FILM: En tidsklemt venninne fortalte meg nylig om følelsen av aldri å være ajour. Det var ikke bare at det var mye hun aldri fikk gjort. Det nye, etter at barnet kom og karrieren tok av samtidig, var å vite at det var mye hun aldri ville få tid til å gjøre.

Naturligvis var det bare et spørsmål om tid - mellom oppvask etter middagen og kjøring til fotballtrening, antagelig - før filmbransjen ville innse potensialet og virkelig utnytte Tårnfrid-tilværelsen i komisk øyemed.

Skjerpet fra boka

Chicklit-bransjen, med sin fininnstilte årvåkenhet overfor alt kvinner snakker om over rykende tekopper, har naturligvis vært der lenge. «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» er en forbedrende filmatisering av Allision Pearsons heseblesende roman fra 2002. Skjerpingen har muligens noe å gjøre med den kvikke manusforfatter Aline Brosh McKenna, som sørget for at «En djevel i Prada», som var en krass, kjip roman, ble en grasiøs og vittig film. 

Raus

«Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» vekker ikke helt samme begeistring. Den er på mange måter en enkel og anonymt glanset standardkomedie om livets masete trivialiteter som forsøker ikke å bli for masete eller triviell. Den lykkes med det første og sånn passelig med det siste. Men så er det også en fin mykhet og raushet her. «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» er klokelig fri for eureka-øyeblikk og onesize-svar på livets større spørsmål.

Skam og kjøpekake

Kate (Sarah Jessica Parker) har to barn, en vag, men viktig jobb i finansbransjen og en forståelsesfull-inntil-et-visst-punkt-ektemann (Greg Kinnear). Hun har endeløse lister over ugjorte gjøremål i hodet og kontinuerlig og knusende skyldfølelse for alt hun ikke rekker. Hun skutter seg i møte med nabolagets supermødre og heller melis over kjøpekaken til barneskolen så de andre foreldrene skal tro den er hjemmebakt.

Den store sjansen på jobben kommer i form av en forførerisk tvillingsjel med stort kontor (Pierce Brosnan) mens det tilspisser seg på hjemmefronten. At Kate også må kjempe mot en dømmende omgangskrets som spytter ut ordene «working mom» som om det var synonymt med «barnemorder», gjør historien hennes litt mer karikert og litt mer spesifikt amerikansk enn hva kledelig er.

Naturlig Parker

At det ikke finnes noen lette løsninger på Kates mange dilemmaer gjør at det iblant kan føles som om det står lite på spill. Dramaturgiens bølger er ikke så veldig høye. Men dette bidrar også til å gi «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til» en tilforlatelighet og troverdighet som hever den noe over søsterfilmene.

Sarah Jessica Parker, som har truffet noen skjærende falske noter i sine senere rollevalg, får her, igjen, være riktig søt. Hun har en fin, spretten tone med både Kinnear og Brosnan. Dette er hennes naturlige leie, og der gjør hun det godt, selv om det ikke akkurat er slik at jeg ikke fatter hvordan hun får det til.