ANMELDELSE: Nå er det ikke sånn at «Gerljaliv» er så god at den fortjener klassikerstatus. Til det er den litt for fjåset, på sitt tragikomiske vis.

Men Steen har en stil, et tempo og et skakt blikk som tar litt pusten fra deg når du begynner å lese, og som gjør at du bare vet at her må det komme mye bra fremover.

«Jeg overlevde på pensum, pensumrelaterte drømmer, frokostblanding og posesupper» heter det i boka, som er lagt til 1998.

Cannabis

Den beleste, forsagte, stusslige, nerdete og jomfrunalske nittenåringen Mikael har begynt på idèhistorie på Blindern. Han blir trollbundet ved en stand for et politisk parti. Ikke av partiets budskap, men av dets smellvakre budbringer Maria. Hennes kampsak er legalisering av cannabis.

Mikael har aldri røkt verken marihuana eller hasj, men melder seg sporenstreks inn med en voldsom revolusjonær iver. Motivert av smellvakre Maria, geleidet og oppildnet av Che Gevaras geriljahåndbok «Geriljakrig».  

Dag Solstad-kommentar

Parallellene til Nina Skåtøy og Gymnaslærer Pedersen er åpenbare og sikkert også bevisst. «Geriljaliv» er en satirisk kommentar til søttitallistene som hadde virkelige fanesaker og en hel verdensrevolusjon å kjempe for. The lost generation har ingenting.

Det vil si. De vil gjerne kjempe, men de finner ingen kampsaker. Annet enn å legge hele sin ungdommelige glød i kampen for fri cannabis, veganisme og solidaritetskampanjen «Tiss-på-en-busk». 

Nå er ikke temaet det minste originalt. Tvertom. De herostratisk berømte sinte unge menn - nå middelaldrende - har ironisert over sin livslede i tjue år.

Skiller seg ut

Her skiller Berglund, som til daglig er kampanjeleder for Antirasistisk Senter, seg ut.

Han er ikke bare ironiker, noe han også viste den politisk orienterte diktsamlingen «Pre-Schengensekvens — Ikke-kone-brevene» (2009). Under harselasen målbærer Berglund et eksistensielt og politisk alvor. Maria viser seg å være mentalt syk og være full av arr. Mikaels far vil ikke leve.

Viktigere og mer originalt: Berglund bringer verden inn til olje-Norges sytende suicidale og livstrette prepubertetsgenerasjon.

Han har en homoseksuell bestekompis som er flyktning fra Liberia og innimellom faller det tilsynelatende tilfeldige kommentarer om Balkan, gruvearbeidere, amerikanske uteliggere: Små virkningsfulle stikk, en touch av verden utenfor som gjør at Berglund bringer håp for en fremtidig engasjert forfattergenerasjon.  

Ja, og så kan han skrive da. Boka er kjempemorsom på sitt tragiske vis.