Sjangrene er varierte: fra Jon Michelets litterære journalistikk, essayistiske kommentarer fra Heidi Marie Kriznik og Dag Skogheim, til mer personlige essay som de fra Thomas J.R. Marthinsen, Elyas Poorgholam eller Karl Ove Knausgård, til dikt som fra Eldrid Lunden og Jon Fosses, som åpner slik:

«Andleta dykkar/ lyser på himmelen over Oslo/ over Utøya/ og så lenge vi lever/ skal dei lysa i oss/ og vera vårt lys/i landet».

Felles for mange er beskrivelsen av situasjonen da nyheten rammet dem, forsøket på sette ord på samspillet mellom tragedien og egne liv.

Beskrivelsen av fellesskap, følelsen av å være blitt en del av et vi, går igjen.

Vil angre

Det samme gjør endringen i vårt forhold til det norske, det å være norsk. Følelsen er todelt. Det er både en opplevelse av fellesskapet etterpå, en erkjennelse av at gjerningsmannen var også norsk.

Noen, som Kristine Næss, våger seg i sin fiksjon helt inn i gjerningsmannens virkelighetsopplevelse og historie.

«Eg reknar med at uansett kva eg skriv no, vil eg seinere komme til å angre» skriver Nils Henrik Smith i sin gode, selverkjennende tekst, der han blant annet beskriver sitt urovekkende sterke behov for å uttrykke seg.

Et av mange problemer med å skrive om massakren er at den er så ufattelig, så ladet med sorg, at det kan føles pretensiøst å melde seg med sin egen stemme og respons.

Men samtidig er det også slik at selv om empati er evnen til å kunne gjenkjenne seg selv i en annen, må den i tilfelle være den mest positive formen for selvopptatthet.

For forfatterne i boka fungerer det dobbelt: de bruker språket til å søke seg inn i vår felles sorg og ettertanke, og språket de bruker gir oss som ikke er direkte berørt nye veier inn i det ufattelige som har skjedd.

Som bok er dette er et krevende, men fint bidrag vår nye kollektive klokskap.