Mellomkrigstidas kanskje mest betydelige dramatiker blir ikke spilt lenger, hans essaysamlinger må man til antikvariatene etter.

Eksempler på hans skrivekunst som bok- og teateranmelder, og som debattant og polemiker, fins ikke i leseverkene for skolen. Han nevnes ikke i departementale lister over diktere elever bør kjenne til. Han fins ikke i dagens pensumbøker.

Glemselen er dypt festet, og Helge Vold gir vel egentlig ingen god forklaring på at det er blitt slik, for eksempel i motsetning til kollegene Sigurd Hoel og Arnulf Øverland. Han ble lenge dyrket av de unge i Orientering utover på 1960-tallet.

I Dagbladet var Krog knapt til stede i veggene da jeg begynte i 1968, seks år etter at han døde, mens han var spaltist i avisa. Men han fikk behørig omtale i jubileumsboka fra 1994, «Utskjelt og utsolgt»: «En av de ypperste representanter for Dagblad-stilen».

Men i 1960 fikk han avisas Karl Emil Hagelund på nakken for sin kulturradikale marxisme, et uttrykk for et spenningsforhold mellom to linjer i kulturradikalismen som vedvarte fra 1930-åra.

Biografien er klassisk oppbygd og følger en konsekvent kronologisk linje. Fram av gjengivelsene av tekster og korte beskrivelser av livet slik det ble levd, stiger det fram en frihetssøkende og sannhetselskende deltaker i sin samtids kulturkamp og politiske strid.

Han var fryktet og elsket. Som anmelder var han tidvis nådeløs, men også raus, og alltid rettferdig og redelig. Han underbygde sin kritikk med saklige argumenter.

Som debattant var han boblende munter, i alle fall før skilsmisse, alkoholmisbruk, depresjoner, sønnens død som krigsseiler og et generelt kroppslig forfall satte sitt preg på diktning, polemikk og argumentasjon etter 2. verdenskrig.

Men da var også stridens gjenstander blitt annerledes enn i mellomkrigstida. Kirke og kristendom var erstattet av NATO og Arbeiderpartiet.

Som skuespillforfatter var han kontroversiell, men populær. Hans stykker ble satt opp både på norske og utenlandske scener. De fleste av hans teaterstykker tok standpunkt for kvinnene i oppgjør med det kvinnebildet hans generasjons menn var preget av.

Men noen av skuespillene har også brodd mot sider ved det kapitalistiske samfunn slik han hadde erfart det med oppvekst i et solid, men radikalt borgerlig Kristiania-miljø på slutten av 1800-tallet og det første tiåret av det 20. århundre.

Helge Vold gir et nyansert bilde av et kjempende litterært menneske og uavhengig intellektuell, og hans vei fra en elitistisk borgerlig posisjon til sosialismen.

Med korte skisser setter han opp en historisk ramme rundt verkene og stridssakene. Han gir også gløtt inn i et egenartet ekteskap med Eli, og en stor krets av åndelige venner, med kjerne i Øverland og Hoel.

Vold refererer mye tekst, men nyanserer: Noen må gjengis mer omfattende enn andre. Han har funnet fram til mye nytt stoff i private brevsamlinger.

Dessuten viser den gamle forlagsredaktør Vold sitt mesterskap: Her er ikke bare personregister og noteverk, til dels svært utfyllende. Han gir også oversikt over brev og relevant litteratur, helt ned til hovedoppgaver til embetseksamen.

Helge Volds bok om Helge Krog er blitt et referanseverk, som trengs når ingen lenger husker hans posisjon i norsk åndsliv.