Etter et døgn i koma ble Ari Behn overbevist om at han kommer til å leve etter sin død.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Forfatteren og prinsessen: Neste år feirer de ti års bryllupsdag. - Vi har det bedre enn noensinne, sier Ari Behn.
Jeg har ikke katastrofeangst, men jeg tror konsekvent at ting kommer til å gå til helvete på et tidspunkt.
Ari Behn
Med lillesøster: Ari og Anja på epleslang. Neste år blir han 40, men Ari påstar at han allerede har hatt 40-årskrise.
Kunstnerbarn: Ari påstår at han var tre år gammel første gang han "hadde en opplevelse av at bøker var viktig".
Ari Behn
Født: 30. september 1972.
Familie: Gift med prinsesse Märtha Louise. Sammen har de barna Maud Angelica, Lea Isadora, og Emma Tallulah.
Aktuell: Høstet nylig strålende kritikker for novellesamlingen «Talent for lykke».
Beste egenskap: —Snakker med hvem som helst, åpen for at ethvert menneske har noe interessant å komme med. Men min aller beste egenskap er at jeg har blitt flink til å avslutte samtalen i tide hvis jeg tar feil.
Verste egenskap: —At jeg fullstendig mangler evne til å engasjere meg i praktiske gjøremål når jeg arbeider med et prosjekt. Hvilket vil si stort sett hele tiden.
Leser:—Tsjekhov, Houellebecq, Philip Roth og Jane Bowles. Av norske forfattere leser jeg nå Saganatt av Grytten, en tekst full av et satirisk, Gogol-aktig trøkk. Har akkurat avsluttet bind 5 av Knausgårds Min Kamp, ler godt av de mange passasjene om forfattere og forlagsredaktører jeg kjenner. Ellers leser jeg The Guardian på nett hver dag.
Hvis du kunne reise tilbake i tid: —Til 22. juli i år og en time før det smalt i Regjeringskvartalet. Det skulle ha gitt meg nok tid til å varsle absolutt alt som kunne krype å gå for å stoppe den mest uhyrlige handlingen som er skjedd i vår moderne historie. Dessverre er det ingen som har funnet opp en slik tidsmaskin.
Hvem beundrer du?—Minerydderne i Norsk Folkehjelp. Det må jo være en av de mest selvoppofrende og meningsfylte arbeidsoppgaver som fins.
Hva er du redd for?—At flere skal la seg forføre av fundamentalistisk agitasjon og forsøke ta eierskap til sannheten.
Hva provoserer deg?—Ignoranse og nedlatenhet.
Om ti år: —Da er det ingen som lenger husker at jeg var dum nok til å svorske på «Skavlan». Jeg er fra Østfold, der er vi kjappe til å slå over til svensk. Men det funket dårlig på TV og jeg ber oppriktig om unnskyldning til alle som lot seg provosere og lover at det ikke skal gjenta seg.
Familie: Gift med prinsesse Märtha Louise. Sammen har de barna Maud Angelica, Lea Isadora, og Emma Tallulah.
Aktuell: Høstet nylig strålende kritikker for novellesamlingen «Talent for lykke».
Beste egenskap: —Snakker med hvem som helst, åpen for at ethvert menneske har noe interessant å komme med. Men min aller beste egenskap er at jeg har blitt flink til å avslutte samtalen i tide hvis jeg tar feil.
Verste egenskap: —At jeg fullstendig mangler evne til å engasjere meg i praktiske gjøremål når jeg arbeider med et prosjekt. Hvilket vil si stort sett hele tiden.
Leser:—Tsjekhov, Houellebecq, Philip Roth og Jane Bowles. Av norske forfattere leser jeg nå Saganatt av Grytten, en tekst full av et satirisk, Gogol-aktig trøkk. Har akkurat avsluttet bind 5 av Knausgårds Min Kamp, ler godt av de mange passasjene om forfattere og forlagsredaktører jeg kjenner. Ellers leser jeg The Guardian på nett hver dag.
Hvis du kunne reise tilbake i tid: —Til 22. juli i år og en time før det smalt i Regjeringskvartalet. Det skulle ha gitt meg nok tid til å varsle absolutt alt som kunne krype å gå for å stoppe den mest uhyrlige handlingen som er skjedd i vår moderne historie. Dessverre er det ingen som har funnet opp en slik tidsmaskin.
Hvem beundrer du?—Minerydderne i Norsk Folkehjelp. Det må jo være en av de mest selvoppofrende og meningsfylte arbeidsoppgaver som fins.
Hva er du redd for?—At flere skal la seg forføre av fundamentalistisk agitasjon og forsøke ta eierskap til sannheten.
Hva provoserer deg?—Ignoranse og nedlatenhet.
Om ti år: —Da er det ingen som lenger husker at jeg var dum nok til å svorske på «Skavlan». Jeg er fra Østfold, der er vi kjappe til å slå over til svensk. Men det funket dårlig på TV og jeg ber oppriktig om unnskyldning til alle som lot seg provosere og lover at det ikke skal gjenta seg.
Forlovelse Ari Behn ble vist fram på Slottet da hans forlovelse med prinsesse Märtha Louise ble offentliggjort..
- Det knuste meg.
Ari Behn drar hånda gjennom løvehåret. Han tenker tilbake på julaften 1982.
Familien Bjørshol Behn spiser julemiddag. På bordet funkler stearinlysene, og de tre barna er pene i tøyet og har nykjemmet hår. Eldstemann, Ari, er bare ti år gammel. Et sted mellom julematen og desserten slipper foreldrene nyheten. De skal skilles. Ari får en togbane i julegave. Han husker hvordan han klamret seg til lokomotivet. Denne kvelden får han leke så lenge han vil.
- De gjorde det slutt på lillejulaften og fortalte det til oss under julemiddagen. Skikkelig hippie-style. Og så sa de det enda mer patetiske «men vi er jo bror og søster». De kompliserte det hele ved å bytte partnere med et annet vennepar. For meg var det en ganske emosjonell og komplisert oppvekst mellom disse fire voksne personene som opptrådte alt annet enn voksent.
Ari Behn har slentret over gulvet på Theatercaféen. Han har nikket til høyre og til venstre, slått av en prat, håndhilst, vinket, klemt, og smilt. Jo da, det var her han og «Den nye vinen» ble kastet ut for 12 år siden. Men god vin blir mer lettdrikkelig med åra, og nå er Ari blitt stamgjest. Over et tiår etter debuten har novellesamlingen «Talent for lykke» igjen sikret ham seks prikker på terningen. Det er på grunn av den at han de siste ukene har tilbrakt seine kvelder her, blant kulturfiff, finanselite og snurpete gamle damer.
- Da jeg fikk terningkast seks for «Trist som faen», gikk jeg på byen sammenhengende i et helt år. Nå nøyer jeg meg med to uker før jeg begynner å skrive igjen. Det er bedre sånn.
- Hva har du gjort disse to ukene?
- Nei... Per (Heimly, red.anm.) var med på det meste. Jeg har sittet mye her. Og så var jeg et døgn på Grünerløkka.
- Du gikk på fylla i et døgn?
- Ikke på fylla. På fest. Men det ble ganske heftig, ja. Jeg brukte mye tid på å planlegge bursdagsfest for min kjære, og så hadde jeg litt å ta igjen etter det.
Han kaster et blikk på menyen, bestiller hvitvin og fiskesuppe uten skalldyr. De som kjenner ham beskriver Ari som et periodemenneske. En mann det kan være umulig å få tak i fordi han har isolert seg i skrivestua eller er opptatt i rollen som familiefar. Andre ganger vil han bare på fest.
- Ja, og den kan vare i to uker. Det er slitsomt for folk rundt meg, men det fine er at jeg har det spennet. Det er noe motsetningsfylt i det. At jeg er ryddig og ordentlig, eller ordentlig er jeg kanskje ikke, men jeg er veldig opptatt av familien min, samtidig som jeg kan gå på sånne bisarre tokt. Det er noe litt sjømannsaktig over det. Det er nok noe jeg kommer fra som ikke er helt bra.
Ari Mikael Bjørshol ble født i Århus. Før den traumatiske julemiddagen i 1982 hadde han rukket å bo i England, Danmark, Nord-Norge og Moss. Som barn likte han vanlige ting som å spille fotball og leke med venner. Likevel følte han seg annerledes.
- Foreldrene mine levde litt som 68-ere. En periode bodde de i kollektiv, men de praktiserte ikke fri sex. Eller, mor vil nok protestere på det. Men ting var litt annerledes og sært hjemme hos oss. Vi hadde ikke tv, de drakk ikke alkohol, det var ost, te og høytlesning av litteratur.
- Likte du det?
- Det var den virkeligheten jeg kjente. Men det var flaut å ikke ha tv. Og jeg kjenner innimellom at mye av det jeg har gjort har vært en revolt mot den kulturelle kapitalen. Turen min til Las Vegas, for eksempel. Jeg kan ikke relatere alt til det, men jeg har hatt et behov for å bryte med den alvorlige og intellektuelle oppveksten min.
Han er selv blitt småbarnsfar til tre døtre med dobbeltnavn. Hver søndag følger han dem til kunstløpsbanen og vinker til dem fra tribunen. Så ofte som mulig tar han dem med ut i skogen for å tenne bål. Om kveldene leser han høyt for dem, og han kjenner dem så godt at han merker det hvis de har opplevd noe som plager dem.
- Jeg vet at det beste med meg er at jeg er en veldig nærværende og deltakende far. Likevel har jeg en følelse av at jeg kan være litt fjern når jeg jobber med ting. Sånn er det jo. Enten bryr man seg for mye, eller så bryr man seg for lite.
Han sitter bredbeint og tilbakelent i lyset fra vinduet.
- Märtha sier at det kommer til å bli tøft for meg når jentene kommer hjem med kjærester. Jeg insisterer på at det bare blir fint, men de er jo tross alt jentene mine, sier han og rører i suppa. Mumler noe om at han er glad for at han har tre døtre. At det fort kan bli et rart, nesten konkurranseaktig forhold mellom far og sønn.
- Nå har jeg et nært forhold til min far. Jeg beundret ham veldig, og alle vennene mine ønsket seg en sånn far da vi var små. Han er seiler og machomann, nærmest en eventyrfigur. Men han var aldri nærværende da jeg vokste opp. Det gjelder nok mange fedre i hans generasjon, men det er noe forunderlig ved det som jeg ikke forstår.
- Du synes det er rart at han ikke ville være med deg?
- Ja. Jeg tror vår generasjon tenker på en helt annen måte, men vi overdriver kanskje litt fordi vi hele tiden skal være med barna våre.
- Har skilsmissen gjort deg mer bevisst med tanke på dine egne barn?
- Den har gjort at jeg alltid tror at katastrofen skal inntreffe. Jeg har ikke katastrofeangst, men jeg tror konsekvent at ting kommer til å gå til helvete på et tidspunkt. Det er noe jeg har jobbet mye med de siste åra. Problemet mitt er at jeg blir litt sånn «vi må ha det veldig bra hele tiden». Det er enten-eller. Min kone er mye roligere på det. Hun har heldigvis det stødige langtidsperspektivet.
Ari klør seg i håret. Det er mer sølvgrått enn svart.
- Men hun tar litt etter meg. Hun begynner å bli mer oppfarende, og da sier jeg «hæ, tar du en Ari? Det går ikke». Märtha kommer fra en helt annen bakgrunn enn meg. Hun vokste jo opp på Skaugum og er vant til ro og orden. I min familie tar vi ting helt ut. Det er dramatisk og mye og slitsomt. Det er en livskrise hver dag. Veldig jødisk, har jeg tenkt. Min mor kan kanskje virke beskjeden, men hun er en furie og kan være ganske drøy på kammerset. Det hender at jeg tenker «hva faen, vi har jo ikke spist frokost engang».
Ari Behn påstår i fullt alvor at han var tre år gammel første gang han «hadde en opplevelse av at bøker var viktig». 14 år gammel kringkastet han sine planer om å bli forfatter, og 17 år gammel skrev han sin første roman. Den var en del av årsoppgaven på Steinerskolen og besto av mange hundre sider sirlig innført løkkeskrift.
- Den var ikke veldig bra, og ble refusert av flere forlag. Men det som var viktig med den var at jeg sto opp hver morgen for å skrive den. Jeg hadde virkelig et sterkt ønske og en brennende vilje til å skrive den. Sånn sett var den formgivende.
Ei jente han datet stakk av med boka. Det er ikke utenkelig at enkelte ville betalt noen kroner for verket nå i ettertid. «Det var ingen vellykket strategi for en skuespillerinne i utvikling å gifte seg med en prins. Etter dette ville Vivian av Montreal bli neglisjert som scenekunstner», skrev Ari i romanen «Vivian Seving etc.». Selv giftet han seg med en prinsesse og fikk oppleve anmeldernes syrlige penner.
- Jeg trodde ærlig talt at folk ganske kjapt skulle skjønne at jeg driver med litteratur, men fokuset har vært på alt annet. Ja, jeg har selvfølgelig gjort bildet enda mer grumsete ved å delta i debatter og skrive om meg selv, men i en periode følte jeg meg angrepet fra absolutt alle kanter. Det har uansett lært meg mye om meg selv.
- Betyr sekserne du fikk for «Talent for lykke» mer enn sekseren du har på armen?
- Ja, selvfølgelig. Jeg hadde en følelse av at det skulle snu, men ikke at jeg skulle få en så god mottakelse. Jeg hadde holdt på med mitt uansett. Det er ikke det. Men jeg kjenner at det var godt med en pust i bakken. Foruten familien er skrivingen det aller viktigste i livet mitt. De siste årene har jeg prøvd å skrive romaner, og jeg føler at jeg har fått til en del, men det er dette, dramatikken, de fortettede fortellingene, som er mitt format. Fortellingene i «Talent for lykke» har fulgt meg i årevis og denne utgivelsen er litt som å spille gamle plater om igjen, men med langt bedre sound.
Hverdagen starter klokka halv seks. Det er i alle fall da Ari prøver å stå opp, i håp om å få jobbet litt før han vekker ungene og gjør dem klar for skole og barnehage. I disse dager er det arbeidet med en ny novellesamling og et nytt teaterstykke som tar mesteparten av tiden. Klokka 8 blir barna kjørt til skolen av Märtha. Da rusler Ari tilbake til skrivestua, en liten tømmerkoie med tekjøkken og toalett.
- Den ligger bare ti meter fra huset, men det er ti viktige meter. Jeg sitter der helt for meg selv til klokka er 13 eller 14. Så går jeg en tur i skogen, og hvis jeg er ordentlig kar lager jeg meg et bål. Barna kommer hjem klokka halv fem, og da er vi med dem til de sovner.
Ari lager mat og Märtha baker brød. Når de krangler er det ifølge Ari stort sett om hans «ubehjelpelighet når det gjelder å rydde og holde orden». Så ofte de kan inviterer de familien på middagsbesøk.
- Vi er bevisste foreldre med klare grenser. Men også mye slakk. Eller...jeg er litt mindre streng, fedre er vel gjerne det. Märtha er heldigvis strengere enn meg. Vi tror på de forskjellige individene som barna våre er. Det viktigste, og det er noe jeg har med meg hjemmefra, er å gi barna tro på at de ikke nødvendigvis har rett i det de sier, men at de har lov til å si det.
Maud Angelica har fylt 8, Lea Isadora er blitt 6, og minstemann, Emma Tallulah, ble 3 år i slutten av september. De vet godt at skrivestua er Aris territorium, og det er med en viss ærbødighet de besøker ham på jobben.
- De er veldig forskjellige. Maud og Emma kan minne litt om hverandre utseendemessig, mens Lea er mer lik min søster. Lea er veldig jentete og feminin, opptatt av sminke og klær. Maud er atletisk og sporty. Men alle tre elsker å opptre, og de lager teaterforestillinger hver eneste helg. Det er også veldig morsomt når Maud plinger i glasset på Slottet 17. mai. Utenfor er det kaos, men inne på Slottet er det rolig og fint. Og midt mellom besteforeldre, offiserer og lakeier, plinger hun på glasset og sier «jeg synes vi skal skåle, for i dag har Norge bursdag». Helt uoppfordret. Det er så bra!
En tatovering bukter seg oppover Aris arm og forsvinner inn i den sorte dressjakken.
- Fysisk er det ingen av jentene som likner på meg, takk og lov. Kanskje har to av dem litt skjeve øyne, men det er også alt. Av lynne og karakter har de vel alle tre fått et og annet fra faren sin. Jeg kjenner meg igjen i åpenheten deres og evnen til å komme i kontakt med mennesker. Men slik er jo moren deres også, selv om hun som barn var mer sky og sjenert.
- Hva lærer dere dem om livssyn?
- Det foregår ingen indoktrinering av noe spesielt livssyn. Jeg og Märtha er ikke enige i alt vi heller, men vi deler et sterkt felleskap i troen på det folk liker å kalle spiritualitet. Det er veldig lite snakk om engler hjemme, for å si det sånn. Men det hender likevel at barna snakker om engler. Jeg tror de fleste barn har et naturlig forhold til engler.
- Hva tror du på selv?
- Det er vanskelig å svare på, for det varierer ut ifra hvilken livsfase man er i. Jeg definerer meg som.... Ehm... Agnostiker blir en sånn sekkebetegnelse som bare betyr at man er åpen. Jeg tror på reinkarnasjon. Så kan man si at mye i vår tid handler om å shoppe fra ulike religioner. Nå om dagen er det jo altfor mange kids som tror at å bli berømt er det samme som å komme til himmelen. Sorry, folkens... Å være berømt er mer som å havne i helvetes forgård. Det er mye fest og fyrverkeri, men før du vet ordet av det står du i lys lue i all offentlighet med skamrødmen brennende i kinnene. Jeg er oppvokst med et naturlig forhold til ting mange vil si er veldig alternativt, og jeg har en opplevelse av at jeg kommer til å leve videre etter min død. Jeg er ikke redd for å dø. Innimellom er jeg faktisk tiltrukket av døden. Kanskje har jeg en bisarr og romantiserende dødsfascinasjon, men det skyldes nok mest at jeg har holdt på å dø flere ganger i livet mitt.
Det var sommeren etter at foreldrene gikk fra hverandre. Ti år gamle Ari Behn var på Hvaler. Han skulle bare framføre et nytt sirkusnummer for familien. Selvfølgelig skulle han det. Men greina han hang i var seig, og fingrene ville liksom ikke slippe taket. Han hadde planlagt å lande på beina, men det var ryggen som først møtte bakken. Ryggsøylen ble slått opp i hjernen, og Ari lå i koma i et døgn.
- Jeg hadde ingen reflekser. De trodde at jeg skulle dø. Jeg hadde disse nær-døden-opplevelsene som mange har snakket om. Så livet mitt passere i revy. Jeg var bare ti år, og hadde ikke opplevd stort, men jeg så alt på nytt. Og jeg hadde en klar følelse av at det er en eksistens etter døden. Det har nok forandret meg.
- Du har vært døden nær flere ganger?
- Ja. Det har vært andre situasjoner som også har vært helt på grensen.
- Hvordan da?
- Den sterkeste opplevelsen var da jeg lå i koma. Det var en annen opplevelse også, men det kan jeg ikke ta med. Det blir for mye. Jeg vil si det på denne måten: Engler er symboler og metaforer på det beste i oss. Men jeg kan huske at jeg som liten opplevde et sterkt nærvær av engler. Jeg har ikke svar på ting, og jeg er egentlig ikke så opptatt av å finne svar. Det er opplevelsene og spørsmålene som er interessante.
Det siste stemmer ikke helt. Det med at han ikke er opptatt av å finne svar. Det var han, Ari, som presset faren til å ta DNA-testen som avslørte at Aris bestefar ikke egentlig var hans bestefar. De begynte å lete.
- Hvem faen var det min farmor hadde seg med i 1952? Hun var en veldig vakker dame, men hvor utsvevende hadde hun levd?
Han ringte to kandidater, forklarte situasjonen, fikk dem til å teste seg. Ingen av dem stemte, og de var i ferd med å gi opp da Aris far, Olav Bjørshol, fikk en telefon fra en som visste hvem de lette etter. Terje Erling Ingebrigtsen, en tidligere danseløve fra Tromsø.
- Du hadde et behov for å vite?
- Ja, men faren min hadde ikke det. Det er også litt interessant. At det var jeg som ville vite det.
- Hvorfor?
- Ja, hvorfor? Flere i familien min har vært litt irriterte på meg for det. At jeg absolutt måtte rote i det boet. Men som historieforteller ville jeg vite. Når man ser bilder av min farfar er han veldig lik min bror og min far. Vi visste at det var ham allerede før vi fikk DNA-testen bekreftet.
De fikk aldri møtt hverandre. Terje Erling Ingebrigtsen døde tre uker etter at han hadde møtt sin sønn.
- Det viktigste var at de fikk møte hverandre. Jeg snakket med ham på telefon, og han hadde de samme s-lydene som faren min og meg. Jeg kødder ikke.
2011 har vært et spesielt år. Han hadde det på følelsen. Det har vært gode kritikker, dramadebut, Gullruten-pris, og Märthas 40-årsdag på Slottet. Neste år er det hans tur, men feiringen blir neppe like spektakulær som festen han arrangerte for sin kone. «Tidenes slottsfest», kaller han det. Ti dansere møtte gjestene i trappa, og i bursdagsgave fikk kona et Arne Nøst-bilde og liveframføring av Madcons største hits. Under middagen overrasket Ari gjestene med en 25 minutter lang videoreise i prinsessens liv. NRK ville ikke lage en ny sesong av programmet deres, men Ari og Per Heimly dro på tur på egen hånd.
- Vi møtte russejentene, og det gamle miljøet hennes. Det var sykt morsomt, og hun var akkurat sånn jeg hadde håpet at hun skulle være da hun fikk se filmen. Hun lo og lo. Og hun gråt, for det var jo rørende også. Og så ble hun ordentlig pinlig berørt. Sånn at hun snudde seg og slo etter meg.
- For hva da?
- Nei, hun ble konfrontert med ting i livet sitt som hun synes er litt pinlig.
- Som for eksempel?
- Nei... Det skal jo være litt sånn. Det er ikke noen spøk å bli 40.
- Neste september er det din tur. Er du der du vil være i livet?
- Ja. Det skjer mye i verden om dagen. Det handler om teknologi, kommunikasjon. Ting som gjør at alle opplever en sterk følelse av forandring. Den arabiske våren, verdensøkonomien. Alle kan se at ting er i endring.
Det er nå Ari Behn begynner å snakke om Mayakalenderen. Han forteller om 2012 og spådommene som florerer på nettet om at en meteor skal komme inn i jordas gravitasjonsfelt. Han snakker om de mest ekstreme i alternativbevegelsen. De som tror at jordas dreining skal stoppe i 24 timer og at jordaksen skal tilte motsatt vei. Om konspirasjonsteorier og «all frykten der ute». Selv frykter han ikke dette, men han forteller om forandringer i eget liv.
- Jeg har en følelse av at alt bare løser seg opp. Det høres jo skummelt ut, men det er i det feltet jeg er i nå. Enten kommer det en transformasjon, en forandring som er positiv, eller så løser ting seg fullstendig opp.
- Livet ditt?
- Nei, alt. Sånn føler jeg det.
- Nå var du litt kryptisk.
- Jeg mener ikke å være kryptisk, men det er akkurat sånn jeg føler det. Ting kan ikke fortsette slik de har vært. Jeg kjenner på en måte at det skrur seg til.
- Hva er det som ikke kan fortsette?
- Jeg føler ikke at jeg har gjort alt. Det er ikke en sånn følelse. Men jeg føler at ting er i ferd med å forandre seg veldig intenst. På det store planet og på det lille planet...
- Nå høres det ut som om du skal skille deg.
- Men det skal jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Vi har det bedre enn noen gang.
- Det er ikke en 40-årskrise?
- Nei, selv om jeg tror jeg har hatt flere av dem. I fjor hadde jeg for eksempel jævlig lyst på motorsykkel.
Han tenker seg om. Nikker for seg selv.
- Det er nå det begynner.•
mnf@dagbladet.no
Noen dager seinere kommer det en sms fra Ari Behn. «Føler at jeg fikk sagt mye, men kanskje ikke presist (og ærlig) nok. Vil jo fokusere på litteratur, historier, trass og utferdstrang, eventyr og familie. Midtøsten snakket vi om, Arafat. Gaza, Jordan, Pershawar, Daniel Pearl, Paul Bowles i Tanger. Men, ja. Jeg aner fremdeles ikke hvorfor jeg er så motsetningsfylt, ute og inne, oppfarende og behersket, disiplinert og kaotisk... Far min? Oppveksten? Blod og sosiologi?»
Ari Behn drar hånda gjennom løvehåret. Han tenker tilbake på julaften 1982.
Familien Bjørshol Behn spiser julemiddag. På bordet funkler stearinlysene, og de tre barna er pene i tøyet og har nykjemmet hår. Eldstemann, Ari, er bare ti år gammel. Et sted mellom julematen og desserten slipper foreldrene nyheten. De skal skilles. Ari får en togbane i julegave. Han husker hvordan han klamret seg til lokomotivet. Denne kvelden får han leke så lenge han vil.
- De gjorde det slutt på lillejulaften og fortalte det til oss under julemiddagen. Skikkelig hippie-style. Og så sa de det enda mer patetiske «men vi er jo bror og søster». De kompliserte det hele ved å bytte partnere med et annet vennepar. For meg var det en ganske emosjonell og komplisert oppvekst mellom disse fire voksne personene som opptrådte alt annet enn voksent.
Ari Behn har slentret over gulvet på Theatercaféen. Han har nikket til høyre og til venstre, slått av en prat, håndhilst, vinket, klemt, og smilt. Jo da, det var her han og «Den nye vinen» ble kastet ut for 12 år siden. Men god vin blir mer lettdrikkelig med åra, og nå er Ari blitt stamgjest. Over et tiår etter debuten har novellesamlingen «Talent for lykke» igjen sikret ham seks prikker på terningen. Det er på grunn av den at han de siste ukene har tilbrakt seine kvelder her, blant kulturfiff, finanselite og snurpete gamle damer.
- Da jeg fikk terningkast seks for «Trist som faen», gikk jeg på byen sammenhengende i et helt år. Nå nøyer jeg meg med to uker før jeg begynner å skrive igjen. Det er bedre sånn.
- Hva har du gjort disse to ukene?
- Nei... Per (Heimly, red.anm.) var med på det meste. Jeg har sittet mye her. Og så var jeg et døgn på Grünerløkka.
- Du gikk på fylla i et døgn?
- Ikke på fylla. På fest. Men det ble ganske heftig, ja. Jeg brukte mye tid på å planlegge bursdagsfest for min kjære, og så hadde jeg litt å ta igjen etter det.
Han kaster et blikk på menyen, bestiller hvitvin og fiskesuppe uten skalldyr. De som kjenner ham beskriver Ari som et periodemenneske. En mann det kan være umulig å få tak i fordi han har isolert seg i skrivestua eller er opptatt i rollen som familiefar. Andre ganger vil han bare på fest.
- Ja, og den kan vare i to uker. Det er slitsomt for folk rundt meg, men det fine er at jeg har det spennet. Det er noe motsetningsfylt i det. At jeg er ryddig og ordentlig, eller ordentlig er jeg kanskje ikke, men jeg er veldig opptatt av familien min, samtidig som jeg kan gå på sånne bisarre tokt. Det er noe litt sjømannsaktig over det. Det er nok noe jeg kommer fra som ikke er helt bra.
Ari Mikael Bjørshol ble født i Århus. Før den traumatiske julemiddagen i 1982 hadde han rukket å bo i England, Danmark, Nord-Norge og Moss. Som barn likte han vanlige ting som å spille fotball og leke med venner. Likevel følte han seg annerledes.
- Foreldrene mine levde litt som 68-ere. En periode bodde de i kollektiv, men de praktiserte ikke fri sex. Eller, mor vil nok protestere på det. Men ting var litt annerledes og sært hjemme hos oss. Vi hadde ikke tv, de drakk ikke alkohol, det var ost, te og høytlesning av litteratur.
- Likte du det?
- Det var den virkeligheten jeg kjente. Men det var flaut å ikke ha tv. Og jeg kjenner innimellom at mye av det jeg har gjort har vært en revolt mot den kulturelle kapitalen. Turen min til Las Vegas, for eksempel. Jeg kan ikke relatere alt til det, men jeg har hatt et behov for å bryte med den alvorlige og intellektuelle oppveksten min.
Han er selv blitt småbarnsfar til tre døtre med dobbeltnavn. Hver søndag følger han dem til kunstløpsbanen og vinker til dem fra tribunen. Så ofte som mulig tar han dem med ut i skogen for å tenne bål. Om kveldene leser han høyt for dem, og han kjenner dem så godt at han merker det hvis de har opplevd noe som plager dem.
- Jeg vet at det beste med meg er at jeg er en veldig nærværende og deltakende far. Likevel har jeg en følelse av at jeg kan være litt fjern når jeg jobber med ting. Sånn er det jo. Enten bryr man seg for mye, eller så bryr man seg for lite.
Han sitter bredbeint og tilbakelent i lyset fra vinduet.
- Märtha sier at det kommer til å bli tøft for meg når jentene kommer hjem med kjærester. Jeg insisterer på at det bare blir fint, men de er jo tross alt jentene mine, sier han og rører i suppa. Mumler noe om at han er glad for at han har tre døtre. At det fort kan bli et rart, nesten konkurranseaktig forhold mellom far og sønn.
- Nå har jeg et nært forhold til min far. Jeg beundret ham veldig, og alle vennene mine ønsket seg en sånn far da vi var små. Han er seiler og machomann, nærmest en eventyrfigur. Men han var aldri nærværende da jeg vokste opp. Det gjelder nok mange fedre i hans generasjon, men det er noe forunderlig ved det som jeg ikke forstår.
- Du synes det er rart at han ikke ville være med deg?
- Ja. Jeg tror vår generasjon tenker på en helt annen måte, men vi overdriver kanskje litt fordi vi hele tiden skal være med barna våre.
- Har skilsmissen gjort deg mer bevisst med tanke på dine egne barn?
- Den har gjort at jeg alltid tror at katastrofen skal inntreffe. Jeg har ikke katastrofeangst, men jeg tror konsekvent at ting kommer til å gå til helvete på et tidspunkt. Det er noe jeg har jobbet mye med de siste åra. Problemet mitt er at jeg blir litt sånn «vi må ha det veldig bra hele tiden». Det er enten-eller. Min kone er mye roligere på det. Hun har heldigvis det stødige langtidsperspektivet.
Ari klør seg i håret. Det er mer sølvgrått enn svart.
- Men hun tar litt etter meg. Hun begynner å bli mer oppfarende, og da sier jeg «hæ, tar du en Ari? Det går ikke». Märtha kommer fra en helt annen bakgrunn enn meg. Hun vokste jo opp på Skaugum og er vant til ro og orden. I min familie tar vi ting helt ut. Det er dramatisk og mye og slitsomt. Det er en livskrise hver dag. Veldig jødisk, har jeg tenkt. Min mor kan kanskje virke beskjeden, men hun er en furie og kan være ganske drøy på kammerset. Det hender at jeg tenker «hva faen, vi har jo ikke spist frokost engang».
Ari Behn påstår i fullt alvor at han var tre år gammel første gang han «hadde en opplevelse av at bøker var viktig». 14 år gammel kringkastet han sine planer om å bli forfatter, og 17 år gammel skrev han sin første roman. Den var en del av årsoppgaven på Steinerskolen og besto av mange hundre sider sirlig innført løkkeskrift.
- Den var ikke veldig bra, og ble refusert av flere forlag. Men det som var viktig med den var at jeg sto opp hver morgen for å skrive den. Jeg hadde virkelig et sterkt ønske og en brennende vilje til å skrive den. Sånn sett var den formgivende.
Ei jente han datet stakk av med boka. Det er ikke utenkelig at enkelte ville betalt noen kroner for verket nå i ettertid. «Det var ingen vellykket strategi for en skuespillerinne i utvikling å gifte seg med en prins. Etter dette ville Vivian av Montreal bli neglisjert som scenekunstner», skrev Ari i romanen «Vivian Seving etc.». Selv giftet han seg med en prinsesse og fikk oppleve anmeldernes syrlige penner.
- Jeg trodde ærlig talt at folk ganske kjapt skulle skjønne at jeg driver med litteratur, men fokuset har vært på alt annet. Ja, jeg har selvfølgelig gjort bildet enda mer grumsete ved å delta i debatter og skrive om meg selv, men i en periode følte jeg meg angrepet fra absolutt alle kanter. Det har uansett lært meg mye om meg selv.
- Betyr sekserne du fikk for «Talent for lykke» mer enn sekseren du har på armen?
- Ja, selvfølgelig. Jeg hadde en følelse av at det skulle snu, men ikke at jeg skulle få en så god mottakelse. Jeg hadde holdt på med mitt uansett. Det er ikke det. Men jeg kjenner at det var godt med en pust i bakken. Foruten familien er skrivingen det aller viktigste i livet mitt. De siste årene har jeg prøvd å skrive romaner, og jeg føler at jeg har fått til en del, men det er dette, dramatikken, de fortettede fortellingene, som er mitt format. Fortellingene i «Talent for lykke» har fulgt meg i årevis og denne utgivelsen er litt som å spille gamle plater om igjen, men med langt bedre sound.
Hverdagen starter klokka halv seks. Det er i alle fall da Ari prøver å stå opp, i håp om å få jobbet litt før han vekker ungene og gjør dem klar for skole og barnehage. I disse dager er det arbeidet med en ny novellesamling og et nytt teaterstykke som tar mesteparten av tiden. Klokka 8 blir barna kjørt til skolen av Märtha. Da rusler Ari tilbake til skrivestua, en liten tømmerkoie med tekjøkken og toalett.
- Den ligger bare ti meter fra huset, men det er ti viktige meter. Jeg sitter der helt for meg selv til klokka er 13 eller 14. Så går jeg en tur i skogen, og hvis jeg er ordentlig kar lager jeg meg et bål. Barna kommer hjem klokka halv fem, og da er vi med dem til de sovner.
Ari lager mat og Märtha baker brød. Når de krangler er det ifølge Ari stort sett om hans «ubehjelpelighet når det gjelder å rydde og holde orden». Så ofte de kan inviterer de familien på middagsbesøk.
- Vi er bevisste foreldre med klare grenser. Men også mye slakk. Eller...jeg er litt mindre streng, fedre er vel gjerne det. Märtha er heldigvis strengere enn meg. Vi tror på de forskjellige individene som barna våre er. Det viktigste, og det er noe jeg har med meg hjemmefra, er å gi barna tro på at de ikke nødvendigvis har rett i det de sier, men at de har lov til å si det.
Maud Angelica har fylt 8, Lea Isadora er blitt 6, og minstemann, Emma Tallulah, ble 3 år i slutten av september. De vet godt at skrivestua er Aris territorium, og det er med en viss ærbødighet de besøker ham på jobben.
- De er veldig forskjellige. Maud og Emma kan minne litt om hverandre utseendemessig, mens Lea er mer lik min søster. Lea er veldig jentete og feminin, opptatt av sminke og klær. Maud er atletisk og sporty. Men alle tre elsker å opptre, og de lager teaterforestillinger hver eneste helg. Det er også veldig morsomt når Maud plinger i glasset på Slottet 17. mai. Utenfor er det kaos, men inne på Slottet er det rolig og fint. Og midt mellom besteforeldre, offiserer og lakeier, plinger hun på glasset og sier «jeg synes vi skal skåle, for i dag har Norge bursdag». Helt uoppfordret. Det er så bra!
En tatovering bukter seg oppover Aris arm og forsvinner inn i den sorte dressjakken.
- Fysisk er det ingen av jentene som likner på meg, takk og lov. Kanskje har to av dem litt skjeve øyne, men det er også alt. Av lynne og karakter har de vel alle tre fått et og annet fra faren sin. Jeg kjenner meg igjen i åpenheten deres og evnen til å komme i kontakt med mennesker. Men slik er jo moren deres også, selv om hun som barn var mer sky og sjenert.
- Hva lærer dere dem om livssyn?
- Det foregår ingen indoktrinering av noe spesielt livssyn. Jeg og Märtha er ikke enige i alt vi heller, men vi deler et sterkt felleskap i troen på det folk liker å kalle spiritualitet. Det er veldig lite snakk om engler hjemme, for å si det sånn. Men det hender likevel at barna snakker om engler. Jeg tror de fleste barn har et naturlig forhold til engler.
- Hva tror du på selv?
- Det er vanskelig å svare på, for det varierer ut ifra hvilken livsfase man er i. Jeg definerer meg som.... Ehm... Agnostiker blir en sånn sekkebetegnelse som bare betyr at man er åpen. Jeg tror på reinkarnasjon. Så kan man si at mye i vår tid handler om å shoppe fra ulike religioner. Nå om dagen er det jo altfor mange kids som tror at å bli berømt er det samme som å komme til himmelen. Sorry, folkens... Å være berømt er mer som å havne i helvetes forgård. Det er mye fest og fyrverkeri, men før du vet ordet av det står du i lys lue i all offentlighet med skamrødmen brennende i kinnene. Jeg er oppvokst med et naturlig forhold til ting mange vil si er veldig alternativt, og jeg har en opplevelse av at jeg kommer til å leve videre etter min død. Jeg er ikke redd for å dø. Innimellom er jeg faktisk tiltrukket av døden. Kanskje har jeg en bisarr og romantiserende dødsfascinasjon, men det skyldes nok mest at jeg har holdt på å dø flere ganger i livet mitt.
Det var sommeren etter at foreldrene gikk fra hverandre. Ti år gamle Ari Behn var på Hvaler. Han skulle bare framføre et nytt sirkusnummer for familien. Selvfølgelig skulle han det. Men greina han hang i var seig, og fingrene ville liksom ikke slippe taket. Han hadde planlagt å lande på beina, men det var ryggen som først møtte bakken. Ryggsøylen ble slått opp i hjernen, og Ari lå i koma i et døgn.
- Jeg hadde ingen reflekser. De trodde at jeg skulle dø. Jeg hadde disse nær-døden-opplevelsene som mange har snakket om. Så livet mitt passere i revy. Jeg var bare ti år, og hadde ikke opplevd stort, men jeg så alt på nytt. Og jeg hadde en klar følelse av at det er en eksistens etter døden. Det har nok forandret meg.
- Du har vært døden nær flere ganger?
- Ja. Det har vært andre situasjoner som også har vært helt på grensen.
- Hvordan da?
- Den sterkeste opplevelsen var da jeg lå i koma. Det var en annen opplevelse også, men det kan jeg ikke ta med. Det blir for mye. Jeg vil si det på denne måten: Engler er symboler og metaforer på det beste i oss. Men jeg kan huske at jeg som liten opplevde et sterkt nærvær av engler. Jeg har ikke svar på ting, og jeg er egentlig ikke så opptatt av å finne svar. Det er opplevelsene og spørsmålene som er interessante.
Det siste stemmer ikke helt. Det med at han ikke er opptatt av å finne svar. Det var han, Ari, som presset faren til å ta DNA-testen som avslørte at Aris bestefar ikke egentlig var hans bestefar. De begynte å lete.
- Hvem faen var det min farmor hadde seg med i 1952? Hun var en veldig vakker dame, men hvor utsvevende hadde hun levd?
Han ringte to kandidater, forklarte situasjonen, fikk dem til å teste seg. Ingen av dem stemte, og de var i ferd med å gi opp da Aris far, Olav Bjørshol, fikk en telefon fra en som visste hvem de lette etter. Terje Erling Ingebrigtsen, en tidligere danseløve fra Tromsø.
- Du hadde et behov for å vite?
- Ja, men faren min hadde ikke det. Det er også litt interessant. At det var jeg som ville vite det.
- Hvorfor?
- Ja, hvorfor? Flere i familien min har vært litt irriterte på meg for det. At jeg absolutt måtte rote i det boet. Men som historieforteller ville jeg vite. Når man ser bilder av min farfar er han veldig lik min bror og min far. Vi visste at det var ham allerede før vi fikk DNA-testen bekreftet.
De fikk aldri møtt hverandre. Terje Erling Ingebrigtsen døde tre uker etter at han hadde møtt sin sønn.
- Det viktigste var at de fikk møte hverandre. Jeg snakket med ham på telefon, og han hadde de samme s-lydene som faren min og meg. Jeg kødder ikke.
2011 har vært et spesielt år. Han hadde det på følelsen. Det har vært gode kritikker, dramadebut, Gullruten-pris, og Märthas 40-årsdag på Slottet. Neste år er det hans tur, men feiringen blir neppe like spektakulær som festen han arrangerte for sin kone. «Tidenes slottsfest», kaller han det. Ti dansere møtte gjestene i trappa, og i bursdagsgave fikk kona et Arne Nøst-bilde og liveframføring av Madcons største hits. Under middagen overrasket Ari gjestene med en 25 minutter lang videoreise i prinsessens liv. NRK ville ikke lage en ny sesong av programmet deres, men Ari og Per Heimly dro på tur på egen hånd.
- Vi møtte russejentene, og det gamle miljøet hennes. Det var sykt morsomt, og hun var akkurat sånn jeg hadde håpet at hun skulle være da hun fikk se filmen. Hun lo og lo. Og hun gråt, for det var jo rørende også. Og så ble hun ordentlig pinlig berørt. Sånn at hun snudde seg og slo etter meg.
- For hva da?
- Nei, hun ble konfrontert med ting i livet sitt som hun synes er litt pinlig.
- Som for eksempel?
- Nei... Det skal jo være litt sånn. Det er ikke noen spøk å bli 40.
- Neste september er det din tur. Er du der du vil være i livet?
- Ja. Det skjer mye i verden om dagen. Det handler om teknologi, kommunikasjon. Ting som gjør at alle opplever en sterk følelse av forandring. Den arabiske våren, verdensøkonomien. Alle kan se at ting er i endring.
Det er nå Ari Behn begynner å snakke om Mayakalenderen. Han forteller om 2012 og spådommene som florerer på nettet om at en meteor skal komme inn i jordas gravitasjonsfelt. Han snakker om de mest ekstreme i alternativbevegelsen. De som tror at jordas dreining skal stoppe i 24 timer og at jordaksen skal tilte motsatt vei. Om konspirasjonsteorier og «all frykten der ute». Selv frykter han ikke dette, men han forteller om forandringer i eget liv.
- Jeg har en følelse av at alt bare løser seg opp. Det høres jo skummelt ut, men det er i det feltet jeg er i nå. Enten kommer det en transformasjon, en forandring som er positiv, eller så løser ting seg fullstendig opp.
- Livet ditt?
- Nei, alt. Sånn føler jeg det.
- Nå var du litt kryptisk.
- Jeg mener ikke å være kryptisk, men det er akkurat sånn jeg føler det. Ting kan ikke fortsette slik de har vært. Jeg kjenner på en måte at det skrur seg til.
- Hva er det som ikke kan fortsette?
- Jeg føler ikke at jeg har gjort alt. Det er ikke en sånn følelse. Men jeg føler at ting er i ferd med å forandre seg veldig intenst. På det store planet og på det lille planet...
- Nå høres det ut som om du skal skille deg.
- Men det skal jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Vi har det bedre enn noen gang.
- Det er ikke en 40-årskrise?
- Nei, selv om jeg tror jeg har hatt flere av dem. I fjor hadde jeg for eksempel jævlig lyst på motorsykkel.
Han tenker seg om. Nikker for seg selv.
- Det er nå det begynner.•
mnf@dagbladet.no
Noen dager seinere kommer det en sms fra Ari Behn. «Føler at jeg fikk sagt mye, men kanskje ikke presist (og ærlig) nok. Vil jo fokusere på litteratur, historier, trass og utferdstrang, eventyr og familie. Midtøsten snakket vi om, Arafat. Gaza, Jordan, Pershawar, Daniel Pearl, Paul Bowles i Tanger. Men, ja. Jeg aner fremdeles ikke hvorfor jeg er så motsetningsfylt, ute og inne, oppfarende og behersket, disiplinert og kaotisk... Far min? Oppveksten? Blod og sosiologi?»
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen