ANMELDELSE: Det jeg liker best i Didrik Mortis Hallstrøms debutroman er de små øyeblikkene da hovedstadsfortellingen ble helt lokal og gjenkjennelig, som når hovedpersonen observerer:

«en vinkende katt ... en sånn ting som finnes på alle kinesiske restauranter i byen» og at dørene på t-banen som «sklir opp med hule smell».

Mye plass blir brukt på skildringen av slike ubetydelige ting. Iakttakelsene skal fungere som utrykk for fortellerens distanserte forhold til virkeligheten etter at kjæresten hans har omkommet i en ulykke.

Fremmedgjort

27 år gamle Daniel er fremmedgjort av omgivelsene litt på samme måte som hovedpersonen i Joachim Triers «Oslo 31. august».

Han lusker rundt i et nedsnødd Oslo med hette over hodet og registrerer alt, forsøker å holde en hverdag i hop, og forholder seg til et minimum av mennesker.

En kamerat som dealer kokain, en bror som stadig roter seg opp i bråk, og foreldrene, som plutselig skal skilles. Det vedkommer ham ikke. Det er tryggere enn alt annet.

Daniel forholder seg egentlig bare til henne som ikke er der lenger. Han ringer mobilen hennes, adresserer tankene sine til henne, oppholder seg i minnene.

To plan

Slik utfolder handlingen seg på to plan; et meningstomt, vinterkaldt nåtidsplan, og et fortidsplan med søtladne glimt av sommer og forelskelse.

Begge henter sin tyngde i kontrasten til det andre.

De første, glidende overgangene mellom tidsplanene er litt for anstrengt sømløse, men etter hvert som historien etablerer seg skaper det en interessant rytme, ikke minst fordi vi ikke umiddelbart kan vite hvilket plan vi befinner oss på. Slik får alle de små observasjonene større gyldighet for leseren.

Stereotypier

De mangler imidlertid den språklige oppfinnsomheten eller presisjonen som kunne gitt fortellingen virkelig liv, og balanserer hele tiden på grensen mot det trivielle.

Et annet problem er at ingen av personene her blir stort annet enn stereotypier.

De vekker aldri helt den samme troverdigheten eller gjenkjennelsen som byen de beveger seg i.