Jeg er mor til tre gutter, en på åtte og to tvillinger på fem. Den eldste fikk diagnosen ADHD som seksåring. Jeg vet du er skeptisk til å putte barn i bås, men for oss har det betydd redningen. Vi forsto aldri hvorfor vi slet sånn - hvorfor han aldri sov, spiste det han trengte eller sørget for å dekke sine mest primære behov, slik andre barn stort sett gjorde selv. Det resulterte i mye frustrasjon. Vi hadde et slitent barn som ble ekstremt nærtakende.

Etter å ha fått en del veiledning og litt mer støtte og forståelse fra skolen, i tillegg til medisiner (ritalin), har han blitt veldig mye bedre. Mange år med stor bekymring begynner nå å gå over i lykke over å se at han utfolder seg stadig mer, får gode venner og gjør det bra på skolen.

Det er likevel fremdeles krevende. Der de to andre guttene våre kan forklares og fortelles at de for eksempel skal dusje, spise eller legge seg, er det en kamp med ham. Å besøke andre, særlig hvis vi skal overnatte, byr også på mange problemer fordi han har vanskelig for å sove godt hos andre og dermed blir veldig sliten og vanskelig å være sammen med. Det er slitsomt, men vi lever med det. Han har også mye positivt ved seg, som for eksempel at han er veldig positiv og entusiastisk, er interessert i det meste og har mye godt humør.

Spørsmålet mitt er: Har du noen råd til foreldre med såkalte uregulerte barn? Til tross for noe veiledning og hjelp er man jo alene i hverdagen. Vi prøver å legge til rette for at han skal komme seg gjennom hverdagen uten altfor mange strabaser, men vil dette på sikt sinke hans mulighet til å ta vare på seg selv? Da tenker jeg på å få i seg mat i løpet av skoledagen, ta på seg en jakke når det er kaldt og tilpasse seg andre for å oppnå gode og harmoniske dager? Det er en vanskelig balansegang, for uten at vi sørger for mest mulig rutine og forutsigbarhet blir det fullstendig kaos for ham, noe som fører til at han fungerer dårlig og blir sint og frustrert.

I det daglige føler vi at det blir mye kjefting og masing. Tre gutter, der den ene er litt ekstra vill, gjør det vanskelig å få til for eksempel en hyggelig middag. Det er nesten umulig å få dem til å sitte ned i mer enn et par minutter. Det føles som å leve i en orkan der det aldri blir ro. Det er vel flere enn oss som har de samme utfordringene. Vi undrer noen ganger på hvordan de overlever?

Jeg vil også gjerne understreke hvor viktig det er at terapeuter, barnehager, skoler, andre foreldre og familie støtter foreldre som har litt ekstra utfordringer slik at de blir anerkjent for det de står oppe i, og de problemene de har. Bare på den måten kan man kanskje unngå at disse krevende, men også fantastiske og unike barna lider en ufortjent og vanskelig skjebne med mye kjeft og sikkert også, i mange tilfeller, avstraffelse.

Takk for en veldig fin og presis beskrivelse av hvordan det er å være foreldre til et barn med denne omstridte diagnosen. Du skriver lite om hva dere som foreldre faktisk gjør når dere forholder dere til sønnen deres. Derfor må jeg her gå ut fra at det er en blanding av deres egen stil og en mer profesjonell pedagogisk stil, som dere sikkert har fått anbefalt av fagfolk dere har møtt i løpet av de siste to åra.

Det er ingen enkel blanding å administrere! Idet de profesjonelle strategiene begynner å dominere blir det ekstra belastende for begge parter. Det skyldes at de er mer distanserte - kjølige, om du vil - og det sliter på begge parter.

Det er hardt for foreldrene, men enda hardere for barnet. Han har jo, før han fikk diagnosen, vært gjennom et veldig ubehagelig kaos av forsøk på oppdragelse, grensesetting, kritikk og selvkontroll, og lengter derfor etter varme, anerkjennelse, harmoni og rolig nærhet.

Forstår jeg deg rett har diagnosen vært en lettelse for begge parter. Derfor går jeg ut fra at din sønn har en slags sykdomserkjennelse. Med det mener jeg at han innser selv når han har en dårlig eller god dag - når det er han som har ADHD, og når det er ADHD-en som har ham. Sønnen deres er bare åtte år, så det er grenser for både selverkjennelse og muligheter for å utøve selvkontroll, men det er ikke for tidlig å begynne å trene på dette.

Det kan for eksempel bety at dere sier til ham:

«Du, vi vil gjerne at vi skal ha en hyggelig og rolig middag, og du er veldig velkommen! Kan du gjøre oss den tjenesten å spørre deg selv hvordan du har det før du setter deg? Om du ikke har det så bra, kan du bli på rommet ditt, løpe fire ganger rundt huset eller slå med boksehansker på sandsekken, og så komme inn etterpå?».

Etter et par år kommer han for eksempel til middagsbordet og sier: «Jeg er ikke i kosehumør. Jeg tar med meg maten på rommet mitt».

Det er lett å forestille seg at dette kan oppleves som straff for disse barn og unge, men det gjør det bare om det er ment som straff! Disse barna merker alltid hvilken belastning de er for sine foreldre og søsken. Det vet vi fra samtaler med ungdom på 15-25 år, som husker dårlig samvittighet og skyldfølelse over å være annerledes med stor smerte. Barn med denne diagnosen er ikke alltid i stand til å vise empati så mye som vi kunne ønske, men det betyr ikke at de ikke føler og tenker empatisk.

Med tanke på foreldre og søskens overlevelse og livskvalitet, er det viktig å være så personlig, direkte, varm og ekte som mulig. Jeg vil råde dere til å ta tid som par til både å rase ut og få fred, og ta jevnlige samtaler med tvillingene om hvordan de har det, og hva de eventuelt kan gjøre for å trives best mulig sammen med storebror.

Men vi kommer ikke utenom at det er en kjempebelastning! Jo bedre de voksne klarer å ta vare på seg selv og hverandre, jo bedre har alle i familien det. Jeg har ofte møtt foreldre som mener det er umulig å finne barnevakt, men om man leter lenge nok fins det alltid en ung eller voksen som har fin kjemi med spesielle barn.

Av og til protesterer barnet kraftig. Da må foreldrene være ubøyelige: «Vi trenger en kveld eller to, eller en helg, der vi bare tenker på oss! Du trenger ikke like det, men sånn er det.»

ADHD er ikke en diagnose som gjør barnets videre utvikling forutsigbar. Verden kan se veldig annerledes ut om noen år, og mye avhenger av samspillet i familien. Det betyr ikke at et optimalt samspill får diagnosen til å gå opp i røyk, men at et uhensiktsmessig samspill kan bidra til å fastholde eller forverre situasjonen.

La meg avslutte dette svaret med å oppfordre foreldre i samme situasjon til å melde seg på debatten på nettet og dele gode og konstruktive erfaringer.•