ANMELDELSE: Åge Aleksandersen er en folkekjær Norges-venn, han er glad i folket og folket er glad i ham.

Han har reist rundt på sin egen endeløse turné i 40 år, gitt ut en mengde plater og vært en kraft i annen trøndersk musikkproduksjon i «generasjoner».

Og han skrev den kanskje mest kjente av alle norske sanger - allværssangen som passer like godt i dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser som i nasjonale sørgehøytider: «Lys og varme».

Sangen er så sterk at demninger brister. Selv verstinger gråter når de hører den. Ja, den er stor.

Hyllest

Den nye boka om Åge er en demningsløs hyllest av gutten fra Namsos, skrevet med total(itær) sympati.

Vi følger ham i harde oppvekstår i et nordtrøndersk blandingsekteskap (far: tater, mor: ikke-tater) preget av drikk og vold, og videre gjennom opp- og nedturer.

Trøndersjåvinismen velter ut av sidene.

Store mengder navn har fått plass, og kjeder av ubetydelige anekdoter - ting som nok er gøy å skrøne om i en bandbuss, men som blekes bort i Hoels nøytrale prosa.

Hel ved

Åge har sine «mørke sider», han sliter med depresjoner, men er samtidig et arbeidsjern. I Hoels framstilling går alt opp i tverrsummen - alt kan forklares. Åge er hel ved.

Her er han først til å synge rock på norsk - selv om Ole Paus gjorde det noen år før.

Kostnadene ved en slik framstilling er at mye må tones ned.

Det er andre som røyker hasj, nesten aldri Åge. Barna utenfor ekteskap blir bare så vidt nevnt. Georg Johannesens groteske slakt av Åges lyrikk forbigås som en vond episode, den blir ikke analysert og eventuelt imøtegått.

Boka blir mer sportsbiografi enn rockebok.

Hvem snakker?

Hoel har skrevet utfra avisutklipp og intervjuer, tilsynelatende ikke med hovedpersonen selv.

Den er skrevet tett på, men i 3. person, og boka vet alltid hvordan Åge føler seg, hva han gjør på enerom osv.

Altså uten noen ansvarlig vinkling. Hvem snakker? Kanskje greit nok - men det kan bli problematisk.

Kirkegården ved Uranienborg

Den mest interessante scenen i boka, og kanskje i Åges liv, er når han som ung mann prøver å ødelegge venstre pekefinger ved å banke en asfaltklump mot den.

Dette gjør han for å slippe plikttjeneste i Televerket, og han har lagt fingeren på en gravstein på Uranienborg kirkegård i Oslo.

Det er ibsensk, det er sterkt, det er ensom ung mann i fiendtlig storby.

Det finnes imidlertid ingen kirkegård ved Uranienborg, ingen graver. At den finnes i boka kan godt ses som ubetydelig slurv.

Men den får meg til å lure på hvor historien egentlig kommer fra. Har Hoel hørt den av Åge, og i tilfelle når? Hvem snakker her?