(Dagbladet God torsdag): Tretti dager på villmarkstur med Lars Monsen over Nordkalotten, fra Luleå i Sverige til Hellemobotn i Nordland. De 11 funksjonshemmede deltakerne gikk, dyttet og kjempet seg gjennom 500 kilometer, og NRK-programmet «Ingen grenser» vant to priser på Gullruten - og publikums hjerter.

Tare Teksum er syns- og hørselshemmet. Villmarksbarsking Lars Monsen kalte han for gruppas «walking machine». For når oppdalingen kom i gang med gåstavene, var han ikke til å stoppe. Hjemme i TV-stuene kunne alle se Tares smil. Han lyste.

- Jeg har aldri vært så lykkelig som disse 30 dagene på tur. For meg skjedde det et gjennomgripende vendepunkt. Jeg gjenvant selvtilliten jeg hadde på barneskolen og kom ut av skallet, sier han.

Viljens kraft

I garasjen i Røtveiveien i Oppdal spenner Tare på seg sele. Han skal trekke to tunge bildekk etter seg oppover bakkene. Han trener beinhardt, og målet er Sydpolen.

Han har nettopp lansert boka si «Med viljens kraft», skrevet i fellesskap med forfatter Terje Grøsseth, på kulturhuset i Oppdal. Han har oppdrag som foredragsholder og inspirator og sier at folks holdninger til han forandret seg etter TV-programmet.

- Før tok folk sjelden kontakt. Mange hadde en litt nedlatende holdning. Fordi jeg ikke er som andre folk: «Han er jo funksjonshemmet».

Sammen

Gode minner er erting og fjas med Siv Toverød fra Stjørdal, den yngste deltakeren med amputert høyrebein, og hjelpen fra Geir Arne Hageland som mistet begge beina, men som ofte gikk foran Tare og beskrev terrenget.

- Jeg var ikke alene på turen, jeg var en av dem. Kveldene når alt var stille og jeg lå inne i teltet og lyttet til stillheten. Da følte jeg freden, sier Tare.

De siste dagene da gruppa tok seg over fjellet, var det kaldt, sleipt og glatt. Et blodslit for deltakerne. På TV er det lett å se at Tare kjemper med seg selv.

- Vi fikk virkelig utfordret oss selv. Jeg fikk utløp for oppsamlet energi - det var som jeg fant meg selv i disse dagene, sier han.

- Men hadde jeg ikke blitt vist så mye tillit, hadde jeg ikke fått tilbake selvtilliten.

Trygg i naturen

Fra han var gutt har han tenkt på naturen som sin beste venn. Foreldrene tok han med til fjells og på fisketur ved familiehytta ved Orkelsjøen.

- Naturen gir meg trygghet og fred. Det er en nytelse å gå i fjellet. Jeg får en frihetsfølelse. Tankene klarner. I naturen møter jeg ingen klager om utilstrekkelighet, ingen bekymring fordi jeg ikke er som andre og ingen fordommer, sier friluftsmannen som har hatt 15 toppturer i år, og gjerne skulle hatt flere.

1994 blir han erklært døvblind. Men ved hjelp av cochleaimplantat (CI) operert inn i begge ører, hører han hvis man bare snakker høyt, helst mot høyre øre, uten bakgrunnsstøy. Synstapet hans er de siste ti årene redusert fra 85 prosent til 95. Tare kan ikke lenger lese med lese-TV, men bruker leselist med punktskrift på PC-en.

- Vær så god, dette er en sånn hjerteinfarktkake, sier han når han serverer mandelkake med eggekrem, en skikkelig kaloribombe, som mora har bakt.

- Du skjønner, mor bekymrer seg litt for min peppersvenntilværelse, fleiper han.

Kikkertsyn

Oppvokst rett ved riksvei 70. I boka forteller han om en god og trygg barndom med mora Helga, faren Kjell og storesøstrene Turi og Siw. Mora leste fra Jungelboken, Egilssoga og Olav Tryggvason. Faren tok han med på slalåm og fiske.

Tare er bare ni måneder da mora skjønner at det var noe feil med øynene til gutten. Han får høre at han har kikkertsyn. Tare vil ikke ha kikkertsyn, han vil være som alle andre barn.

Han blir ti år og strever med å høre hva læreren sier i engelsktimen. Mora legger merke til at Tare ikke svarer når han snakkes til og tar han med til hørselstesting. I boka skriver Tare at han synes legen på regionsykehuset i Trondheim lukter tåfis. Når Tare gråter fordi han må begynne med høreapparat, sier tåfislegen: «Du gråter for at du får høreapparat, andre gråter fordi de ikke kan få».

Tare skriver: «Fra den dagen forsto jeg at det fantes tre kategorier mennesker; de som ser godt, de som ser dårlig, og de som både ser og hører dårlig.»

Flyktet til bøkene

Han anstrenger seg for å slenge tau riktig. Han er engstelig for at han skal svare feil, fordi han ikke hører. Han er redd for at de andre elevene skal le. Han føler seg utpekt som «Tare den rare».

- Legen kunne ikke akseptere at høreapparatet ikke virket for meg. Jeg følte meg anklaget. At jeg ikke hørte var tydeligvis min egen feil. Det førte til sinne hos meg. Mor spurte om noen andre leger kunne se på meg, men svaret var nei.

Sommeren når Tare fyller 14 år blir hørselen enda svakere. Han sitter mer og mer på rommet sitt. Flykter inn i bøkenes verden. Eller står lenge med fiskestanga ved Orkelsjøen.

- Skallet lukket seg rundt meg.

Tungt

Ungdomsskolen er tung. Han gråter under dyna og føler at livet har liten mening, forteller Tare i boka. Men på lese-TV leser han om Nansen og Amundsens fantastiske ekspedisjoner - om store menn som sprenger grenser.

På videregående skole sitter han stort sett for seg selv bak en skillevegg, i et kott, alene eller sammen med en lærer. «Hva skal du med studier og universitet som er døvblind?» spør de to mennene fra Aetat.

- Jeg var 19 år og hadde presentert mitt ønske om å studere historie. De pekte på mine synlige svakheter, ikke på mine sterke sider. Det er trist å oppleve hvordan de som får betalt for å få funksjonshemmede inkludert i samfunnet, bevisst jobber for å få dem ekskludert, sier han.

Mistet attføring

Han begynte likevel på studiene og satt først hjemme i Oppdal og kommuniserte med lærerne med brev. Da han fikk vedtak om attføring, kunne han flytte til Molde, Volda og Trondheim. Den ambisiøse studenten slet med sosial angst og ensomhet, og ingen tiltak ble satt inn for at han skulle kunne delta i det sosiale studentlivet.

- Det var enormt faglig utviklende å studere, jeg leste meg til kunnskaper som en svamp. Aetat satt helt på sidelinja de åra, men fagfolkene på universitetet var litt av en heiagjeng.

Han mistet attføringspengene da Aetat mente det var lite hensiktsmessig at en funksjonshemmet tok hovedfag.

Tok hovedfag

I mai samme år kunne Tare etter å ha vært døv, plutselig høre lyder fra verden omkring seg. Et utvendig høreapparat, taleprosessoren, ble tilpasset implantatet han hadde fått operert inn. Mora hadde kastet seg på telefonen da hun hørte en overlege fra Rikshospitalet på NRK som snakket om utviklingen av cochleaimplantat (CI), som gir mulighet til å oppfatte og tolke lyd og tale.

Tare tok avslaget på støtte fra Aetat til Trygderetten - og tapte i lagmannsretten. Jo da, studenten hadde absolutt evner. Men videre studier kunne ikke regnes som nødvendig for å skaffe seg «høvelig arbeid», det vil si; et hvilket som helst arbeid. Tare nådde uansett sitt ambisiøse mål: Hovedfag i historie.

- Det var en seier, men også vemodig. Slik følte jeg det også etter «Ingen grenser», sier han.

Avslag på avslag

Jobbsøknader på utlyste stillinger fra historikeren kom snart i retur, med en høflig takk for interessen.

- Avslagene ble en bekreftelse på det jeg hadde hørt før; jeg var ikke som alle andre. Jeg var ekskludert fra samfunnet, og jeg følte meg som en byrde.

Implantatet svikter. Igjen blir Tare totalt døv. Om vinteren står faren og Tare slalåm. Ned bakkene. Faren rett foran. Når faren trenger å si noe, skriver han store blokkbokstaver på ryggen til Tare.

Ny operasjon i 2001. Nå får han operert inn implantater i begge ører. Resultatet er bra, men balansen forsvinner. Tare vingler og sjangler rundt som en full mann. Han er i dårlig humør. Han må til fjells.

Han overtaler foreldrene sine til å bestige fjellryggen Orkla, bare to måneder etter operasjonen. Stein og ulendt terreng. Tare må ha all kroppstyngde på stavene. Han skjelver i armer og bein. Under de siste kilometerne mot toppen, har faren armen sin rundt Tares. Faren maser aldri, bare stiller opp. Når de langt på natt kommer ned, er Tare utslitt og blå i trynet. Men han måtte til fjells.

Søstrene søkte

Turi kommer innom i leiligheten. Det var søstrene Turi og Siw som kom inn døra hans og ropte: «Tare, nå skal du på TV». Søstrene sendte inn søknaden.

- Tare hadde i lang tid gitt uttrykk for at han savnet å gjøre noe meningsfylt, sier Turi.

Broren sier han er glad for at han ikke ble overbeskyttet som barn.

- Hadde jeg ikke fått prøve alt, hadde jeg ikke tort å sprenge grenser.

39-åringen legger ikke skjul på at han kunne tenke seg en kjæreste.

- Det var ganske stor pågang fra damer i fjor. Men det var en uoppriktig iver fordi jeg var på TV. Klart jeg skulle ønske å etablere meg med ei jente. Men det må jo klaffe.

- Hvordan vil du beskrive deg selv?

- Viljesterk, selvdisiplinert. Og rastløs. Og drømmende, sier Tare.

Sydpolen

Livet er noen ganger en drøm. I januar i 2011 sto Tare på scenen i Olavshallen. 1200 publikummere kappet lenge og hjertelig mens Tare, den døvblinde, og Siv fra «Ingen grenser» mottok pris som Årets trønder.

Drømmen om Sydpolen har vært der helt siden han var barn. Gjennom «Ingen grenser» traff han polfarerne Rune Malterud og Stian Aker. Målet er å dra i oktober 2012 sammen med disse to. Men mye må ennå på plass.

- Jeg skal ikke gjøre det for å se om jeg kan klare det, men for å bevise at jeg skal klare det. Det er et personlig prosjekt. Målet er ikke berømmelse. Det betyr ikke noe for meg om jeg er på TV, for jeg kan ikke se på TV.