ANMELDELSE: Helt på slutten av Christopher Hals Gylseths biografi om Arve Solstad finnes det to referanser som kan tjene som inngangsportal til en anmeldelse av boka.

Det første dreier seg om beskrivelsen av Håkon Gullvågs slående portrett av Solstad som er gjengitt i biografien. Det er for øvrig en bok med mange interessante illustrasjoner.

«Solstad ser rolig framfor seg, tenksom og tilsynelatende i sin egen verden. Han har kortermet skjorte, virker uformell, men dypt alvorlig. En ensom skikkelse, med tung tilstedeværelse og en slags ubestemmelig autoritet. Ikke truende, men innesluttet i seg selv. Man får interessant nok også øye på en viss usikkerhet, et vemod. Det hele er skarpt sett av kunstneren. Han har malt mange andre kjente mennesker i åra etter dette, men Solstad-bildene er fremdeles blant hans beste portretter. Det er kombinasjonen av styrke og sårhet som løfter disse bildene, og som speiler Solstads sammensatte, motsetningsfylte vesen.»


DETTE ER EN KARAKTERISTIKK, som mange, som kjenner ham godt eller mindre godt, vil nikke gjenkjennende til.

Dette angår den ene siden av boka - mennesket Arve Solstad.

Den andre referansen dreier seg om noe helt annet.

Det er en kort omtale av Solstads engasjement i Norske Pressehistorisk forening og hans innsats for å skaffe penger til å få utgitt firebindsverket om Norsk presses historie (2010).

Det peker mot denne biografiens sentrale stoff, nemlig historien om Dagbladet og dermed norsk presse. Både personen og pressehistorien er godt ivaretatt i denne grundige og interessante biografien. Det pressehistoriske stoffområdet er mest framtredende, og framstillingen er preget av Solstads temperament og perspektiver.

Dette gjør boka personlig og subjektiv samtidig som den er analytisk og besindig.


I FORORDET SKRIVER Gylseth at han har kjent Arve Solstad og familien i mange år, og at kildene hans i overveiende grad er hentet fra Solstads private arkiv.

Men Solstad har ikke lest manus eller på noen måte blandet seg borti prosjektet. Noe som for øvrig er i tråd Solstads klare presseetiske holdning. Gylseth kaller boka sin for en «uautorisert, men akseptert biografi.»


DET ER NOEN TEMAER og stoffområder som Gylseth forfølger gjennom hele boka.

Ett viktig tema dreier seg om forholdet mellom presse og politikk.

Da Solstad begynte i Dagbladet, var norske aviser talerør for politiske partier, og Dagbladet var et litt uryddig organ for Venstre. Fra tidlig i sin karriere gikk Solstad inn for å løse båndene mellom partiene og pressen. Bindingen til partiet fungerte som en hemsko for en moderne politisk inngripende journalistikk.

Konflikten mellom Solstad som politisk journalist og redaktør på den ene siden og Venstre på den annen har Gylseth viet mye plass.

Solstads innsats for å uavhengiggjøre Dagbladet angår det demokratiske problem at de politiske partiene styrte samfunnets viktigste opinionsdannende institusjon og tuktet pressens uavhengighet. En løpende interesse i Solstads mange politiske kommentarer dreier seg om ekspertvelde og byråkraters angst for åpenhet.

Videre dreier det seg om betydningen av at pressen kan avsløre makten og samtidig beskytte sine kilder. Gylseth setter denne historien inn i perspektiv av Solstads forhold til politikere - blant annet hans fascinasjon for og avstand til Arbeiderpartiet.

Her spiller Dagbladets og Solstads holdning til EF/EU en viktig rolle: Nei i 1972. Ja i 1994.


STORE DELER AV BOKEN tar for seg maktkamper og allianser i Dagbladet. Disse dreide seg om personkjemi, men først og fremst om hva slags avis Dagbladet skulle være.

Hva var avisas sjel?

Gylseth skriver historien om ei avis som fram til syttitallet på en underlig måte egentlig ikke fungerte som en bedrift. Det trekkes for eksempel fram at Dagbladet i 1974 med 387 ansatte verken hadde budsjett eller opplegg for investeringer.

Og Gylseth unnlater ikke å peke på at Solstad i denne sammenhengen kanskje ikke var den mest innsiktsfulle:

«Solstad skjønte seg overhodet ikke på økonomi og var ikke engang interessert i sin egen, framtidige pensjon.»


I HELE SOLSTADS VOKSNE LIV overskygget hans ønske om å gjøre Dagbladet til en mer sentral og bedre avis alt annet.

Det førte ham ut i konflikter, for han tok standpunkter som vakte motstand både innad i avisa og utad blant dem som identifiserte seg med Dagbladet.

Den første store symbolstriden dreide seg om tabloiden. Solstad ville allerede tidlig i sitt virke ha overgang til tabloid. Det så han som det framtidige formatet for en moderne avis.

Historien har vist at han hadde rett og var forutseende. Vi som var mot tabloid, tok feil.

Nå dreide denne diskusjonen seg om noe mer enn et format. Den angikk innhold og vekting - harde nyheter i forhold til kommentar. Vekt på det populær- og du-journalistikk eller mer seriøs dekning? Sensasjon eller refleksjon? Eller kanskje alt sammen i én hardtslående blanding?

Det var dette Avis 90 prosjektet handlet om. Det ble satt i gang på slutten av 80 tallet. Solstad ville fornye Dagbladet for å lansere en modernisert avis for det siste tiår av millenniet. Som Gylseth skriver:

«Tabloidformatet hadde mistet nyhetsverdien og var ikke lenger spennende nok i seg selv. Man måtte finne på noe nytt, sette i gang en videreføring av det tabloide.»


DENNE STRIDEN TAPTE Solstad og førte til at han gikk av som sjefredaktør.

Dette tar stor plass i boka - kanskje for stor? Beskrivelsen av denne saken og de mange andre stridighetene i Dagbladet - om ansettelser, om konflikter mellom klubb og ledelse, mellom redaktører og styre - framstiller Gylseth fra Solstads perspektiv.

Solstad hadde vilje til makt for å skape en god avis.

Men Gylseth peker også på noe som kan tolkes som en svakhet hos Solstad.

Han var en sterk leder. Han var en dyktig taktisk spiller, men han lyttet ikke alltid til rimelig kritikk. Han nølte kanskje for lenge når viktige avgjørelser måtte tas, istedenfor å handle. Han kjørte nære medarbeidere fram i striden, uten at han alltid støttet dem til siste slutt.

Det er en styrke ved biografien at slike sider ved Solstads virke kommer fram. Og det er godt argumentert.


GYLSETH VISER HVORDAN Solstad skapte allianser og nære vennskap med mange som spilte en stor rolle for avisa. Noen brøt han med, andre fortsatte han å stå nær.

Det er imidlertid én forbindelse som leseren gjerne skulle visst mer om, selv om den får stor plass. Det gjelder forholdet til Jens P. Heyerdahl, styreformann i avisa gjennom mange år, og en nær alliert av Solstad, og nå styreleder og storaksjonær i Bernergruppen.

Hva skjuler seg bak denne setningen på side 349?

«Når man i dag spør Arve Solstad om hans forhold til Jens P. Heyerdahl, sier han lite. Det kommer bare et trett uttrykk over ansiktet hans.»

På slutten av boka gjengir Gylseth noen av Solstads refleksjoner over journalistikkens utvikling - forholdet mellom nyhet og kommentar.

Kanskje burde denne boka inneholdt mer om den skrivende journalisten, den politiske analytikeren, den reflekterende pressehistorikeren Arve Solstad?

Som innforstått skildring av historien om ei avis og spillene om makt i dens skiftende redaksjoner og styrer er imidlertid boka spennende som en thriller.