«Shiir-ley! Shiir-ley!»

Det er popstjernetilstander på stranden i Deauville. Fans forsøker å få Hollywood-legendens navnetrekk på bilder og bøker, mens fotografene skriker for å få henne til å se i akkurat deres linse. Shirley MacLaine er æresgjest under filmfestivalen i den franske feriebyen, og har nettopp avduket et badehus oppkalt etter seg selv.

- Oh my God! Dette blir nesten for mye, sier hun og smiler tappert, mens et par sikkerhetsvakter hjelper henne gjennom folkehavet som nå skriker enda høyere enn før. I sikkerhet bak vinduene i en svart limousin puster hun lettet ut, vinker noen ganger, og forsvinner.

Dagen før, i en suite på Hotel Royal. Shirley MacLaine, kjent fra klassikere som «Ungkarsleiligheten», «Tid for ømhet» og «Hilsen fra Hollywood» - og for sin tro på sjelevandring, ufoer og new age-filosofi - ber om varmt vann, med «just a twist of lemon».

På nært hold ser hun bra ut, så bra som kraftig sminke og kjøpt hårpryd kan gjøre en 77 år gammel dame. Men blikket og tungen er ikke blitt sløvere med åra.

- Om jeg lurer på hvor jeg ender opp i mitt neste liv?

MacLaine legger hodet på skakke, spisser munnen og kniper øynene litt sammen, som om hun vurderer om jeg tar hennes tro på reinkarnasjon på alvor. Etter noen intense sekunder smiler hun.

- Vet du, jeg er egentlig ikke så opptatt av det. Men jeg vet jeg kommer tilbake. Derfor gruer jeg meg ikke til å dø. Jeg tror ikke på døden og har sluttet å gå i begravelser for lenge siden, sier hun.

- Hvis reinkarnasjon virkelig finnes, hvorfor er det så få som evner å huske erfaringer fra tidligere liv?

- Jeg tror det er fordi folk er så fanget i en materialistisk verden, at de ikke klarer å åpne seg nok opp. De gir seg heller ikke nok tid. For alle opplever glimt, men de fleste avfeier dem som noe uvesentlig, sier hun og tenker seg om.

- En skal være ganske modig for å ta seg tid til sånt. Å erkjenne dette krever mot.

Mot synes ikke å være noe MacLaine mangler. I sine bøker forteller hun i fargerike detaljer om sine mange tidligere liv. Hun har blant annet vært geisha i Japan, begått selvmord i Atlantis (før øya angivelig sank i havet), har kurert en maurer for hans impotens og hun har vært foreldreløs og blitt oppdratt av elefanter. Hun har også stått modell for den franske kunstneren Toulouse-Lautrec og har forført Karl den store, som MacLaine forresten mente hadde vandret videre til Olof Palme, som hun sier hun også har hatt et forhold til - i dette livet.

Visjonær eller klin kokos? Oppriktig idealist eller smart forretningskvinne? Shirley MacLaine er ikke lett å sette i bås. Men at hun er en dyktig skuespiller og en vaskeekte Hollywood-diva er det ingen tvil om.

Shirley MacLean Beaty - hun er storesøsteren til skuespiller Warren Beatty, som har lagt til en ekstra t i etternavnet - debuterte som danser på Broadway nitten år gammel, i forestillingen «Me & Juliet» (1953). Året etter hadde hun en liten rolle i «The Pajama Game» og var innstepper for Carol Haney, som spilte en av hovedrollene. Haney brakk ankelen, MacLaine steppet inn - og en stjerne var født. I salen satt en av Alfred Hitchcocks assistenter, og kort tid etter slo hun rot i Hollywood. Omstillingen var ikke problemfri.

- Hitchcock var veldig opptatt av klassetilhørighet. Jeg skulle ikke snakke med folk som sto lavere på rangstigen, men problemet var at jeg aldri skjønte hvor skillet gikk. Så jeg spiste like gjerne lunsj med garderobefolka, frisørene, sjauerne og assistentene, som med de andre skuespillerne. Jeg trodde virkelig ikke at det var noe skille mellom dem som sto foran og bak kamera.

- Men det var det?

- Oh, yes! Det var det. Eller, det er det. Skillet finnes absolutt fremdeles.

- Hitchcock hadde en tendens til å velge kjølige, smellvakre blondiner til sine filmer, men...

MacLaine avbryter.

- Ja, og nå lurer du på hvordan han kunne ende opp med en rødhåret og uerfaren jente som meg? sier hun, liksom-fornærmet. - Jeg tror han likte at jeg var litt annerledes, freidig og direkte. Hitchcock var virkelig noe for seg sjøl. Han var veldig, veldig morsom, både frivillig og ufrivillig. Han var også en god skuespiller. Det må man være hvis man ser slik ut. He-he.

Den første leseprøven på «The Trouble With Harry» gikk greit, MacLaine holdt ikke tilbake og var på ingen måte affisert av at hun jobbet med skuespillerveteraner som Mildred Natwick og Edmund Gwenn.

- Jeg hadde virkelig ikke peiling på hva jeg drev med. Etter den første leseprøven sa Hitchcock til meg: «Min kjære, du har motet til en bankraner!».

Den første Oscar-nominasjonen kom med dramaet «Some Came Running» i 1958, og hun ble igjen nominert for «The Apartment» («Ungkarsleiligheten») i 1960. Filmen, som har vært en viktig inspirasjon for tv-serien «Mad Men» og handler om en streber som låner ut leiligheten til sine overordnede i bytte mot forfremmelser, ble møtt av et undrende publikum.

- Det var den første dramakomedien som ble laget, og kritikerne var lunkne. Jeg husker New York Times skrev at vi ikke skjønte om vi hadde laget en komedie eller et drama og at vi åpenbart ikke hadde peiling på det vi drev med.

- Hadde dere peiling?

- Vi visste at vi hadde laget en god film, sier MacLaine, og forteller at det hun husker aller best fra reaksjonene på filmen var noe ganske annet enn kritikkene i avisene.

- Den var den første visningen med inviterte bransjefolk. Da filmen var slutt, gikk jeg ut i foajeen. Der sto en pelskledd Marilyn Monroe lent oppetter veggen. Hun vinket meg bort til seg og sa på sin særegne måte: «Ååååh, Miss MacLaine, du var fantastisk!» Idet hun sa det slo hun ut med armene, pelskåpen åpnet seg og avslørte at hun var kliss naken under. Snakk om den nakne sannhet! Ha ha ha!!

Først i 1984, etter fire Oscar-nominasjoner, kunne MacLaine gå opp på scenen og motta prisen. «Dette har jeg fortjent», utbrøt hun. For innspillingen av «Terms of Endearment» («Tid for ømhet») var ingen spøk. Mange av problemene oppsto i møtet mellom MacLaine og Debra Winger, som spilte mor og datter, og var på en måte et møte mellom det gamle og det nye Hollywood. I boka «My Lucky Stars» forteller MacLaine i detalj om kollegaens eksentriske oppførsel, som da hun skulle spille inn en sengescene med Jack Nicholson, og plutselig kjente en varm tunge på beinet sitt. Den tilhørte Winger, som hadde gjemt seg under dyna. Da MacLaine protesterte, ble Winger sur og mente hun var snerpete, gammeldags og humørløs. Kjemien mellom de to stjernene var ikke den beste. En spesielt dårlig dag, da de to damene var uenige om kameravinkler, avsluttet Winger krangelen ved å snu seg mot Maclaine, løfte på skjørtet og slippe en fjert. Likevel holder MacLaine «Terms of Endearment» som en av sine favoritter, og mener figuren Aurora er den hun har mest felles med.

- Jeg fikk nok Oscar rett og slett for å spille meg sjøl.

MacLaine jobber fremdeles som skuespiller, og blir snart å se i komedien «Bernie» hvor hun spiller mot Jack Black. Men selv om hun fremdeles er aktiv, nekter hun å være en del av det «nye» Hollywood.

- Jeg skjønner meg rett og slett ikke på dagens Hollywood. Noen av skuespillerne, som Jack Black, er fantastiske. Jeg har også stor sans for regissører som Steven Soderbergh og David Fincher. Men det er ikke det Hollywood jeg en gang kjente, sier hun og lener seg over bordet: - Er du klar over at vi laget en film på tretti dager uten problemer? Tretti dager! Hvis noen klarer det i dag, blir det regnet som et mirakel.

- Fikk dere tid til å øve, da?

MacLaine fnyser.

- Aldri. Den eneste muligheten vi hadde til å øve, var mens vi leste manus. Så jeg måtte bestemme meg allerede da for hvordan jeg ville spille rollen.

En annen ting som plaget MacLaine, var at det etter hvert ble så vanlig med dop i Hollywood. Sjøl har hun røykt marihuana to ganger i sitt liv. Første gang ble hun sittende og stirre på prøvebildet på tv'en i timevis, andre gang ble hun så sulten at hun nesten spiste opp møblementet i hotellrommet.

- På 70-tallet var det enormt mange som eksperimenterte med kokain. Jeg forsøkte å holde følge med dem, men skjønte liksom aldri helt hvorfor de gjorde det, sier hun og rister på hodet. - Nei, jeg har aldri vært spesielt nysgjerrig på dop.

For millioner av mennesker er Shirley MacLaine minst like kjent for sine bøker som sine filmer. Hun har utgitt tolv stykker, som alle befinner seg i grenselandet mellom selvbiografi og new age-aktige selvhjelpsbøker. Hun ga ut den første i 1970, mens den (foreløpig) siste kom tidligere i år. Hun har skrevet om sitt liv i Hollywood, opplevelser fra tidligere liv og møter med utenomjordiske - for å nevne noe. Skrivingen har hatt en viktig terapeutisk effekt.

- Vet du, når man er filmstjerne blir man sjelden fortalt sannheten. Det er et diffust begrep i Hollywood. Så en av grunnene til at jeg begynte å skrive, var at jeg ville finne ut hva sannheten er.

- Hva har du funnet ut?

- At sannheten forandrer seg hele tiden, svarer hun vagt. - Det jeg har oppdaget er at jeg sjøl former mitt liv. Jeg kan ikke gi noen andre skylden for det som skjer. Det er mitt ansvar. Da jeg skjønte det, begynte jeg å se nærmere på metafysikk. For å finne svar, sier hun.

- Du opplever det ikke som litt ironisk at du kaller deg sjøl sannhetssøker og ender opp i drømmefabrikken Hollywood?

- Nei, sier hun alvorlig. - Jeg tror Hollywood var det riktige stedet for meg. Men de siste tjue åra har jeg bodd i Santa Fe, den åndelige hovedstaden i USA. Minnene fra tidligere liv kommer lettere fram der enn andre steder. Jeg tror det har noe å gjøre med at Santa Fe ligger 2000 meter over havet. Ting blir tydeligere i høyden.

Det overrasker ikke at standupkomikere og talkshowverter elsker Shirley MacLaine. Hennes mange eventyr i new age-landskapet har vært gjenstand for utallige vitser. Noen av dem har hun til og med forfattet sjøl - for å være sikker på at de blir morsomme nok. Men er det ikke også litt sårt å bli gjort til latter for noe man tror på?

- Hva tror du sjøl? sier hun syrlig. - Selvfølgelig er det sårt.

- Hvordan takler du det?

- Jeg ler av meg sjøl før andre rekker å gjøre det. Men hvis jeg skal være helt ærlig synes jeg oppriktig synd på folk som gjør narr av meg på en ondsinnet måte. For, kom igjen, vi vet alle sammen at det er noe mer der ute.

Men når hun forteller at hun har hatt den samme hunden, riktig nok i forskjellig form og fasong, siden oldtidens Egypt, må hun regne med å bli ledd av. MacLaine vet det. Men det spørs hvem som ler sist. Og best. Bøkene til MacLaine har solgt i enorme opplag, og går du inn på nettsiden shirleymaclaine.com, vil du finne en hel industri bygget rundt hennes tro og person: Bøker, cd-er, dvd-er, smykker, silkeskjerf med påstått helbredende effekt, krystaller, naturbasert sminke og parfyme, aromaterapisett for dine firbeinte venner. Du kan også få stilt ditt horoskop og bli satt i kontakt med synske, som tar mellom 100 og 225 dollar for en konsultasjon over nett eller telefon. Og butikken ser ut til å gå så det suser.

Tilbake på jorda, tilbake i suiten på Hotel Royal. Det varme vannet med sitron er for lengst blitt kaldt.

- Du har skrevet åpenhjertig om et av våre tabuer, sex mellom godt voksne mennesker. Hvorfor er så mange av oss redde for å erkjenne at lidenskapen aldri dør?

MacLaine ser overrasket opp.

- Men...det gjør den da! Lidenskapen dør etter hvert.

- Når da?

- Jeg tror det vanligvis skjer når man er kommet et stykke inn i 70-åra. Da begynner alt det der å føles som bortkastet tid. Det er så mye som må settes i stand for at det skal bli en fin kveld, hvis du skjønner. Nei, den slags har ikke lenger så høy prioritet. Men så lenge man orker og vil, bruk for guds skyld tid og krefter på det!

- Du har sagt en gang at kjærligheten alltid har vært et problem for deg...

- Ja, og det mener jeg fremdeles, sier hun og sukker oppgitt. - Kjærligheten er så komplisert.

MacLaine giftet seg allerede i 1954 med forretningsmannen Steve Parker, men de hadde allerede bodd fra hverandre i mange år da de ble skilt i 1982. Da oppdaget hun at han hadde løyet til henne i mange år, forsynt seg av hennes penger uten at hun visste det og bodd lenge med en kvinne i Japan. MacLaine holdt også på med sitt, og har hele livet vært skeptisk til monogami. Hun var nesegrus forelsket i Dean Martin og hadde forhold til flere Hollywood-stjerner, blant andre Danny Kaye, Yves Montand og Robert Mitchum.

- Om du visste hvor mange ganger jeg har ryddet plass til å ha et forhold, sier hun og himler med øynene. - Alle gangene jeg har vært midt i en filminnspilling og har sneket meg av gårde til en annen by for å møte en mann, mens regissøren forgjeves har forsøkt å finne meg. He-he... Jeg hadde et forhold til Robert Mitchum, ja, en gang bodde vi til og med på dette hotellet. Og nå bor jeg i Robert Mitchum-suiten her!

- Men dette at du har stukket fra filminnspillinger må da ha skapt problemer for deg?

- Noen ganger - absolutt. Men jeg angrer ikke. Nei, det er egentlig ingenting i livet jeg angrer på.

- Lidenskapen dør, ok. Men hva med kjærligheten? Tror du på evig kjærlighet?

- Jeg opplever en evig kjærlighet - hvis jeg forstår begrepet riktig - til mine hunder. Jeg skjønner at den vil vare og være uforandret til de dør - og kanskje enda lenger.

- Har du aldri følt den type kjærlighet overfor et annet menneske?

Hun tenker seg om et øyeblikk. Så rister hun på hodet.

- Nei. Aldri.•eal@dagbladet.no