Joyces Dublin, Pamuks Istanbul, Belyjs Petersburg, Kafkas Praha, Mahfouz' Kairo, Döblins Berlin - de fleste storbyer har sin dikter.

Men hvilken funksjon har byen for disse dikterne? Er den et geografisk sted eller en mental tilstand?

Sommerfugler

Den rumenske dikteren Mircea Cartarescu, som jeg håper Svenska Akademien leser på spreng, bruker Bucuresti som kulisse for handlingen i sitt enorme trebindsverk «Orbitor», med undertitler som ut fra en sommerfugl-metafor lyder «høyre vinge», «kroppen» og «venstre vinge».

«Hvorfor kom jeg til verden? Hva betyr hele denne galskapen, hele dette sirkuset, hele dette sansebedraget? Hvorfor dukket jeg opp fra en kvinnes livmor på et punkt i et stjernebestrødd støvgrann? Og hvordan kan jeg forstå dette vanviddet?»

Store spørsmål, med andre ord. Siste bind er tett knyttet til året 1989, til Murens fall og revolusjonen som fulgte, inkludert den spektakulære henrettelsen av diktatoren Nicolae Ceaucesu og hans kone Elena.

Boka ender opp i den enorme parlamentsbygningen, også kalt Casa Poporului, folkets hus, i seg selv et kafkask mareritt av et slott.

Men unnskyld, å begynne å resymere denne boka blir meningsløst. Den er et verk som springer fra leksikalske utlegninger til poetiske skildringer av sommerfugler (de er overalt), fra intense oppvekstskildringer til aforistisk livsvisdom på kryss og tvers gjennom byen og teksten.

Dikterens univers

Altså et verk som lever i kraft av forfatterens løvetemmer-dristige omgang med ordene. Litteratur på sitt aller mest effektive.

Hva den betyr, hvilken hensikt den har, kunne man opprettet hundrevis av fakulteter med litteraturgranskere for å finne ut. For denne leseren er opplevelsen av å bli sugd hjelpeløs inn i en dikters alternative univers mer enn nok. Det gir mening i massevis.

I løpet av tre år har forlaget Bokvennen prestert å utgi denne trilogien på norsk. Verket utkom opprinnelig i Romania 1996, 2002 og 2007. Det har tatt forfatteren 15 år å nedtegne disse bøkene, noe han gjør på blyant og papir. Oversettelsen er i all sin nyanserikdom og språklige mangfoldighet en utrolig bragd av Steinar Lone.

Han har skrevet etterord til hver bok, som understreker hvilke villnis av dobbeltbetydninger og ordspill han har stått overfor. Hatten av for ham.

Omslagene må også nevnes, enestående vakre visjoner av Aina Griffin. De understreker på sitt vis bøkenes blanding av klinisk presisjon og hallusinatorisk diktekunst.

Her burde det vanke priser både til den ene og den andre.