FILM: Hvis jeg var Tintin, ville jeg gått med hjelm til hverdags. Vår eventyrlystne venn kan knapt bevege seg fra frokost til tannpuss uten å få noe hardt i bakhodet. Det sier doink, boink og kloink, men Tintins nysgjerrighet lar seg ikke stagge av en simpel besvimelse eller to. Han må finne ut hvorfor noen skumle typer er så ivrige etter å få tak i en seilskipsmodell ved navn Enhjørningen som han har kjøpt på torget.  

Ikke overraskende handler det om en skatt på avveie. På 1600-tallet ble skipet «Enhjørningen», under ledelse av en av Kaptein Haddocks forfedre, angrepet på åpent hav av sjørøveren Red Rackham. Fire hundre år seinere er Rackhams etterkommer, Sakharine, fortsatt på jakt etter skatten. Han kidnapper Tintin, putter ham i et lasteskip og så bærer det ut i verden.  

Tre filmer  

Steven Spielberg har hatt planer om å filmatisere Tintin siden den belgiske serieskaper Hergé døde i 1983. Nå er den her, i 3D og «motion capture» og med to planlagte oppfølgere, den neste regissert av produsent Peter Jackson. Når disse to slår seg sammen, kan resultatet umulig bli dårlig.  

Filmen styrke er de spektakulære actionscenene. Tintin er en gammeldags spjæling uten superkrefter av noe slag, men han skygger ikke unna en slåsskamp. Iblant må likevel Tintin og hans firbeinte hjelper, Terry, legge på flukt og det er her Spielberg er i sitt ess.

Han vet hvordan man rømmer i en livbåt, flyr over Sahara eller halser gjennom gatene i en by i Marokko. Selv om «motion capture»-teknikken iblant gir en følelse av pc-spill, er Spielberg så visuelt oppfinnsom at den sugende følelsen oppstår en rekke ganger. 

Åpen slutt

Noen pustepauser hadde likevel gjort seg. Da kunne Tintin og de andre framstått som personligheter og ikke bare personifiserte egenskaper: Nysgjerrig (Tintin), dritings (Haddock), ond (Sakharine). I starten av filmen ser vi en skrivemaskin på Tintins pult. Jeg lurer på når han får tid til å skrive på den. Ikke det at journalister som hamrer løs på tastaturet er filmatisk interessant, ikke engang i 3D, men Tintin presenterer seg stadig som reporter i arbeid, så det hadde vært naturlig om han gjorde noe journalistisk.  

Filmen har en åpen slutt. Ikke det at alt på død og liv skal oppdateres, men kanskje kunne neste skattejakt dreie seg om å løse EUs gjeldskrise. Tintin har jo allerede sin base i Brussel og jeg tviler på om Asterix er interessert.

• Les også anmeldelse av dataspillet basert på filmen.