DVD/BLU-RAY: Det vakreste øyeblikket i Peter Guyers og Norbert Wiedmers film om Manfred Eicher kommer helt mot slutten. Vi ser den estiske komponisten Arvo Pärt, idet hans komposisjon for kor og orkester folder seg ut i et kirkerom i Tallinn. Lyset i komponistens ansikt sier noe om kraften i musikken, men også om evnene til mannen som har fungert som kreativ fødselshjelper for Pärt og et utall andre store navn innen jazz og samtidsmusikk de siste 40 åra.

I en global musikkindustri på leting etter ei framtid, er Eicher og ECM et sjeldent eksempel på hvor langt man kan komme med en sterk og tydelig kreativ visjon, og kompromissløse krav til kvalitet. Eicher, en plateselskapsmogul helt på nivå med størrelser som Berry Gordy og Ahmet Ertegun, har ledet ECM gjennom mer enn 1000 plateutgivelser. Det var på høy tid at noen lagde en film om ham. Dessverre er ikke «Sounds and Silence - Travels with Manfred Eicher» blitt filmen han, og vi, hadde fortjent.

FOR VENNER av ECMs musikk er den mest åpenbare skuffelsen at filmskaperne ikke lar oss høre hva selskapets største stjerner har å fortelle om Eicher. Bortsett fra Pärt, som har vært sentral i ECMs satsing på ny musikk, og noen glimt av Jan Garbarek og Marilyn Mazur, glimrer ECMs største navn gjennom åra med sitt fravær.

Her er ingen Chick Corea, Keith Jarrett, Dave Holland, Gary Burton, Eberhard Weber eller John Abercrombie, ingen Pat Metheny, Bill Frisell, Ralph Towner, Tomasz Stanko eller Egberto Gismonti, ei heller noen Terje Rypdal eller Nils Petter Molvær.

I STEDET møter vi Eicher i konsertsaler, kirkerom og studioer i stadig nye land, i arbeid med nye innspillinger med komponister som Pärt og Eleni Karaindrou, og artister som Gianluigi Trovesi og Nik Bärtsch. Det hele blir avbrutt av relativt intetsigende miljøskildringer fra ECM-kontorene utenfor München og innklipte bilder fra flyvinduer og bakseter i taxier, behandlet med billige triks som kornete filter og fargemanipulering. Tenk Lonely Planets reisedokumentarer fra 1990-tallet.

«Sounds and Silence» viser mer av komponister og musikere enn av mannen filmen skal portrettere. Dog aner vi hvilken dominerende rolle Eicher spiller, hvor tett han jobber med musikere og komponister, og hvordan han med mild autoritet tar regi på alt fra mikrofonplassering til arrangementer. Vi ser ham henge over miksebordet med helt klare instrukser til teknikere og artister, og i konsertsalen hvor dirigenten får beskjed om hvordan han kan skape mer flyt i en passasje.

Det er åpenbart at Eichers totale engasjement må kunne skape høy temperatur i innspillingssituasjonen, men dette kreative konfliktstoffet lar filmskaperne ligge. I stedet får Arvo Pärts hustru Nora beskrive Eicher som en «komponistens partner i skapelsesprosessen», mens Eleni Karaindrou snakker om Eichers ekstraordinære følelse for stillhet, rytme, og instrumentenes farge.

DEN STERKE KOBLINGEN til Norge, med lydtekniker Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, og artister som Garbarek, Rypdal, Molvær, Ketil Bjørnstad, Arild Andersen, Jon Balke og nyere navn som Tord Gustavsen, Trygve Seim og Mathias Eick, berøres ikke i filmen. At vår nasjonalfølelse såres, er ikke så farlig. Men når man lager film om Eicher uten å snakke med Kongshaug, som har jobbet på rundt 700 av ECMs innspillinger, blir det vanskelig å tro at filmskaperne har hatt noen reell ambisjon om å komme under huden på hovedpersonen.

Eller kan det være at Eicher, som utgiver av filmen, ikke ville la dem?

Fra filmens første, ærbødige bilder av ham, i stille, tenkende positur, aner man at dette ikke blir noe kritisk kunstnerportrett. Likevel lover scenen en intimitet som resten av filmen ikke leverer. Når vi en sjelden gang kommer tett på Eicher, aner vi at det kunne vært mer å hente med litt journalistisk oppfølging. I en av filmens få intervjuscener sier Eicher at det alltid har vært en maksime å fange lyset i lyden:

- En vakkert klingende tone er som lysstreifet fra en fallende stjerne. Det er de øyeblikkene jeg vil fange i musikken.

VI SKULLE GJERNE hørt mer om hvordan han gjør det. Hvordan han, som en slags sonisk arkitekt, angriper alle detaljer uten å miste det store bildet av syne. Men vi bare aner Eichers kunstnerklo. Om målsettingen har vært å vise ECM som et musikernes selskap snarere enn som én manns visjon, kan det muligens ha noe for seg. Og har man ønsket å profilere ECM som kontemporær kraft snarere enn som institusjon i de siste 40 åras jazzhistorie, har det kanskje vært riktig å holde folk som Jarrett og Metheny utenfor. Men noe dekkende bilde av Eichers livsverk gir det neppe.

DET BLIR heller ikke spesielt bra film av det. Opptak av ECM-ansatte som snakker i telefonen mens trafikken flyter på motorveien utenfor, har rett og slett ikke høy nok underholdningsverdi. Det har det heller ikke å se Gianluigi Trovesi lunte med tunge skritt gjennom en italiensk hotellkorridor.

Filmskaperne kaller «Sounds and Silence» en «musikalsk road movie», og har nok dessverre falt for fristelsen til å bruke etiketten som sovepute. Den definitive filmen om Manfred Eicher har vi fortsatt til gode.

Oppdatert: En leser gjør meg oppmerksom på at regissør Jan Horne i 1987 lagde en dokumentarfilm om Eicher. «Bare stillheten er vakrere» ble sendt på NRK, men er etter det jeg får opplyst ikke tilgjengelig for salg per i dag.