ANMELDELSE: Merethe Lindstrøms roman starter med en ubehagelig og tilbakeskuende åpning. En inntrenger har kommet seg inn i småbarnsmorens Astrids hus, og det blir usikkert hva hans misjon og ønske med besøket er.

Astrid snur seg bort, og plutselig er både den ene datteren og inntrengeren borte.

Hun finner henne igjen ikke langt borte fra huset. Men scenen er symptomatisk for det stille dramaet som skal spennes opp i romanen. Radiusen er huset, men ubehaget dirrer diskret i kulissene.

Traumer og fortielse

Kort fortalt fremstiller Lindstrøm et livsløp gjennom denne beskjedne romanen. Blikket tilhører den aldrende Astrid, hun har jobbet som lektor og er i ferd med å miste den demente ektemannen Simon til tausheten og språkløshetens verden.

Imidlertid blir det klart at fortielsen også har vært et motiv i ekteskapet mellom dem, også før alderens skrøpelige tegn inntraff. Begge de voksne har traumer som biter i tilværelsen.

Simon sporer opp sin jødiske fortid, mens Astrid har et barn hun valgte å gi fra seg, et valg som viser seg å ikke være så bearbeidet som hun har trodd.

Antydningens kunst

Huset er fortellingens omdreiningspunkt, og Lindstrøm mestrer antydningens kunst. Astrids retrospektive refleksjon over et samliv som er i ferd med å fade ut, fortelles delvis gjennom menneskene som gjester huset.

Den latviske Marija, som er vaskehjelpen ekteparet trykker kjærlig til seg som hun skulle være et substitutt for tausheten mellom dem, er av dem som får særlig stor plass, og en del av beretningen er en slags selvgranskende dveling over den betydning hun skulle få for dem - til hun brått sies opp.

Lindstrøm går ukronologisk til verks gjennom ulike scener i fortid. Her speiles forholdet til tre døtre, til mannen, og kanskje kan det også leses som Astrids oppgjør med seg selv.

Det er imponerende hvordan Lindstrøm komponerer et lite kammerspill, og speiler en eksistens så skjørt og fint uten å måtte ty til store ord.

Stille drama

Språket er enkelt, elegant og behagelig, men stemningen så suggererende i sitt stille drama. Lindstrøm er kjent som en finslepen novellist, her viser hun til fulle at hun mestrer også større lerret.

Der hvor andre forfattere blåser opp skjellsettende hendelser, våger prosaisten å bli i detaljene og stole på sitt stoff.

Den neddempede fortellerstemmen gjør at hendelsene som skildres, fremstår som troverdige og berører desto mer. Gjennom elegant, episk klipp-teknikk skapes en tekstlig mosaikk av et liv som fortjener mange lesere.