For 21 år siden kom det en deilig ung pike inn i våre liv. Den yngste av våre sønner hadde møtt «den eneste rette». Vi var lykkelige, min mann og jeg. Hun var en drømme-svigerdatter.

De ble gift, kjøpte hus og noen år seinere kom det en deilig liten pike til verden. Vårt første barnebarn. Vi var elleville av lykke og kjørte gjerne langt for å besøke den lille familien når det var ok for dem.

Etter fødselen merket vi en forandring hos vår svigerdatter. Hun var ikke like begeistret for oss som før, men brukte meg som barnepike ved sykdom og slikt. Jeg tok med glede en feriedag for å passe den lille jenta. Svigerdatterens foreldre driver egen bedrift og kunne derfor ikke trå til på så kort varsel.

Tre år seinere kom det enda en deilig jente til verden, og vi ble også like elleville denne gangen.

Vår svigerdatter er dyktig og svært karrierebevisst, og har fått en god lederstilling. I 2004 kom hun hjem fra et lederkurs og fortalte vår sønn at de skulle skilles. Han måtte fortest mulig ut av huset. De var vokst fra hverandre. Han prøvde å få henne med på familiemekling for å prøve å redde ekteskapet, men det ønsket ikke hun. Hun hadde tatt beslutningen, og sånn ble det.

Han fant seg midlertidig bopel på tre forskjellige steder, inntil han fikk kjøpt en fin andelsleilighet like ved barnehage og skole. Barna ble delt med ei uke på hvert sted.

Så skjedde det ulykkelige for oss: Min mann fikk konstatert ondartet kreft, og døde etter mer enn 40 års ekteskap.

For tre år siden fant min sønn og svigerdatter tilbake til hverandre og giftet seg på ny. Jentene var lykkelige, og det var jeg også. Min mann fikk dessverre ikke oppleve dette.

I fjor vår inviterte jeg våre to sønner med familier ei uke til Italia med alt betalt, hvilket alle sa ja takk til. Så fikk de være med på å bruke arven etter deres far.

Jeg merket tydelig at min svigerdatter ikke trivdes så veldig denne uka. Jeg tror ikke hun var glad for å være sammen med oss. Kusinene og fetteren hadde det morsomt sammen. De lekte dagen lang.

Min sønn ringte etter ferien og sa at jeg ikke skulle ringe til ham mer. Han ville kontakte meg hvis han hadde lyst til å snakke med meg. Jeg skulle ikke komme på besøk til dem, og jeg skulle ikke kjøpe jule- eller fødselsdagsgave til svigerdatteren. Hun ønsket ikke gaver fra meg.

Jeg skrev et pent brev til min svigerdatter, og unnskyldte hvis jeg hadde sagt eller gjort noe hun var blitt sint for. Jeg unnlot å sette avsender på. Brevet kom i retur en måned seinere med påskriften «Mottaker nektet». Postvesenet hadde utført et flott stykke detektivarbeid.

Jeg har sett min sønn og barnebarn tre ganger i løpet av dette året, da de kom til meg. Vi har hatt noen deilige timer sammen.

For et par måneder siden tok jeg telefonen og ringte til min svigerdatter. Jeg spurte om jeg kunne komme og besøke dem. Jeg synes det er fjollete at to voksne mennesker ikke kan sette seg ned og finne ut av hva som er gått galt. Min svigerdatter sa at hun ikke ønsket  kontakt med meg, og røret ble lagt på.

Om kvelden kom det en mail fra henne. Hun sa at hun følte at jeg har snakket stygt til henne på ferieturen og at hun faktisk ikke har kunnet fordra meg helt siden deres første barn var to år. Hun ønsket ikke å ha meg på besøk i sitt hjem.

Jeg vet fremdeles ikke hva jeg har gjort galt. Jeg synes det er tragisk at vi som er en liten familie skal ha ufred med hverandre.

Jeg har aldri hatt det sånn med verken naboer, kolleger eller andre, og det gjør meg dypt ulykkelig.

Med dine kloke svar håper jeg du at kan løse denne knuten.

Som farfar er det selvfølgelig lett for meg å forstå din fortvilelse.

Som familieterapeut må jeg gjøre oppmerksom på at det alltid skal to parter til for å skape en sånn konflikt, og dessverre også til å løse den. I denne sak er jeg i tillegg tilbøyelig til å si tre, fordi jeg har en tydelig fornemmelse av at du kanskje er blitt et av ofrene for din sønns og svigerdatters innbyrdes maktkamp.

Mitt korte svar er derfor at det ikke er noe du kan gjøre - bortsett fra å vente og håpe på at din svigerdatter modnes på en måte som gir deg en større plass i familien, i stedet for å sitte på sidelinja som nå.

Når jeg leser din beskrivelse flere ganger, får jeg et bilde av deg som menneske. Det er kanskje helt feil, og i så fall skal du bare ignorere det. Hvis det har noe for seg, kan det kanskje hjelpe deg til å forstå hvordan et par uskyldige setninger kan skape så stor splid:

Jeg legger merke til hvor ofte du bruker ordene «deilig» og «lille», og konstaterer at du aldri «har hatt ufred med verken naboer, kolleger eller andre, og det gjør meg dypt ulykkelig». Uten å tilføye et «så vidt jeg vet».

En blanding av min erfaring og mine fordommer skaper et bilde av deg som en ukomplisert, kjærlig og imøtekommende kvinne, som alltid har forsøkt å gjøre alle omkring seg glade og tilfredse, og som stort sett har lykkes med det. Du trenger deg ikke på, hever sjeldent stemmen og går heller på kompromiss enn i konflikt.

Nå står du overfor en annen kvinne, som representerer alt det motsatte: Hun vet hva hun selv vil, hva hun vil finne seg i, og samtidig er hun ambisiøs og går nødig på kompromisser. Hun er altså din diametrale motsetning. Som de fleste andre svigerdøtre sammenlikner hun seg selv med sin svigermor og kommer til den konklusjon at det er du som er «bitchen». Det bildet kan du ikke rokke ved, uansett hvor uskyldig du er eller føler deg.

Hvis jeg var deg, ville jeg bedt min sønn om å legge kortene på bordet og fortelle deg hvordan det hele henger sammen. Om ikke annet så for din sjelefreds skyld. Siden din svigerdatter har dømt deg til utelukkelse uten at du selv var til stede i retten, kan du også rolig be henne om å offentliggjøre anklageskriftet - altså sende deg en mail med de anklager hun har funnet deg skyldig i. Jeg tror som sagt ikke at dette vil endre på din aktuelle posisjon i familien, men du kan i det minste bli klokere på hvordan andre mennesker kan oppfatte deg.

Ikke gjør dette til ditt livs tragedie, men se hva du kan lære av det - og om deg selv - og ha tålmodighet, så både din sønn og dine barnebarn kan møte deg i god form - når den tid kommer.•