ANMELDELSE: To av årets ungdomsromaner handler om jenter som trenger nytt hjerte, bokstavelig talt.

Mens Alf Kjetil Walgermos bok, «Mitt bankande hjarte,» er øm og virkelighetsnær, trekker Ingelin Røssland historien lenger:

Hva skjer om hjertet ikke bare er sykt, men stopper - helt?

Godt

Røssland skriver uvanlig godt. Vi trekkes umiddelbart med når hun introduserer Linda, snart tretten, der hun sitter på trikken. Lindas blikk fanges av en blek gutt med isblå øyne, og hun kjenner en smerte i brystet.

Noen dager senere stanser hjertet hennes helt, midt i et stup. Den mystiske gutten kommer Linda til unnsetning. Han redder henne fra døden. Eller?

I dagene som følger får vi innblikk i Lindas hverdag - med foreldre som venter et nytt barn, en venninne som bare er snill, og kjæresten Oscar, som Linda ikke er så interessert i.

Legen sier Linda kan dø snart, og plutselig blir noen ting viktige å gjøre: De halsbrekkende tingene, selvfølgelig, men Linda må også få gjort opp for gamle synder.

Å dø før tiden

Underveis begynner man å stusse over bristene i handlingen, og ane at det realistiske er overskredet.

Hvilken tvist Røssland skal ta for å få historien til å gå opp, er en del av spenningen.

Alysons Noëls serie «De udødelige» (om andre dimensjoner) springer en i hu, skjønt språklig tilhører Røssland en helt annen divisjon.

Lindas eskapader etter stupet er grei lesning, men det som virkelig gjør inntrykk i romanen er tenåringens opplevelse av hvordan folk forandrer seg når de vet hun skal dø.

Ingen oppfører seg normalt. For Linda er det som å skrives ut av manus før tiden, for: «jo mer de går på tå rundt henne, desto mer føler hun at hun blekner og forsvinner.»