For et par uker siden henviste Dagbladet.no til en «mor og barn»-undersøkelse fra Folkehelseinstituttet, som konkluderer med at 41 prosent av foreldre til femåringer mener at barna deres har problemer av ulike typer.

Dette bekreftet mine bange anelser:

Foreldrene mener at barna deres har alvorlige problemer: motorisk, språklig, sosialt og så videre. Vi har visst det lenge, og ikke bare om norske barn. Det samme gjelder i størstedelen av Europa. Antallet barn med særlige behov har steget altfor fort de seineste 15 åra. Det samme gjelder skolebarna og unge mellom 16 og 20 år. Vi kan ikke lenger (bort)forklare dette med at ekspertene er blitt flinkere til å oppdage og identifisere problemene. I Tyskland mener for eksempel både lærere og skolepsykologer at 52 prosent av barna mellom 6 og 10 har behov for psykoterapi! En alarmerende og heldigvis også helt feil påstand, som man lett kan motbevise hvis man har møtt de barna som utgjør de 52 prosentene. Men selv om det riktige tallet «bare» skulle være 40 prosent, er det altfor mange til at vi kan leve med det, både menneskelig, moralsk og samfunnsøkonomisk.

Det foruroligende ved den norske undersøkelsen er at det primært er foreldrene som uttaler seg. Her snakker vi om foreldre som dels brennende ønsker seg sunne og velfungerende barn, og delvis fylles av skyldfølelse når det viser seg å bli annerledes. De er langt mer troverdige enn mange eksperter, som ofte har det mer travelt med å bevise sin egen eksistensberettigelse enn med å la det sunne i mennesket vokse. Bekymringsindustrien har hatt medvind i nesten to tiår nå. Jeg mener tiden er inne til å gi den motstand og avsløre dens selvopptatthet.

På slutten av 90-tallet fikk barna skylden. Man snakket om «den nye barnekarakteren» når man skulle beskrive de barna som både barnehager og skoler hadde problemer med å se i øynene. Seinere ble de profesjonelle enige om at det nok var foreldrenes skyld: De interesserte seg ikke for barna sine, oppdro dem ikke og ville heller gjøre karriere. Både eksperter, førskolelærere og lærere var raske med å fullstendig frikjenne seg selv.

Fordeling av skyld bygger på mytologi og fordommer. Foreldre generelt har aldri vært så engasjert i sine barn som i denne perioden. Nordiske foreldre har aldri tidligere (siden begynnelsen av det nittende århundre) tilbrakt så mye tid sammen med sine barn som i de siste ti åra. De har aldri brukt så mye tid og så mye energi på å oppdra de stakkars, forsvarsløse barna. Hele spørsmålet om hvem som har skylden er helt uinteressant, med mindre man er besatt av angst for skjærsilden eller ikke vil erkjenne sitt medansvar.

Som medansvarlig er jeg nødt til å nevne barnehagene, selv om jeg utmerket godt vet at jeg dermed begir meg inn i et både politisk og følelsesmessig minefelt. Enhver overordnet kritikk eller bare saklige forbehold av denne institusjonen har vært tabu i mange år.

La meg starte med et lite nostalgisk tilbakeblikk - tilbake til 70-og 80-tallet. Jeg og mine kolleger ved Kempler Institutt i København var med ved fødselen til mange barnehager og vuggestuer, som det heter i Danmark når barn er under tre år. Vi tilbrakte timer og dager med pedagogene mens de utarbeidet aktivitetsplaner, skrev målsettinger og ble enige om hverdagenes innhold, takt og tone.

Endelig sto bygningen ferdig, og barna begynte å komme. Disse ungene ble møtt med en helt utrolig interesse, engasjement og åpenhet. Hvis et barn ikke trivdes, eller ikke likte å være der, var de voksne lydhøre og fleksible, og innstilt på å bygge opp eller rive ned.

Det er lenge siden! Hvis et barn begynner i barnehagen i dag og ikke trives, er ingen (av personalet) i tvil om at det er barnet som har et problem, og er derfor behandlingskrevende. Det er altså førskolelærerne som har satt seg tungt på definisjonsmakten. «Hvis barnet ikke trives her i barnehagen vår, er det snakk om et barn med særlige behov! Slik er det bare, og hvis noen skulle være i tvil mener vår psykolog det samme.» Det er kanskje en noe forenklet framstilling, men ingen karikatur. Jeg er tilhenger av barnehager og av dem som jobber der. Mitt eget barnebarn elsker sin barnehage, og ofte kan ikke helger og ferier gå fort nok for ham.

Men samme hvordan hans og mine følelser er, mener jeg at vi må se noen kjensgjerninger i øynene, og bestemme oss for hva vi skal gjøre med dem.

Den første er at barnehager ikke ble etablert for barnas skyld. De ble bygget for de voksnes skyld. For kvinner som ønsket seg ut i arbeidslivet, for menn som ville forbli der de var, og for bedriftene som manglet arbeidskraft. De ble etablert og fungerer fortsatt etter en pedagogisk filosofi og teori som ikke har endret seg i disse åra som har gått.

Spesielt i Norden har vi vært dyktige til å gjøre disse pedagogiske institusjonene så barnevennlige som mulig, selv om man ikke investerer i de nødvendige kvadratmeterne og det nødvendige antall profesjonelle medarbeidere. Men er det godt nok for barna?

Også barnehager bygger på et delvis mytologisk fundament. Myten er at barna lærer seg å sosialisere her. Den myten stammer fra det faktum at stadig flere barn vokser opp i områder uten andre unger på dagtid. Ved å sende dem i barnehagen, der de andre barna er, kan man gi barna et sosialt liv. Det er på ingen måte det samme som sosial kompetanse. Mye tyder på at barns sosiale kompetanse er i takt med den tida de tilbringer i barnehagen, men ennå har ingen påtatt seg å dokumentere dette.

Nordiske barn mellom 1 og 15 år tilbringer i dag cirka 25000 timer i tvangspedagogiske institusjoner. De skal i barnehage og de skal på skole. De kan ikke velge hvilke barn og voksne de skal leke med, eller når eller hvor lenge de skal være sammen. Foreldrene vil det, politikerne vil det, velgerne vil det, og dermed basta! Det foreløpige resultatet er et stort flertall barn i alle aldre som er i utakt med seg selv, og ikke klarer å finne ut av det. De er stressa, trøtte og sterkt overstimulerte. Nå vet vi at 40 prosent faktisk har det verre enn de skulle hatt.

Et Norge eller Danmark uten barnehager er en illusjon. Den institusjonaliserte og standardiserte barndommen er kommet for å bli. Nå kopierer også andre EU-land vårt system, med å gi alle foreldre mulighet til å sende barna hjemmefra når de er ett år gamle. Om ti år har vi antakelig innført heldagsskoler. Da vil barn mellom 1 og 17 år ha samme arbeidsbetingelser som ufaglærte industriarbeidere for 100 år siden.

Som alle vet hadde ikke de det særlig bra. De hadde likevel den stoltheten og verdigheten som knytter seg til det å forsørge sin familie.

Heller ikke dette lille privilegiet har unger. De kommer nesten aldri hjem til foreldre som takker dem for sin uvurderlige innsats, en innsats mor og far ikke kunne klart seg uten!

Politikere har aldri for alvor interessert seg for barnas beste. Det er noe de bare holder taler om ved passende anledninger, og når de skal pleie sitt ego før valg. Kanskje kan disse tallene få dem til å våkne, av den enkle grunn at det nåværende systemet med 40 prosent tapere er altfor dyrt. De kan selvfølgelig også la de 40 prosentene og deres foreldre seile sin egen sjø.

«Vi har ikke råd», sier politikerne - og det er naturligvis løgn. Det sannferdige svaret er:

«Dette vil vi ikke prioritere, for det gir oss ikke nok stemmer.»

Kanskje kan dette også få førskolelærerne ut av hiene. Alle de lojale og dyktige medarbeiderne som bare på tomannshånd tør å fortelle hvor mange kompromisser de må gå med på hver dag. Med blanke øyne slår de ut armene og sier: «Det har vi ikke ressurser til», når man snakker om ett av de barna som tilhører de 40 prosentene.

Faktum er at det barnet som barnehagene ikke har råd til i dag, koster hundre ganger så mye når det først har utviklet spesielle behov. Det er mulig tida er moden for sivil ulydighet i den faglige integritetens navn, om ikke kampen for barnas fundamentale rettigheter i samfunnet synes viktig nok.

Flere danske forskere har allerede slått alarm. De ser altfor mange barn - spesielt mellom 1 og 3 år - som sitter ensomme, passive og resignerte, uten håp om at det finnes voksne som ser dem og hjelper dem. Det andre ekstreme er det voksende antall urolige, aggressive og hyperaktive barn, som det ikke er ressurser til å kunne gi den omsorg de trenger.

Han maler vel Fanden på veggen, han dansken, vil mange nok tenke. Men det er ikke sånn jeg ser det.

Jeg forsøker bare å fjerne den mytologiske og politiske korrekthetens tjukke gardiner for å vise at Fanden har vært der i et par tiår allerede.•