ANMELDELSE: Med Mârtha Louise i spissen har englene fått et betydelig oppsving.

Nå har også to av våre mest risikovillige barne- og ungdomsbokforfattere fått sansen for de vingekledde vesenene.

Men deres engler likner ikke de milde og lubne glansbilde-englene med lyseblå kjole, som velsignet vår barndom fra en liten hvit sky.

Fikk ideen fra skoleklasse

«Dødsengler 1» er første bok i en serie, og Steffen Sørum skal ha fått innspill til boka fra en skoleklasse.

De har åpenbart lest Percy Jackson.

Kampen for jordens fremtid er her flyttet inn i selveste slottet, på 17 mai.

De groteske og blodtørstige vesenene er verken greske guder eller egyptiske demoner. De er «surister»; dødsengler.

Mannen må utryddes

Etter to verdenskriger har de innsett at menneskene ikke klarer seg selv. Det vil si; mannen må utryddes som rase, for det er menn som lager kriger.

«Dette er ikke lett og verken forstå eller forklare. Det innebærer et paradigmeskifte i all tekning om tid og rom» heter det et sted i boka, på et språk som kanskje ikke er like klokkeklart for alle.

Og klokkeklar er virkelig ikke denne boka. Det er som om Sørum bare har lesset på med effekter, innfall og utfall.

Vi er tilogmed innom Østfronten gjennom en gammel østfrontsoldat som bor på Knausgården.  

Fire helter

Den største svakheten er likevel at nesten hele boka går med til en nokså kaotisk introduksjon av de fire heltene - alle med fantasyheltenes outsiderkjennetegn.

Først mot slutten blir det litt action - riktignok uten at jeg helt forstår hva kampen egentlig dreier seg om.

Det gjør muligens ikke Sørum heller.

Glad engel

Heller ikke Jon Ewos englebok er av det lett tilgjengelige slaget.

Vi er i himmelrik, der en gammeltestamentlig Jahve regjerer. Jeg-personen er gladgutten Metatron.

Han er den første blant engler, har 72 navn, og er den eneste som får se Jahve i øynene. Metraton vil helst bare være lysboms: Han vil surfe på skyene, leke med kompiser, og være sammen med luftånden Edna.

Men den utilregnelige Jahve setter han på prøve, og sender ham til den blå planeten Atlant.

Der møter Metraton menneskene, den kjødelige kjærligheten og kanskje døden.  

Språkblanding

Ewo er en fantastisk ordkunstner, og her har han gått helt bananas.

Metatron skriver på en blanding av arkaisk bibelspråk, gateslang, nynorsk, leketysk etc.

Det er loco bibelbangere som kækker, tar Reefer-breaks, i et harttgepackt lufteez. Noen ord gir mening, andre kan du sjekke i ordlista bak.

Men også her er plottet i overkant forfatterinternt og rowdy-dowdy (kaotisk i englespråket).

Det dreier seg om en gammeltestamentlig Gud som herjer med både engler og mennesker, og om engler som herjer med hverandre. Ewo har originalt nok latt menneskene bli de sympatiske her (tror jeg da).

Det tøffe med begge disse bøkene er at forfatterne ikke har villet skrive mainstream fantasy. Det problematiske er at de har gitt fantasien så frie tøyler at den løper helt løpsk.

Men de har sikkert hatt det morsomt selv.