Dissekerer ord

Narrativet er enkelt - et ungt par er på vei for å bade, men en bilulykke maltrakterer kjærligheten. Han dør, og hun sitter igjen med språket som eneste redskap for å gripe om tomheten etter hjertet som har sluttet å slå.

Kristina Leganger Iversens poetiske univers er utpreget musikalsk der hun dissekerer ord for ord, organ for organ, i en både besyngende og obduserende modus:

«(...) eg / trekker av huda for å sjå / dei voggande organa / skalpellen sklir mjuk som fjør mot hud.»

Resultatet er at kroppen blir både tingliggjort og poetisert. Denne språklige obduksjonen framstår som det poetiske jegets metode for å mestre det kaos en tapserfaring kan skape.

Den kliniske språkbruken framstår tidvis som morbid, tidvis rørende.

God kommunikasjon

Leganger Iversen er en poet som kommuniserer med leseren, fortellingen er enkel, selv om den formidles i bruddstykker, som for å understreke sorgens egen logikk.

En svakhet ved samlingen er hangen til å ty til virkelighetsmarkører som den avdødes siste utsagn på sosiale medier, samt nedtegnelsen av en triviell huskeliste for turen.

Dette virker påklistret og maniert, og framstår som et stilbrudd mot den mer kliniske stilen som preger store deler av samlingen.

Svakheter og skjønnhetsfeil til tross - debuten er original og undersøkende nok til at vi kan vente oss mer språkarbeid fra den unge debutanten (f. 1989) fra Bergen.