Les intervju med Harald Rosenløw Eeg her.

ANMELDELSE: «Dette er ikke Oslo. Ikke virkeligheten, men sånt som skjer på film. Rett etter katastrofen. Det er et bilde fra dvd-hylla.»

Når en av hovedpersonene i Harald Rosenløw Eegs nye ungdomsroman åpner øynene etter en eksplosjon på T-banen, er det en scene som etter 22. juli føles uhyggelig virkelighetsnær.

Det er resten av boka strengt tatt ikke, selv om det kan se slik ut til å begynne med.

Mulig terroraksjon

Rosenløw Eeg er blant Norges mest erfarne og prisbelønte ungdomsbokforfattere, og vet hvordan han skal sy sammen en spennende handling.

Fem ungdommer blir fanget under jorda etter en t-baneeksplosjon: Småkriminelle Sherpa, taggeren Bruno, statsministersønnen Albert, søkende Anjo, og Ida, som sliter med tvangshandlinger. De ser ut til å være de eneste overlevende etter ulykken, noe som står i sterk kontrast til den psykiske sårbarheten de har til felles.

Det er deres tanker, følelser og bagasje som fyller boksidene. Alt som skjer utenfor deres synsfelt er skjult for leseren, med unntak av noen vage partier om en mystisk fremmed.

Hva som har skjedd vet vi ikke, men det hintes om terror og mulige forbindelser til flere av de nokså naive ungdommene.

Fem hovedpersoner

Uerfarne ungdomsbokforfattere fokuserer ofte så mye på handling at de glemmer å gjøre oss kjent med personene. Rosenløw Eeg fikser begge deler - og det med hele fem hovedpersoner.

Perspektivet skifter mellom dem for hvert kapittel, noe som gjør det enklere å identifisere seg med dem.

Språket hjelper også til. Det er rytmisk, korthogd og fullt av gateslang. Personene er like gamle og går i samme klasse, men hver har sin egen stemme. Her ligger styrken i boka.

Fantastiske partier

En svakhet er de i overkant mange bildene og metaforene, både i språk og handling. Det er Rosenløw Eeg i kjent stil, men kan lett tippe over.

Fortellingen har flere likhetstrekk med TV-serien «Lost», særlig når det drar seg til mot slutten. Er romanen i seg selv overnaturlig, eller er de fantastiske partiene metaforisk ment?

Han slipper flere tråder enn han samler. Slik får han leserne til å tenke selv, men risikerer å miste noen på veien.

Likevel - det er ikke hverdagskost å lese ei ungdomsbok som er såpass actionfylt, og samtidig åpner for så mye tankevirksomhet.