FILM: Mija er ei søt dame på 66 som liker å gå i blomstrete kjoler. Hun bor i en trang leilighet sammen med et kvisete mareritt av utakknemlig dattersønn ved navn Wook. Det eneste han gjør, er å spise, klage på maten og se på TV. Mija går til legen med en prikkende arm og får beskjed om at hun har Alzheimers. Hva gjør hun så? Jo, hun melder seg på et poesikurs på det lokale kulturhuset.

Jeg glemte å nevne at før alt dette, ser vi liket av ei jente i skoleuniform flyte nedover elva. En naturlig tanke, siden filmen er sørkoreansk, er at hun har hoppet fra brua vi ser i bakgrunnen. Det skal imidlertid vise seg at selvmordet skyldes noe annet enn depresjon eller ensomhet.  

Moralsk forfall

I mellomtida følger vi Mija (Jeong-hie Yun) i hverdagens sysler. Hun lever på trygd, men tjener en slant som hjemmehjelp for en handikappet, eldre «direktør» som liker å bli vasket av Mija. Hjemme er Wook stadig like sur og krevende, så Mija søker tilflukt i poesitimene, der hun stiller uskyldsrene spørsmål om hvor man kan hente inspirasjon.  

Ganske tidlig i filmen får hun en sjokkerende nyhet. Faren til en av Wooks kompiser ber henne bli med på et møte. Her sitter fire andre fedre, som kan fortelle henne at Wook og sønnene deres har voldtatt en medelev i et halvt år, den samme jenta som har tatt livet av seg. Nå skal de foresatte «ordne opp», jentas mor skal få et passende beløp for ikke å anmelde saken. Skolens rektor mener det samme og nå må de bli enige om en passende sum, slik at «guttenes framtid ikke blir ødelagt».  

What the fuck!? Er dette en vanlig framgangsmåte i Sør-Korea? Skal ikke guttene straffes på noe vis? Regissør Chang-dong Lee er kjent for sin skarpe samfunnskritikk, så man tenker sitt om det sørkoreanske samfunnets moralsk beskaffenhet. Den eneste som reagerer her, er ei gammel dame i blomstrete kjole.  

Stram regi

Det vil si, hun reagerer på nydelig, underspilt vis. Det kan virke som om hun går fullstendig i frø og skriver poetiske fragmenter om blomster og bier i sin lille notatbok. I de mest sjokkerende scenene velger regissør Lee å vektlegge det hverdagslige og Yuns uttrykksfulle ansikt. Langsomt går det opp for oss hva Mija har tenkt å gjøre.  

Filmen varer i 140 minutter, men føles en god del kortere. Lees stramme kontroll med virkemidlene og Yuns nyanserte spill bærer filmen på stillferdig, men uforglemmelig vis. Som Morgan Freeman sier i den mer melodramatiske «Forfengelighetens fyrverkeri»: «Decency ... decency is what your grandmother taught you. It's in your bones!»