For noen uker siden lå en palestinsk asylsøker på asfalten i Oslo mens andre asylsøkere sparket ham i magen, etter at han hadde svelget en overdose med piller i et selvmordsforsøk. For to år siden ville han fått oppholdstillatelse. Veien fra opphold til asfalt har vært kort under den rødgrønne regjeringen.

Forsøket var heldigvis mislykket, og han befinner seg fortsatt i leiren som nå har stått ved Kulturkirken Jakob i Oslo, like ved Akerselva og bare et steinkast fra UDI, i mer enn fire måneder.

Den dramatiske og FN-stridige innstramningen for palestinske asylsøkere som den rødgrønne regjeringen gjennomførte i 2009, har raskt skapt en uholdbar situasjon. Norsk politi er stort sett ikke i stand til å effektuere avslagene, og for mange av palestinerne er frivillig retur til en situasjon preget av okkupasjon og menneskerettsbrudd utenkelig. Hvis de først skal bo i en flyktningleir, foretrekker de heller å gjøre det i et fritt utland enn i et ufritt hjemland. Som en av beboerne har uttalt: Alt han ønsker er å studere, slippe kontrollposter, og skaffe seg venner som ikke blir drept.

Avslagene fra norske myndigheter insisterer på at palestinerne skal godta sin skjebne som globalt utstøtte. Regjeringen kunne ikke gjort det tydeligere hvor atskilt asylpolitikken er fra holdninger og verdier i samfunnet som sådan. Det er ingen mangel, verken i regjering eller folk, på forståelse for palestinernes situasjon. Det er svært vanskelig å tro at regjeringen ikke skulle være i stand til å rettferdiggjøre overfor det norske folk at palestinere i større grad fikk opphold. Skulle det være vanskelig for dem, burde de ansette andre kommunikasjonsrådgivere.

Den harde behandlingen av palestinerne avslører først og fremst hvordan asylpolitikken har utviklet seg til et politisk felt nesten blottet for positive ambisjoner, hvor mulighetene for restriktivitet, ikke for humanitet, generelt har blitt det høyeste godet. Er denne formuleringen for krass? Det er til enhver tid opp til regjeringen å motbevise den.