ANMELDELSE:  Man skal ikke ha lest mange av de 656 sidene i den offisielle biografien om Steve Jobs før man griper seg i å ønske at forfatteren i noe større grad var tilhenger av litterære grep og dramatisk iscenesettelse.

Walter Isaacson, tidligere Time-redaktør og forfatter av biografier om Albert Einstein, Benjamin Franklin og Henry Kissinger, har skrevet en solid, men grunnleggende konvensjonell mursteinsbiografi.

«Steve Jobs» er en kronologisk og ganske nøktern opprulling av et liv og en karriere, der mye allerede er kjent gjennom mediedekning og uautoriserte biografier.

Flere nyanser

Isaacson var Jobs' eget valg som biograf, men fikk helt frie hender. De to siste årene av Jobs' liv hadde de to ifølge Isaacson mer enn 40 samtaler og intervjuer. Isaacson har intervjuet familie og nære venner, samt en lang rekke nøkkelpersoner i historien om Apple og teknologieventyret Silicon Valley.

Det har resultert i en tekst med vesentlig flere nyanser og høyere anekdotisk detaljnivå enn i bøker som Leander Kahneys «Inside Steve's Brain» og Alan Deutscmans «The Second Coming of Steve Jobs». Isaacsons reasearch har åpenbart vært omfattende, og spesielt når det gjelder barndom, oppvekst og Jobs' problematiske forhold til sine kvinner og barn, får vi en del ny innsikt.

Men tatt i betraktning at biografen har hatt en tilgang til Jobs og hans nærmeste som tidligere, utatoriserte biografer ikke har vært i nærheten av, er det synd at boka ikke tegner et mer intimt portrett av hovedpersonen.

Her beskrives Jobs og Apple-historien, snarere enn at vi føler at vi møter ham og er med på de mange historiske øyeblikkene.

God, gammeldags drittsekk

Tonen i boka er gjennomgående respektfull, selv om det også vies atskillig plass til Jobs' mindre sympatiske sider. Apple-sjefen beskrives som et visjonært geni og en karismatisk og inspirerende leder, men også som en god, gammeldags drittsekk, med dårlig selvinnsikt og en høyt utviklet evne til å såre og manipulere menneskene rundt seg.

Jobs var en mann som fikk folk til å gråte, og som gjerne tok til tårene selv når han en sjelden gang ikke fikk viljen sin.

Hvordan han likevel klarte å få sine medarbeidere til å yte mer enn de trodde de kunne gjennom den ene teknologiske revolusjonen etter den andre, er et av paradoksene som skildres godt i boka.

Jobs portretteres i det hele tatt som en vandrende selvmotsigelse.

Han var den briljante lederen som gjorde det meste galt i henhold til konvensjonell ledelsesteori. Han styrte med magefølelsen, men var samtidig en kontrollfrik som la seg opp i de mest absurde detaljer i utviklingen av Apples produkter. Han var den gamle frikeren og fritenkeren som trodde på lukkede teknologiske løsninger og ville sensurere hva slags innhold som skulle publiseres via Apples nettbutikk.

Ærbødig avstand

Men ingen ting av dette er nytt. Man kan ikke klandre Isaacson for at alle vesentlige øyeblikk i Jobs' virke, og alle vesentlige sider ved hans kompliserte personlighet og faglige geni, er grundig beskrevet av andre.

Men forfatteren har selv valgt den nøkterne, refererende tonen. De mange møtene med Jobs har nok gitt mye informasjon, men brukes i for liten grad til å engasjere leseren.

Isaacson følger stort sett hovedpersonen på ærbødig avstand. Først mot slutten stiger temperaturen. Som når vi får være med Isaacson hjem til Jobs, der den døende 56-åringen sitter i senga og blar i gamle familiebilder.

Da føler vi at vi møter mennesket Steve Jobs, og tenker at det burde skjedd noen hundre sider tidligere.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 27.10.2011.