ANMELDELSE: Den nye bibeloversettelsen som kommer ut om kort tid, er blitt til med hjelp fra tolv skjønnlitterære forfattere. Disse tolv bidrar i antologien «Bibelsk» som er utgitt i forkant.  

Da Eusebius Sophronius Hieronymus lanserte sin revisjon av det nye testamentet på 380-tallet e. Kr., advarte han leserne om at de kunne få sjokk over at formuleringer de var vant til i de eksisterende latinske versjonene - Vetus Latina - nå var endret.

Hieronymus var klar over at hellig tekst er mer enn bare tekst. Det er vanskelig å akseptere endringer i sitater av guder.

Senere oversatte han det gamle testamentet i sin helhet fra hebraisk. Tidligere latinske oversettelser var gjort fra den greske utgaven - Septuaginta - som var ansett for å være direkte inspirert av Gud.

Hieronymus' «Vulgata» var den første samlede bibelen på latin. Dette var den dominerende teksten i den katolske kirke fram til 1979, da den ble erstattet av Nova Vulgata.

Martin Luthers oversettelse til folkespråket - tysk  kom samlet i 1543. På dansk-norsk kom det en oversettelse alt i 1550 - Christian den tredjes bibel.  

Da Moses fikk horn

Det er senere sådd tvil om Hieronymus' kunnskaper i hebraisk, iallfall gjorde han en legendarisk oversettertabbe da han ga Moses horn.

Han lot det hebraiske ordet QRN bli «horn», selv om det i sammenhengen heller burde tolkes som «stråler av lys». Og dermed fikk Moses horn på utallige malerier og skulpturer, også etter at tabben var oppdaget.

Man kan ikke banke vekk hornene fra Michelangelos statue.

Hieronymus ble selv et yndet motiv i billedkunsten. Han males gjerne som en mager asket, med to steiner han slår seg selv til blods med, med timeglass og dødningskalle og en løve ved sine føtter - en løve han skal ha blitt venner med etter at han fjernet en torn fra poten.

Litt anakronistisk blir han ofte kledd i kardinaldrakt, siden han er en av kirkens opprinnelige lærere - en Doctor Communis Ecclesiae. Han er oversetternes skytshelgen, og i Norge feires hans dag med prisutdelinger og sprudlevin i oversetterforeningene.   

Sanksjonert på høyeste hold

Hieronymus' innsats som bibeloversetter og kommentator, spiller fortsatt en rolle i dagens diskusjoner om oversettelsesstrategier, men hans mytiske status kan ikke konkurrere med legenden om Septuaginta-oversettelsen av den hebraiske bibelen - det gamle testamente. Denne ble utført i Alexandria i Egypt på 100-tallet f. Kr. av 70 oversettere.

Hver og en av dem jobbet med hele teksten i 70 dager og kom fram til identiske versjoner. Alle de 70 oversettelsene var prikk like!

Dermed var det bevist at Gud hadde en finger med i spillet. Den greske versjonen var sanksjonert på høyeste hold.

Det er uenighet om det var 70 eller 72 oversettere som var i sving med Septuaginta, den mirakuløse oversettelsen av den hebraiske bibelen til gresk.

Vanligvis regner man med at de var 70 (på latin heter tallet 70 septuaginta) men det hevdes også at de var 72, seks fra hver av israels tolv stammer. Kanskje de i så fall holdt på i 72 dager?    

Hellig tekst eller ei

Det kan spores to grunnleggende syn på oversettelse i forskjellen mellom hvordan kristne anser bibeloversettelse og muslimer koranoversettelse. For kristne er en oversatt bibel hellig tekst - den er fortsatt guds ord, på et hvilket som helst tungemål.

Å oversette bibelen blir dermed en hellig handling, slik vi ser i legenden om Septuaginta.

Med koranen er det ikke slik. Den hellige teksten finnes bare på arabisk - det var på arabisk Muhammed mottok sine åpenbaringer. En oversettelse har ikke hellig status, den vil i beste fall være et hjelpemiddel til å forstå teksten.

I verste fall vil den bare skape forvirring.

Derfor kan hvem som helst gi seg i kast med å oversette koranen, sålenge han ikke tror det er det han gjør. Oversetteren lager bare et forslag til en kommentar.

Den ene boka - bibelen - er den samme boka i oversettelse. Den andre - koranen - er en helt annen, ny bok, når den er oversatt. Eller, hvis man anlegger en ikke-troendes perspektiv: begge er litt begge deler.

Og slik forholder det seg med alle oversettelser, de er både den samme boka og noe helt annet.

Hvordan snakker en gud?

Når det nå utgis en ny norsk bibel, er det altså fortsatt hellig skrift vi får servert. Det vil komme reaksjoner på at ting ikke høres ut slik de gjorde før. Gud skal da ikke snakke i dagligtalens vendinger anno 2011 - hva slags guder gjør det?

Den forrige bibeloversettelsen til norsk, fra 1975/78/85, ble kritisert for å være altfor moderne, altfor rett på sak. Idealet dengang var idiomatisk norsk, altså minst mulig fremmedartet. Men dét ble fremmedartet på et annet plan.

Man skulle ikke «sette sitt lys under en bøtte», het det i Matteus 5:15 fra 1975, til manges fortvilelse. Bøtte?! I en hellig tekst? Derfor ble passasjen i 1985 justert til at man ikke skal sette sitt lys under et «kar».

Det blir spennende å se hva slags gjenstand man ikke skal sette sitt lys under i 2011. Kanskje et trau?  

Litterær stil

Det nye denne gangen er at oversetterstaben ble styrket med skjønnlitterære forfattere som skulle gi bibelspråket bedre litterær stil.

Å bringe inn eksterne stilister fra forfatterstanden er blitt gjort i flere land (i Sverige skal Nobel-Transtrøm ha hatt en finger med i spillet rundt Salmenes bok).

Det har også vært en bølge med forfatteroversettelser der forfattere selv har gitt seg i kast med utvalgte bøker fra bøkenes bok. Erri De Luca lærte seg hebraisk på egen hånd og har utgitt blant annet Jonas bok, Ruts bok og Kohèlet på italiensk.

Også i Frankrike har tilsvarende oversettelser kommet, og her hjemme fikk vi i 2000 Jobs bok i en oversettelse av Gro Dahle og Elie Wardini. Men slike bøker er ikke hellige.

Én for hver disippel

Det var altså tolv norske forfattere som ble engasjert som stilister til den nye bibelen. De tolv er Inger Bråtveit, Jan E. Rekdal, Jon Fosse, Odveig Klyve, Jan O. Ulstein, Inger E. Hansen, Hanne Ørstavik, Paal H. Haugen, Håvard Rem, Karl O. Knausgård, Jørgen Norheim og Oscar S. Bjørlykke.

Var det nettopp tolv som trengtes, én fra hver av israels stammer? En for hver disippel? Aner vi en myte? Tom E. Hverven ble den trettende, med sitt forord i antologien «Bibelsk».    

Årets helligtekster ble først utarbeidet i tolv grupper av språkkyndige og teologer med hver sin stilist, før forslagene deres gikk runder gjennom det teografiske byråkratiet for å bli endelig godkjent.

Hvor mye stilisme det til slutt ble igjen, vil det kanskje bli vanskelig å øyne.

Men vi får vite litt om prosessene i antologien «Bibelsk», der de tolv stilistene har hvert sitt bidrag. Noen har skrevet fortellende sjølbiografisk, noen skriver lærd essayistisk, noen kliner til med lyriske stykker. Noen av dem er stilister, noen vil kanskje bli det med tiden.

Enkelte av tekstene er nesten sjokkerende naive, eller banale, som om det går an å være smaløyd idiosynkratisk overfor dette veldige.

Heldigvis hever mange nok av tekstene seg ut av jeg-problematikken til at boka er verdt å lese.

Oversettelse i praksis

To av de beste bidragene er skrevet av poeter som selv har beskjeftiget seg mye med oversettelse i praksis, Håvard Rem og Inger Elisabeth Hansen. De finner begge ubehag i alle valgene som byr seg når bibelen skal fornyes.

For Hansens del, som ikke-troende, blir resultatet at hun vil tilbake til det gamle, til den høye stilen. I sitt resonnerende essay spør hun om oversetterne skal «ta evigheten fra oss? Skal de ta trøsten fra oss i disse ordene som blir så mye brukt i begravelser?»

Rem problematiserer nøkkelbegrepet «menneskesønnen», og sporer hvordan dette ordet «støvsuges» ut av det gamle testamentet. Gjennom dette bestemte, sentrale eksempelet får vi sett hvordan de motstridende hensynene i bibelarbeidet virker.

Rem siterer Arnulf Øverland i at «språket har ikke synonymer». Det er alltid nyanser. Og med menneskesønnen blir det til et spørsmål om i hvilken grad det gamle testamentet skal leses som et forvarsel om det nye - et teografisk knutepunkt.

Språkets kjøttside

Hanne Ørstavik er den mest direkte - hun skriver enkelt og alvorlig om hvordan bibelspråket virker. Hun snakker om språkets «kjøttside».

Hennes referanse er den mye utskjelte 78-bibelen, som hun mener var lettere å forstå enn de ofte «knudrete» nye oversettelsene hun nå måtte jobbe med. Hun er bekymret over effektiviteten og det kortfattede, «økonomiske», i de nye versjonene. Og hun sier:

«Snakk til meg med det store språket! ... Hvem skal snakke det store språket, om ikke Gud?»