FILM: Vet du hva som er det kjedeligste ved å bli hjemsøkt? Mesteparten av tiden skjer det ingenting. Å se «Paranormal Activity 3» kan sammenlignes med å være sportsfisker eller fugletitter.

Det går lang tid mellom hver gang det makelig anlagte skrømtet som vandrer rundt i huset til Julie og Dennis (Lauren Bittner og Christopher Nicholas Smith) og de to døtrene gjør noe nummer ut av seg. I mellomtiden må regissørene Henri Joost og Ariel Schulman slå falsk alarm med førti sekunders mellomrom. Kameraet sniker seg sakte rundt hjørnene i huset og avslører akkurat ingenting. Utysket som kommer styrtende ut av klesskapet viser seg å være en latterhikstende Julie med monstermaske. Og så videre.

Skummelhetsskala

Kultfilmen «Paranormal Activity» fra 2007 fikk en oppfølger som egentlig var en prequel i 2010, og gis enda en forhistorie nå. Døtrene i huset heter Katie og Kristi, og de som har sett de tidligere filmene vil vite at det ikke er siste gang i livet jentene må forholde seg til det overnaturlige. Også uttrykket er som i de tidligere filmene: Realistisk og hjemmevideoaktig, blottet for musikk og effekter. Videokameraer som den urolige familien setter opp rundt i huset røper uforklarlige hendelser og kan plutselig vise et av familiemedlemmene som står i timesvis og stirre på et annet. Treeren baserer seg også på den hevdvunne skummelhetsskalaen der barn > voksne og det hverdagslige > det eksotiske. Et spøkelse på soverommet er verre enn ti på taket. Det er en grei tilnærmingsmåte, men virker ikke lenger frisk eller oppsiktsvekkende på noe vis.

Sakte fremover

I filmens siste tyve minutter tilspisser det seg omsider, mannen som flykter med videokamera (alltid med videokamera) gjennom korridorene flykter faktisk fra noe og spenningen er høyst reell. Frem til da fremstår «Paranormal Activity 3» mer som filmversjonen av The Sims.