ANMELDELSE: For et par år siden trykket Aftenposten en kronikk som gjorde inntrykk.

En sønn beskrev hvordan faren, til tross for sine nittito år og gjentatte hjerneslag, ikke fikk sykehjemsplass. Faren ble, latterlig nok, stemplet som «for frisk».

Kronikken var absurd, men god lesning: Få orker å beskrive den malstrømmen av elendighet man kan havne i når alderdommen tar en man er glad i.

Men Nikolaj Frobenius orket. Kronikken handlet om hans far.

Kjemper for far

Noe av dette materialet bruker Frobenius i romanen «Så høyt var du elsket». Vi møter Emil, en middelaldrende dokumentarfilmskaper. Han er sterkt knyttet til faren, den sindige, pensjonerte legen Viktor.

I oppveksten var det bare de to. Emils mor forsvant da han var syv. Nå får Viktor, i en alder av åttifem år, slag. Den gamle mannen kjemper for å bevare verdigheten.

Emil prøver å hjelpe, men stanger hodet i et inhumant byråkrati. Høy alder akkompagnert av nyresvikt, leddgikt, paranoia og angst, sikrer ikke Viktor sykehjemsplass.

Det er så tragisk at det blir komisk, som i følgende dialog:

Hun leste nedover siden, og utbrøt; «En komma nittiseks poeng.»
Emil og Viktor stirret på henne. Bestyreren smilte.
«Og hva betyr det?» spurte Emil forskrekket.
«Det betyr at han er for frisk til å få plass.»
«Hvor mange poeng,» spurte han, «må du ha for å få plass da?»
«For å få plass her må du ha fire poeng.»

Et grimt møte

Sitatet viser hvordan Frobenius lar språk følge følelse. Man fornemmer hvordan Emil nærmest snapper etter pusten. Han psykes ut av å bli møtt «som en person med svært nedsatt mental kapasitet.»

Men selv om mange av situasjonene kan ha noe kafkask over seg, må man ofte smile (om enn litt tvungent) når Frobenius nøkternt og usentimentalt skildrer det grimme møtet med det offentlige.

Som da det unnslipper Emil et desperat «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre» på Ullevåls slagavdeling:

Sykepleieren så på ham og ristet oppgitt på hodet. «Nei, det er ikke så lett,» sa hun uten et snev av bekymring i stemmen og løsgjorde seg fra grepet han hadde om armen hennes.

Det er presis og nådeløs prosa.

Drivende

Boka er vanskelig å legge fra seg. Man suges inn i Emils tilværelse av uforutsigbarhet. Han ser hvordan Viktor rammes av alderdommens tre d-er; depresjon, demens, delirium.

Den gamle blir uberegnelig og arg. Ofte går det ut over Emil, som virkelig får passet påskrevet.

Frobenius borrer ikke egentlig dypt i far-sønn-forholdet, slik han har gjort tidligere, for eksempel i «Teori og praksis» - romanen som nå er blitt film.

Betingelsesløs kjærlighet

I årets bok er ikke relasjonens egenart like tydelig. Det er uklart hvem Viktor har vært; viril og høylydt, eller sjenert og lakonisk? Farens plutselige krenkelser glir også overraskende lett av sønnen.

Romanen får likevel ualminnelig vakkert frem kjærligheten mellom dem, og fortvilelsen det er å se en man er glad i forvitre.
Det er den betingelsesløse kjærligheten Frobenius sirkler inn, til et menneske man kanskje ikke kjenner så godt som man tror. Som en far.

Og han gjør det stille, uten melodrama:

«Emil satte seg på armlenet til ørelappstolen og bøyde seg framover og lot hodet synke ned mot farens skulder. Det spisse skulderbladet virket merkelig imøtekommende.»

Skubbes videre

Intensiteten i romanen ligger her, i far og sønns kamp. I bakgrunnen svirrer andre historier; en mor som er forsvunnet, en blind kjæreste, en konvolutt i farens skrivebord, en ekskone og to tenåringsdøtre.

Disse elementene oppleves først og fremst som dramaturgiske grep for å øke dynamikken i romanen. Og de gir luft til fortellingen om de to i sentrum: En mann som mister sin far, langsomt, og en mann som mister seg selv. Alderdommen tar alt, litt etter litt.

I Frobenius' hånd blir stoffet til bevegende og betydningsfull litteratur som skubber leseren et hakk videre.