på skolen. I stedet for å hoppe i taket av A-ene hun fikk, irriterte B-ene vettet av henne. Hun følte ikke at hun klarte å oppnå det hun ville på eksamen. Når det kom til maten derimot, hadde hun fullstendig kontroll.

- Spiste jeg en sjokolade hadde jeg ikke vært noe flink, for jeg hadde jo ikke klart å motstå fristelsen. Holder du på sånn lenge, blir du stolt når du klarer å holde deg unna. Det er en balansegang som er veldig lett å miste om du først begynner. Veldig ulogisk, og samtidig veldig logisk i ditt eget hode.

- Når mistet du balansen?

- Jeg vet ikke. Sakte. Men sikkert. Jeg merket det ikke før det hadde gått altfor langt. Jeg spilte håndball i elleve år og har alltid vært opptatt av kosthold og trening.


HUN SÅ SEG SELV I SPEILET. På den avmagra kroppen som ble mindre og sykere. Følte seg styggere for hver eneste kilo som forsvant fra kroppen hennes.

Hun fjernet alle speil fra hjemmet. Jobbet mer for å slippe å tenke på det vonde. Dro med seg pledd og dyne og overnattet stadig oftere på den blå stoffsofaen i det smale kontoret på Stortinget.

Til slutt ville hun ikke dra hjem mer. Gjorde hun det, ville tankene komme. Og da var hun redd for å bli fristet, miste kontrollen.

- Det er veldig vanskelig å forklare, for det er så irrasjonelt. Logisk, men irrasjonelt.

- Litt som en drøm? At alt er logisk i drømmen, og først når du våkner så innser du hvor meningsløst det egentlig har vært?

- JA! Veldig merkelig i ettertid.


FOLK BEGYNTE Å TA HENNE til siden, både venner og bekjente. «Mette, går det egentlig bra med deg?», «Sikker på at du har det bra?», «Burde ikke du spise litt mer?» spurte de.

- Jeg var alltid veldig blid og svarte at det gikk kjempebra. Når venninnene mine stadig forsøkte å invitere meg på middag svarte jeg nei, eller at jeg hadde spist, ikke var sulten. Veldig mange sosiale sammenhenger involverte mat. Derfor trakk jeg meg inn i meg selv. Isolerte meg mer og mer for å unngå at noen skulle avsløre meg. For jeg visste innerst inne at det jeg gjorde var feil.

Noen av vennene hennes «pusha på som faen.» Andre var mer forsiktige. Alle visste de om Mettes sykdom, men noen valgte likevel å bare holde kjeft.

- Jeg trengte alt. Jeg trengte dem som kjeftet på meg. Dem som trøstet og viste omsorg. Og jeg trengte dem som latet som ingenting fordi jeg måtte ha et pusterom og noen å være sammen med. Jeg er en veldig sosial person og jo mer isolert jeg ble, jo mer deprimert ble jeg. Det er viktig å huske på å ikke være redd for å være sammen med en syk person.

- Hvordan merker man om en person har anoreksi?

- Om noen trekker seg mer inn i seg selv og stadig blir mer isolert er det tegn til bekymring. Og det med maten, at personen ikke lenger spiser sammen med andre. Pirker i den, endrer atferd og blir kanskje mer irritabel rundt måltider. Men vær klar over at de aller fleste vil komme til å nekte om du konfronterer dem med sykdommen. Det gjorde jeg selv. Jeg nekta og nekta og nekta og nekta.


RYKTET NÅDDE TIL SLUTT MOLDE og foreldrene til Mette.

En dag hun var hjemme på besøk hanket de henne inn og plasserte henne ved kjøkkenbordet. De måtte ta en prat.

- Jeg visste jo hva vi skulle prate om. Jeg hadde unngått det helt til da. Det eneste jeg husker er følelsen av å bli avslørt. Mamma grein, allerede før noen hadde sagt noe, og pappa var på nippet, så nære som du kan se en voksen mann grine. Det var tøft, altså. Jeg kunne se at de gruet seg. Først satt vi bare der og så på hverandre. Jeg tror aldri jeg har følt meg så nære dem som jeg gjorde akkurat da.

«Nå begynner vi å få så mange bekymringsmeldinger fra folk. De sier du har blitt så tynn. Du har et problem.»

- Jeg sa «Greit. Jeg har et problem», men jeg var bare opptatt av andre skulle tro at jeg ville bli frisk. Jeg ville det jo ikke selv. Jeg fikk nesten litt panisk følelse. Man har et slags ambivalent forhold til det å bli frisk fra denne sykdommen. Fordi man vil ikke. Du vil at alt skal bli bra, men samtidig er det det eneste området i livet du har fullstendig kontroll over, tror du.


TIL SLUTT FUNKET DET IKKE lenger. Kroppen til Mette var blitt så svak og underernært at den sugde til seg alt av virus og forkjølelser. En dag dro hun til bedriftslegen for å ta blodprøver og hente hostesaft.

- Det var i mai i fjor. Legen ville jeg skulle oppsøke en psykiater. Jeg husker jeg sa jeg ikke trengte det, for jeg var ikke syk. Men hun maste og ba meg møte ham bare en gang.

Legens mas ga gevinst: Mette dro til spesialist Finn Skårderud «bare for den ene gangen», ble «avslørt» og fortsatte i samtaler med ham.

- Når bestemte du deg for at du ville bli frisk?

- Mange ganger. Jeg våknet flere dager med friskt pågangsmot og tenkte «denne gangen skal det gå bra, du er king of the world», men så gikk jeg på trynet. Det kunne gå alt fra en dag, til tre dager eller ei uke før jeg falt tilbake.

- Hva var det som vippet deg av?

- Alt mulig. En kjip kommentar. Noe jeg ikke følte jeg presterte bra nok på. Eller bare en dårlig dag. Du er jo fysisk og psykisk svakere, så slike dager går mer inn på deg.


«TÅRER AV GLEDE. SJELDEN blir jeg rammet av en så enorm glede at jeg tyr til tårene. Det gjorde jeg i dag da jeg valgte å stå fram i mediene om min sykdom», skrev Mette på bloggen 23. september.

Hun måtte gå mange runder med seg selv først, men hun har ikke angret på at hun slapp garden og blottla seg selv for hele Norge. Viste det hun kaller sin svake side.

«Stå på Mette! Takk for at du står frem og gir sykdommen et ansikt. Vi er kanskje på ulike steder politisk, men vi står sammen i kampen mot anoreksi» er noe av det folk skriver til henne.

- Jeg får mange henvendelser fra folk som er eller har vært i samme situasjon. Og pårørende. De synes det er deilig at noen tør å stå frem. Det kan bidra til at andre ber om hjelp. En av de største hindringene jeg hadde var at jeg ikke torde åpne meg for andre. Sykdommen føltes som et nederlag det var flaut å snakke om. Jeg tenkte mye før jeg valgte å stå fram. «Kommer alle til å tenke på sykdommen når de ser meg?» Jeg tror det nå i begynnelsen. Folk jeg møter vil jo vite om det og kanskje tenke «Å ja, der er ho der». Det er kjipt, men jeg må bare være sterk nok. Folk glemmer.

- Hvordan har kjæresten din taklet sykdommen?

- Veldig bra. Jeg traff ham andre helga i juni og har selvfølgelig vært åpen med ham og fortalt om hele greia fra starten av. Han har vært der hundre prosent hele tida og jeg har ikke følt meg dømt av ham en eneste gang. Det er en trygghetsfølelse og et sikkert tegn på at jeg endelig begynner å bli frisk, det at jeg tør å slippe andre mennesker inn på meg. Det kunne ikke falt meg inn for et år siden.

- Har du lyst til å gifte deg og få barn?

- Ja, selvfølgelig. Det er jo drømmen det. Folk blir alltid litt overrasket og tror jeg bare er karrierekvinne, men jeg er begge deler. Jeg ser på det som den største gleden og lykken i livet den dagen du får familie.


VI GÅR MOT KONTORET til Mette og treffer på partileder Siv Jensen i gangen ut fra presselosjen. Hun smiler hele veien mot den unge partifellen sin, tar henne forsiktig i armen og hvisker noe i øret idet vi går forbi. Et «jeg ringer deg etterpå» kan så vidt høres før hun slipper taket i armen og går videre.

- Hvordan har forholdet deres blitt i etter sykdommen?

- Det har selvfølgelig blitt nærere, men vi hadde et nært forhold i utgangspunktet ettersom jeg jobbet tett med henne som trainee i to år før jeg ble valgt inn på Stortinget. Vennskapet vi har gjorde det nok lettere for Siv å gripe inn og for meg å gi etter. Jeg har et stort nettverk rundt meg som jeg stoler på og som jeg vet er der for meg. Det er betryggende å vite at om jeg bare skeier litt ut fra hovedveien i fremtiden, så blir jeg kicka rett opp igjen. Det vet jeg.