Det er ingen hemmelighet at Anne (20) er selvskader. Det vet alle som har lest bloggen hennes.
PÅ RETT VEI: I dag har Anne et stort støtteapparat rundt seg. I tillegg til venner og familie har hun en psykolog og en sosialarbeider som hun er veldig glad i. - Dersom jeg skulle bli helt frisk en gang, tror jeg likevel jeg ville fortsette å skrive, sier hun. Alle foto: Siv Johanne Seglem
FORTELLER PÅ NETT: - Mange skjønte at noe var galt, så det verserte flere rykter før jeg startet bloggen, sier Anne.
ENDELIG FREDAG: - Helgene er bare best, sier Anne mens hun sminker seg før helga setter inn for alvor.
PÅ VORSPIEL: Med venninna Alice.
GLAD I VENNENE: - Helgene handler det om å sitte i en bil, feste, drikke, spille høy musikk. Det kan godt hende at man drikker for å rømme fra virkeligheten. Men det er også mye lettere å snakke om ting når man har drukket.
En flukt fra det vonde
- Selvskading handler om et fortvilet forsøk på å flykte fra det som er vondt og vanskelig, sier Mette Ystgaard.
Hun er forsker ved RBPU (Regionsenter for barn og unges psykiske helse) og gjorde i 2001 en stor studie på temaet.
- Det viste seg å være en myte at selvskadere skader seg for å få oppmerksomhet. Den vanligste årsaken ungdommene oppgir er at de ønsker å komme bort fra uutholdelige følelser. De skader seg, smertene dempes for ei tid, men bygger seg så opp igjen og de må skade seg igjen. Slik oppstår det en avhengighet. Det er også en del ungdom som oppgir at de ønsker å straffe seg selv.
- Selvskadingen er i stor grad rettet innover, mot personens egne følelser. Dette er ensomt og skambelagt. De fleste har ikke fortalt noen om problemet i det hele tatt. En stor overvekt av selvskaderne er jenter i aldersgruppen 14—17 år. Samtidig er det flest gutter som fullbyrder selvmord.
- Det er smitteeffekt i selvskading, men å kommunisere med andre kan også hjelpe en å komme ut av det.
Ystgård råder unge i en slik situasjon til å oppsøke hjelp. Snakk med noen du har tillit til eller spør helsesøster på skolen — hun kan hjelpe deg å finne hjelp videre.
Hun er forsker ved RBPU (Regionsenter for barn og unges psykiske helse) og gjorde i 2001 en stor studie på temaet.
- Det viste seg å være en myte at selvskadere skader seg for å få oppmerksomhet. Den vanligste årsaken ungdommene oppgir er at de ønsker å komme bort fra uutholdelige følelser. De skader seg, smertene dempes for ei tid, men bygger seg så opp igjen og de må skade seg igjen. Slik oppstår det en avhengighet. Det er også en del ungdom som oppgir at de ønsker å straffe seg selv.
- Selvskadingen er i stor grad rettet innover, mot personens egne følelser. Dette er ensomt og skambelagt. De fleste har ikke fortalt noen om problemet i det hele tatt. En stor overvekt av selvskaderne er jenter i aldersgruppen 14—17 år. Samtidig er det flest gutter som fullbyrder selvmord.
- Det er smitteeffekt i selvskading, men å kommunisere med andre kan også hjelpe en å komme ut av det.
Ystgård råder unge i en slik situasjon til å oppsøke hjelp. Snakk med noen du har tillit til eller spør helsesøster på skolen — hun kan hjelpe deg å finne hjelp videre.
Et behov for å bli hørt
- Mennesker har et behov for å bli hørt, sier Jill Walker Rettberg, professor i digital kultur ved Universitetet i Bergen.
- Det er ikke mange som skriver veldig utleverende om liv og sykdom på nett. Av bloggere totalt er det snakk om bare 5 prosent. Men at man skriver om problemene sine kan gi folk et fellesskap og en følelse av at noen leser og noen bryr seg. Man får vist at man har det vondt, og kan få hjelp til å komme seg ut av problemene sine. Det finnes til og med eksempler på at terapeuter har anbefalt folk å skrive om vanskelighetene, sier hun.
Men det finnes også eksempler på det motsatte. Rettberg advarer mot den såkalte ekkokammer-effekten.
- Det er lett å finne likesinnede på nett, og man går inn i dette fellesskapet uten å forstå at man deler et syn på verden som ikke representerer folk flest. Det finnes for eksempel anoreksiaklubber på nett der anorektikerne oppfordrer hverandre til å fortsette å slanke seg. Det kan bli farlig fordi bloggfellesskapet kan skyve deg lengre inn i problemene.
- Jeg vil anbefale at folk som blogger om slike ting også har kontakt med noen utenfor bloggmiljøet. Og kanskje oppfordrer venner og støtteapparat til å lese bloggen. Det kan være en smart måte å fortelle hva som foregår. Det er lettere å blogge om det enn å si det. Særlig om man må si det samme mange ganger. Slik kan det være en fin måte å kommunisere med omverdenen. Rettberg ber folk også vurdere om de skal skrive anonymt.
- Det vanligste folk frykter ved slik blogging handler om at bloggeren kanskje tenker annerledes etter noen år og angrer. Og at livet man gjerne skulle gjort seg ferdig med fremdeles ligger der.
- Det er ikke mange som skriver veldig utleverende om liv og sykdom på nett. Av bloggere totalt er det snakk om bare 5 prosent. Men at man skriver om problemene sine kan gi folk et fellesskap og en følelse av at noen leser og noen bryr seg. Man får vist at man har det vondt, og kan få hjelp til å komme seg ut av problemene sine. Det finnes til og med eksempler på at terapeuter har anbefalt folk å skrive om vanskelighetene, sier hun.
Men det finnes også eksempler på det motsatte. Rettberg advarer mot den såkalte ekkokammer-effekten.
- Det er lett å finne likesinnede på nett, og man går inn i dette fellesskapet uten å forstå at man deler et syn på verden som ikke representerer folk flest. Det finnes for eksempel anoreksiaklubber på nett der anorektikerne oppfordrer hverandre til å fortsette å slanke seg. Det kan bli farlig fordi bloggfellesskapet kan skyve deg lengre inn i problemene.
- Jeg vil anbefale at folk som blogger om slike ting også har kontakt med noen utenfor bloggmiljøet. Og kanskje oppfordrer venner og støtteapparat til å lese bloggen. Det kan være en smart måte å fortelle hva som foregår. Det er lettere å blogge om det enn å si det. Særlig om man må si det samme mange ganger. Slik kan det være en fin måte å kommunisere med omverdenen. Rettberg ber folk også vurdere om de skal skrive anonymt.
- Det vanligste folk frykter ved slik blogging handler om at bloggeren kanskje tenker annerledes etter noen år og angrer. Og at livet man gjerne skulle gjort seg ferdig med fremdeles ligger der.
NORGES BESTE VORSPIEL: Denne saken er hentet fra dagens utgave av Dagbladet FREDAG.
Les også om:
• Kokken Øyvind (21) er verdensmester i yrkesfag og synes fiskepinner er ondskap.
• Nasjonalhumorist Knut Nærum om utelivet
• Stylistektemann Christopher Mørch Husby om kjærligheten til Jan Thomas og USA
FRA ANNE SCHELDERUPS blogg, 7. september 2010:
«Ofte starter man i det små, noen få kutt som egentlig ikke gir noen mening. Kanskje har du hørt at selvskading er en bra måte å bli kvitt den indre smerten på, men den indre smerten kan forsterkes den dagen det går opp for deg hva du egentlig holder på med.
Det lille rispet som du laget den aller første gangen klarer til slutt ikke å tilfredsstille deg, etter en stund må du kanskje gjøre det oftere, større kutt og enda flere. Det mange ikke tenker over den aller første gangen er at det er lett å bli avhengig, jeg - som sikkert mange andre selvskadere, har tenkt at dette blir det aller siste kuttet!
Men så en dag skjer det noe, det trenger ikke være kjempealvorlig eller en veldig deprimerende hendelse, men man tyr til kniven, igjen og igjen... Når de aller første gangene sårene spriker kjempe mye kan man bli redd, men det er ikke skremmende nok til at man slutter.
Når smerten og følelsen av de små kuttene slutter å fungere må man ha større, dypere og styggere sår - helst skal det gjøre så vondt at du ikke klarer å bruke hånda på noen dager.»
Tidlig en februarmorgen i Hadsel i Vesterålen går ei tynn jente mot brua over Børøysundet. I hånda har hun 40 Paracet og 20 Prince mild. Hun røyker og spiser de smertestillende tablettene en etter en mens hun går mot toppen av brua. Det er iskaldt og 19 åringen har på seg altfor tynne klær.
SKULLE DET IKKE KOMME NOEN og stoppe henne? Hadde de ikke sagt på sykehuset at dersom hun stakk av skulle politiet komme etter henne? Og hvorfor stopper ingen av bilene?
Alle kjører forbi, ingen enser den tynnkledde 19-åringen som nå har nådd toppen og klatrer over rekkverket. Fingrene er så kalde at de er blå der de holder om det frosne metallet. Hun spiser de siste tablettene og kaster flaska. Ser hvor lang tid den bruker på å treffe elva. Det skremmer henne ikke. Det er 15 meter våt luft som skiller henne og vannet der nede.
Egentlig er det en fantastisk følelse. Til tross for kulden og den vanvittige handlingen hun er i ferd med å gjøre. Her hun står kan hun se ut over hele elva, utover Vesterålen. Landskapet er vakkert, så mange detaljer hun aldri har sett før. For en gangs skyld har hun full kontroll over om hun skal fortsette dette livet. Eller om hun skal stoppe det nå, etter 19 år.
ANNE STARTET BLOGGEN OM selvskading i mars 2009. Hun var temmelig syk på det tidspunktet. Da hun begynte å skrive om problemene sine, femdoblet antall lesere seg fra 200 til 1500, omtrent med en gang.
Den vakre 19-åringen kunne lett vært en rosablogger, en nettprinsesse. Men bildene hun velger å legge ut av seg selv er som oftest lite flatterende. Gjerne dagen derpå, usminket med mørke ringer under øynene. Bilder av fyllesyke og skittentøyvask. Om hvor kjedelig livet kan være, dagen etter en fest. Og hvor vondt det kan være, når det er på det aller vondeste. Hun skriver om å reise på ferie til Tyrkia, der alle stirrer, peker og vil ta på sårene hennes.
«Douleur» heter bloggen. Det er fransk og betyr «smerte». Hun skriver om et liv med selvskading, spiseforstyrrelser og et tidvis høyt alkoholkonsum. Bildene er ofte groteske og viser dype kutt og blodige håndklær, bandasjerte armer. Anne skriver om nederlaget ved å mislykkes. Og om skam.
I Norge finnes det en halv million bloggere. En halv million speilbilder av en halv million liv. Der bloggprinsesser og — prinser forteller hvem de gjerne ønsker å være. Hvilke klær de går med, om de nye pynteputene kjøpt på Zara home i London. De forteller om lavkarbodietten og om tomatsausen laget på egendyrkede tomater.
Og leseren får oppskriften på sausen, på slankekuren, på et vellykket liv. Anne valgte å skrive om en alvorlig psykisk sykdom, og de endeløse forsøkene på å bli bedre.
11. MAI 2011: «Onsdag morgen. Noen tar en dusj, andre spiser frokost. Jeg tørket blod og la på plaster.»
- Husk hvor mange som er glad i deg!
Hun hørte stemmen bak seg på brua.
Plutselig var det noen der likevel. En kvinne. Hun ropte til Anne. Snart står kvinnen og balanserer på brua sammen med henne. Det uler i sirener; ambulanse med blålys kommer til. Broen sperres av. Det stopper nærmere 50 biler på en gang for å se hva som har skjedd.
Neste dag står det på Annes blogg: «Det har vært en lang og tung natt. Morgentimene ble fæle for meg og vitnene sin del. Jeg er innlagt under frivillig tvang. Fikk beskjed om å enten legge meg inn på DPS'en (Distriktspsykiatrisk sykehus, red.anm.) eller bli sendt til Bodø på tvang. Det har vært ambulanse, Paracet, motgift og bru. Tårene har trillet og jeg har frosset, men hadde heldigvis verdens beste ambulansedame sammen med meg. Har fastvakt, noe som vil si at det er noen sammen med meg hele døgnet. Når jeg sover, dusjer og røyker. Det er utrolig frustrerende og jeg vil hjem.»
3 MÅNEDER SENERE ER Anne Schelderup i foreldrenes store hus. Hun er pen, tynn, iført en tettsittende hvit singlet og leker med en kattunge mens hun snakker. Begge armene er fulle av arr. Noen tynne risp, andre er tykke og vonde å se på. De har grodd og er hvite og blekrosa. Ett øverst oppe på høyre arm er fremdeles rødt.
- Vi følte oss som dronninger! Tenk at vi kunne skjære oss selv i armen uten å tenke oss om to ganger.
Kuttingen begynte som en lek på barneskolen i 7. klasse. Hun husker godt norsktimen der hun og en venninne satt sammen og rispet seg i armen med hver deres saks. Noen tynne, knapt synlige risp.
- Det ble ansett som ganske tøft og det var mange på skolen som holdt på med det, sier Anne.
Men det store veiskillet kom en dag da Anne en ettermiddag prøvde alene på jenterommet.
- Jeg var en skikkelig drittunge på den tiden. Jeg var bare 12 og begynte å drikke, røyke og skulke skolen.
Problemene tårnet seg opp. Anne følte at hun ikke mestret skolen lengre, og hun følte seg ensom, til tross for en stor vennegjeng.
Det var så mange ting som hadde blitt vanskelig nå. En dag kom hun på det: Hun kunne prøve å kutte. Hun husket at noen av jentene hadde sagt at det hadde gjort ting litt bedre for dem, noen ganger. Hun gikk på badet og lirket bladet ut av en barberhøvel.
- Jeg husker kuttet som kjempestort. Det var egentlig ikke så stort, men jeg opplevde det slik den gangen. Det var skummelt, men jeg følte meg mye tøffere enn alle de andre. Det kom blod og jeg måtte sette på plaster. Da jeg la meg om kvelden fikk jeg en fantastisk følelse. Jeg tenkte ikke på noe annet. Alt annet var borte. Alle problemer forsvant. Etter det kuttet jeg meg hver dag. Jeg gledet meg. Hver kveld sa jeg tidlig god natt til mamma, og gikk opp på rommet og kuttet meg.
- Hvordan orker du å utlevere deg slik til hele verden?
- Det føltes så falskt å bare skrive om dagligdagse ting når jeg hadde det så vondt. Mange skjønte at noe var galt, så det verserte flere rykter før jeg startet bloggen. Rykter om voldtekt og narkotika.
- For meg er bloggen en mulighet til å bli sett. Jeg kan fortelle om problemene mine på bloggen, og så kan folk rundt meg vite om hvordan jeg har det. De kan komme til meg slik at jeg slipper å komme til dem, for å fortelle at jeg har det vanskelig. Men det var kjempeskummelt i begynnelsen. Jeg var redd for hvordan venner og familie skulle reagere. Mamma og pappa var negative. De mente at det ville slå tilbake på meg selv, at det alltid ville ligge der ute. Hindre meg i å få jobb.
FRA ANNE SCHELDERUPS blogg, 15. juni 2011: «25 dager, 25 dager uten å la et barberblad gli over armen. Det endret seg altfor fort, på bare noen få sekunder. Lukta av blod reiv i nesa, putene, dyna og madrassen er blødd ut og det ser ut som jeg har vært i en catfight (bokstavelig talt). Hvorfor måtte jeg være så dum!? Jeg skal for faen på gatebiltreff og temperaturen kommer til å være skyhøy, jeg vil bli brun og jeg vil sitte i sola sammen med de andre. Egentlig orker jeg ikke blogge, egentlig vil jeg bare slette hele dritten, egentlig vil jeg legge meg ned og våkne når sårene har grodd og være helt ferdig med selvskadingen. Er det mulig, tror du?»
- Jeg gjorde noen feil i begynnelsen, da jeg begynte å blogge om selvskading. Jeg angrer for eksempel på at jeg la ut så detaljerte beskrivelser og bilder av kuttingen. Jeg er redd for at det kan ha trigget andre til å skade seg, siden det er stor smitteeffekt i selvskading.
Flere steder på bloggen står det «Obs! Bildet kan trigge» Og hun advarer leserne: «Til dere som i det hele tatt har tenkt tanken på å prøve: Det er ikke verdt det! Dere kommer til å angre den dagen dere skjønner hva dere har gjort mot dere selv.»
- Samtidig tror jeg at bloggen kan være til hjelp for andre i samme situasjon. Det er mange som sender inn bilder av seg selv med arr og spør meg hva de bør gjøre.
- Hva svarer du da?
- Jeg forteller ting som jeg vet har hjulpet meg: Gå tur, høre på musikk, skrive. Men jeg er ingen psykolog.
Det skulle gå flere år før Annes foreldre oppdaget at Anne var selvskader.
- Det var sommer og skoleavslutning. Mamma måtte hjelpe meg med å feste knappene på bunadsskjorta, dro den litt for langt opp og så arrene. Hun ble rasende. Det var forferdelig. Jeg gråt hele dagen. Jeg ble skamfull og tenkte at jeg måtte slutte, noe jeg også gjorde. Men det varte bare en måned før det var på'n igjen.
- JEG HAR VÆRT I OSLO OG KJØPT masse, sier Annes venninne, Alice. Hun drar fram sminkebokser, esker og små flasker.
- Hva er dette? spør Anne.
- Highlighter.
Venninnene står på badet og sminker seg før vorspielet. På benken står det øl og i vasken ligger det antakelig mellom 1 og 2 kilo sminke. Anne og Alice napper øyenbryn og glatter ut hår.
- Jeg har skikkelig lyst til å ta piercing i leppa!
- Ikke gjør det. For det første er det vondt, og for det andre er det stygt.
En time seinere sitter jentene i en hvit enebolig fra 90-tallet med brystpanel og fem katter. Det er vorspiel. Fra høyttalerne kan man høre Erik og Kriss synge om å ha ølbriller på. Utenfor er det midnattssol, inne er det dunkelt. 10 ungdommer sitter rundt et brunt stuebord.
Kvelden planlegges. Det er variasjon over bilkjøring, forskjellige vorspiel, utestedet på Sortland. Hvem skal kjøre, når skal vi dra, hvem kommer til å komme.
- Helgene er bare best, sier Anne og smiler.
- Da forandrer livet mitt seg totalt. Da handler det om å sitte i en bil, feste, drikke, spille høy musikk. Det kan godt hende at man drikker for å rømme fra virkeligheten. Men det er også mye lettere å snakke om ting når man har drukket. Det er det samme som med selvskading: Man rømmer fra et problem ved å lage seg et annet.
I DAG HAR ANNE ET STORT støtteapparat rundt seg. I tillegg til venner og familie har hun en psykolog og en sosialarbeider som hun er veldig glad i.
- Dersom jeg skulle bli helt frisk en gang, tror jeg likevel jeg ville fortsette å skrive. Jeg har hatt pauser før, men det har ikke tatt lang tid før jeg har sett meg nødt til å skrive igjen.
- Hva drømmer du om?
- Jeg drømmer egentlig ikke om noen ting. Ikke om utdannelse, mann og barn, slik mange gjør.
- Drømmer du om ikke om å bli frisk?
- Nei, egentlig ikke, sier hun og ser bort.
- Jeg vet ikke. Jeg synes det er skummelt, jeg aner jo ikke hvordan det ville være.
- Hadde du virkelig tenkt å hoppe fra den brua?
- Jeg vurderte det en stund. Men jeg tror kanskje ikke jeg ville det — egentlig. Jeg tror heller ikke at selvskadere skader seg for å ta livet av seg. Det ville i så fall være verdens dummeste metode. Folk vil bare ha hjelp. Og bli sett.
«Ofte starter man i det små, noen få kutt som egentlig ikke gir noen mening. Kanskje har du hørt at selvskading er en bra måte å bli kvitt den indre smerten på, men den indre smerten kan forsterkes den dagen det går opp for deg hva du egentlig holder på med.
Det lille rispet som du laget den aller første gangen klarer til slutt ikke å tilfredsstille deg, etter en stund må du kanskje gjøre det oftere, større kutt og enda flere. Det mange ikke tenker over den aller første gangen er at det er lett å bli avhengig, jeg - som sikkert mange andre selvskadere, har tenkt at dette blir det aller siste kuttet!
Men så en dag skjer det noe, det trenger ikke være kjempealvorlig eller en veldig deprimerende hendelse, men man tyr til kniven, igjen og igjen... Når de aller første gangene sårene spriker kjempe mye kan man bli redd, men det er ikke skremmende nok til at man slutter.
Når smerten og følelsen av de små kuttene slutter å fungere må man ha større, dypere og styggere sår - helst skal det gjøre så vondt at du ikke klarer å bruke hånda på noen dager.»
Tidlig en februarmorgen i Hadsel i Vesterålen går ei tynn jente mot brua over Børøysundet. I hånda har hun 40 Paracet og 20 Prince mild. Hun røyker og spiser de smertestillende tablettene en etter en mens hun går mot toppen av brua. Det er iskaldt og 19 åringen har på seg altfor tynne klær.
SKULLE DET IKKE KOMME NOEN og stoppe henne? Hadde de ikke sagt på sykehuset at dersom hun stakk av skulle politiet komme etter henne? Og hvorfor stopper ingen av bilene?
Alle kjører forbi, ingen enser den tynnkledde 19-åringen som nå har nådd toppen og klatrer over rekkverket. Fingrene er så kalde at de er blå der de holder om det frosne metallet. Hun spiser de siste tablettene og kaster flaska. Ser hvor lang tid den bruker på å treffe elva. Det skremmer henne ikke. Det er 15 meter våt luft som skiller henne og vannet der nede.
Egentlig er det en fantastisk følelse. Til tross for kulden og den vanvittige handlingen hun er i ferd med å gjøre. Her hun står kan hun se ut over hele elva, utover Vesterålen. Landskapet er vakkert, så mange detaljer hun aldri har sett før. For en gangs skyld har hun full kontroll over om hun skal fortsette dette livet. Eller om hun skal stoppe det nå, etter 19 år.
ANNE STARTET BLOGGEN OM selvskading i mars 2009. Hun var temmelig syk på det tidspunktet. Da hun begynte å skrive om problemene sine, femdoblet antall lesere seg fra 200 til 1500, omtrent med en gang.
Den vakre 19-åringen kunne lett vært en rosablogger, en nettprinsesse. Men bildene hun velger å legge ut av seg selv er som oftest lite flatterende. Gjerne dagen derpå, usminket med mørke ringer under øynene. Bilder av fyllesyke og skittentøyvask. Om hvor kjedelig livet kan være, dagen etter en fest. Og hvor vondt det kan være, når det er på det aller vondeste. Hun skriver om å reise på ferie til Tyrkia, der alle stirrer, peker og vil ta på sårene hennes.
«Douleur» heter bloggen. Det er fransk og betyr «smerte». Hun skriver om et liv med selvskading, spiseforstyrrelser og et tidvis høyt alkoholkonsum. Bildene er ofte groteske og viser dype kutt og blodige håndklær, bandasjerte armer. Anne skriver om nederlaget ved å mislykkes. Og om skam.
I Norge finnes det en halv million bloggere. En halv million speilbilder av en halv million liv. Der bloggprinsesser og — prinser forteller hvem de gjerne ønsker å være. Hvilke klær de går med, om de nye pynteputene kjøpt på Zara home i London. De forteller om lavkarbodietten og om tomatsausen laget på egendyrkede tomater.
Og leseren får oppskriften på sausen, på slankekuren, på et vellykket liv. Anne valgte å skrive om en alvorlig psykisk sykdom, og de endeløse forsøkene på å bli bedre.
11. MAI 2011: «Onsdag morgen. Noen tar en dusj, andre spiser frokost. Jeg tørket blod og la på plaster.»
- Husk hvor mange som er glad i deg!
Hun hørte stemmen bak seg på brua.
Plutselig var det noen der likevel. En kvinne. Hun ropte til Anne. Snart står kvinnen og balanserer på brua sammen med henne. Det uler i sirener; ambulanse med blålys kommer til. Broen sperres av. Det stopper nærmere 50 biler på en gang for å se hva som har skjedd.
Neste dag står det på Annes blogg: «Det har vært en lang og tung natt. Morgentimene ble fæle for meg og vitnene sin del. Jeg er innlagt under frivillig tvang. Fikk beskjed om å enten legge meg inn på DPS'en (Distriktspsykiatrisk sykehus, red.anm.) eller bli sendt til Bodø på tvang. Det har vært ambulanse, Paracet, motgift og bru. Tårene har trillet og jeg har frosset, men hadde heldigvis verdens beste ambulansedame sammen med meg. Har fastvakt, noe som vil si at det er noen sammen med meg hele døgnet. Når jeg sover, dusjer og røyker. Det er utrolig frustrerende og jeg vil hjem.»
3 MÅNEDER SENERE ER Anne Schelderup i foreldrenes store hus. Hun er pen, tynn, iført en tettsittende hvit singlet og leker med en kattunge mens hun snakker. Begge armene er fulle av arr. Noen tynne risp, andre er tykke og vonde å se på. De har grodd og er hvite og blekrosa. Ett øverst oppe på høyre arm er fremdeles rødt.
- Vi følte oss som dronninger! Tenk at vi kunne skjære oss selv i armen uten å tenke oss om to ganger.
Kuttingen begynte som en lek på barneskolen i 7. klasse. Hun husker godt norsktimen der hun og en venninne satt sammen og rispet seg i armen med hver deres saks. Noen tynne, knapt synlige risp.
- Det ble ansett som ganske tøft og det var mange på skolen som holdt på med det, sier Anne.
Men det store veiskillet kom en dag da Anne en ettermiddag prøvde alene på jenterommet.
- Jeg var en skikkelig drittunge på den tiden. Jeg var bare 12 og begynte å drikke, røyke og skulke skolen.
Problemene tårnet seg opp. Anne følte at hun ikke mestret skolen lengre, og hun følte seg ensom, til tross for en stor vennegjeng.
Det var så mange ting som hadde blitt vanskelig nå. En dag kom hun på det: Hun kunne prøve å kutte. Hun husket at noen av jentene hadde sagt at det hadde gjort ting litt bedre for dem, noen ganger. Hun gikk på badet og lirket bladet ut av en barberhøvel.
- Jeg husker kuttet som kjempestort. Det var egentlig ikke så stort, men jeg opplevde det slik den gangen. Det var skummelt, men jeg følte meg mye tøffere enn alle de andre. Det kom blod og jeg måtte sette på plaster. Da jeg la meg om kvelden fikk jeg en fantastisk følelse. Jeg tenkte ikke på noe annet. Alt annet var borte. Alle problemer forsvant. Etter det kuttet jeg meg hver dag. Jeg gledet meg. Hver kveld sa jeg tidlig god natt til mamma, og gikk opp på rommet og kuttet meg.
- Hvordan orker du å utlevere deg slik til hele verden?
- Det føltes så falskt å bare skrive om dagligdagse ting når jeg hadde det så vondt. Mange skjønte at noe var galt, så det verserte flere rykter før jeg startet bloggen. Rykter om voldtekt og narkotika.
- For meg er bloggen en mulighet til å bli sett. Jeg kan fortelle om problemene mine på bloggen, og så kan folk rundt meg vite om hvordan jeg har det. De kan komme til meg slik at jeg slipper å komme til dem, for å fortelle at jeg har det vanskelig. Men det var kjempeskummelt i begynnelsen. Jeg var redd for hvordan venner og familie skulle reagere. Mamma og pappa var negative. De mente at det ville slå tilbake på meg selv, at det alltid ville ligge der ute. Hindre meg i å få jobb.
FRA ANNE SCHELDERUPS blogg, 15. juni 2011: «25 dager, 25 dager uten å la et barberblad gli over armen. Det endret seg altfor fort, på bare noen få sekunder. Lukta av blod reiv i nesa, putene, dyna og madrassen er blødd ut og det ser ut som jeg har vært i en catfight (bokstavelig talt). Hvorfor måtte jeg være så dum!? Jeg skal for faen på gatebiltreff og temperaturen kommer til å være skyhøy, jeg vil bli brun og jeg vil sitte i sola sammen med de andre. Egentlig orker jeg ikke blogge, egentlig vil jeg bare slette hele dritten, egentlig vil jeg legge meg ned og våkne når sårene har grodd og være helt ferdig med selvskadingen. Er det mulig, tror du?»
- Jeg gjorde noen feil i begynnelsen, da jeg begynte å blogge om selvskading. Jeg angrer for eksempel på at jeg la ut så detaljerte beskrivelser og bilder av kuttingen. Jeg er redd for at det kan ha trigget andre til å skade seg, siden det er stor smitteeffekt i selvskading.
Flere steder på bloggen står det «Obs! Bildet kan trigge» Og hun advarer leserne: «Til dere som i det hele tatt har tenkt tanken på å prøve: Det er ikke verdt det! Dere kommer til å angre den dagen dere skjønner hva dere har gjort mot dere selv.»
- Samtidig tror jeg at bloggen kan være til hjelp for andre i samme situasjon. Det er mange som sender inn bilder av seg selv med arr og spør meg hva de bør gjøre.
- Hva svarer du da?
- Jeg forteller ting som jeg vet har hjulpet meg: Gå tur, høre på musikk, skrive. Men jeg er ingen psykolog.
Det skulle gå flere år før Annes foreldre oppdaget at Anne var selvskader.
- Det var sommer og skoleavslutning. Mamma måtte hjelpe meg med å feste knappene på bunadsskjorta, dro den litt for langt opp og så arrene. Hun ble rasende. Det var forferdelig. Jeg gråt hele dagen. Jeg ble skamfull og tenkte at jeg måtte slutte, noe jeg også gjorde. Men det varte bare en måned før det var på'n igjen.
- JEG HAR VÆRT I OSLO OG KJØPT masse, sier Annes venninne, Alice. Hun drar fram sminkebokser, esker og små flasker.
- Hva er dette? spør Anne.
- Highlighter.
Venninnene står på badet og sminker seg før vorspielet. På benken står det øl og i vasken ligger det antakelig mellom 1 og 2 kilo sminke. Anne og Alice napper øyenbryn og glatter ut hår.
- Jeg har skikkelig lyst til å ta piercing i leppa!
- Ikke gjør det. For det første er det vondt, og for det andre er det stygt.
En time seinere sitter jentene i en hvit enebolig fra 90-tallet med brystpanel og fem katter. Det er vorspiel. Fra høyttalerne kan man høre Erik og Kriss synge om å ha ølbriller på. Utenfor er det midnattssol, inne er det dunkelt. 10 ungdommer sitter rundt et brunt stuebord.
Kvelden planlegges. Det er variasjon over bilkjøring, forskjellige vorspiel, utestedet på Sortland. Hvem skal kjøre, når skal vi dra, hvem kommer til å komme.
- Helgene er bare best, sier Anne og smiler.
- Da forandrer livet mitt seg totalt. Da handler det om å sitte i en bil, feste, drikke, spille høy musikk. Det kan godt hende at man drikker for å rømme fra virkeligheten. Men det er også mye lettere å snakke om ting når man har drukket. Det er det samme som med selvskading: Man rømmer fra et problem ved å lage seg et annet.
I DAG HAR ANNE ET STORT støtteapparat rundt seg. I tillegg til venner og familie har hun en psykolog og en sosialarbeider som hun er veldig glad i.
- Dersom jeg skulle bli helt frisk en gang, tror jeg likevel jeg ville fortsette å skrive. Jeg har hatt pauser før, men det har ikke tatt lang tid før jeg har sett meg nødt til å skrive igjen.
- Hva drømmer du om?
- Jeg drømmer egentlig ikke om noen ting. Ikke om utdannelse, mann og barn, slik mange gjør.
- Drømmer du om ikke om å bli frisk?
- Nei, egentlig ikke, sier hun og ser bort.
- Jeg vet ikke. Jeg synes det er skummelt, jeg aner jo ikke hvordan det ville være.
- Hadde du virkelig tenkt å hoppe fra den brua?
- Jeg vurderte det en stund. Men jeg tror kanskje ikke jeg ville det — egentlig. Jeg tror heller ikke at selvskadere skader seg for å ta livet av seg. Det ville i så fall være verdens dummeste metode. Folk vil bare ha hjelp. Og bli sett.
