Les intervju med Lionel Shriver her.

ANMELDELSE: Eva Khatchadourians sønn, Kevin, er dømt for å ha drept flere av sine medelever, en kafeteria-ansatt og en lærer.

I ettertid skriver hun brev til sin fraværende ektemann for å bearbeide hendelsen. Slik nøstes deres familieliv opp. Dette er romanen «Vi må snakke om Kevin».

Boka ble opprinnelig utgitt helt tilbake i 2003, og timingen på den norske oversettelsen kunne ikke vært bedre/dårligere, alt ettersom hvordan man ser det.

Utidig eller ei, det finnes kvaliteter i romanen som er verdt å påpeke.

Om kjønn og samfunn

På sitt beste stiller boken spørsmål om kjønn og samfunn.

I Evas framstilling går hun langt i å antyde at gutter faktisk er født ondere enn jenter, og begrunner dette med sin egen opplevelse av Kevin og ved å vise til hvem som faktisk begår massedrap.

Skjønt, kanskje har også samfunnet de vokser opp i sitt å si?

«Vi må snakke om Kevin» er nemlig også en roman om USA og den hvite middelklassen, om forventingene til og idealene om nasjonen, kanskje til og med illusjonene.

Evas ektemann elsker USA som «idé», for Eva er det nettopp det som er problemet med USA.

Kevin skal snart lære at hvis alle er hvemsomhelst, forsvinner ideen om USA. Det er bedre å være hatet enn å være glemt.

Overtydelig og overdreven

Den største svakheten i romanen er skildringen av familielivet, hvor far, mor, sønn og datter inntar altfor statiske roller.

Konflikten mellom ektefeller blir overtydelig (den ene er skeptisk, den andre er ettergiven) og Kevins ondskap allerede fra spedbarnsalder blir overdrevet, likeså søsterens servilitet, slik at mennesketypene og konfliktene blir for entydige.

Det gjør romanen forutsigbar i lengre stykker.

Motstridende følelser

De siste femti sidene viser en mer sammensatt side av Kevin, og her får de motstridende følelsene tre fram.

Man får også svar på hvorfor romanen er skrevet i brevform til ektemannen, noe man lenge kan stille spørsmålstegn ved.