Jeg får en del brev fra bekymrede foreldre og besteforeldre som er opptatt av risikoer og farer som venter barn og unge i den store, stygge verden. Jeg møter også mange fagfolk med ansikter furet av konstant bekymring.

Det siste store fra bekymringsindustrien heter «Barn og gambling». Muligheten til å spille om penger er nå så lett tilgjengelig på nettet at også helt unge barn på 9-10 år deltar og opplever å bli hekta. Spørsmålene er alltid de samme: Hvordan skal vi forhindre og forebygge?

Det er en blitt en tradisjon at barn og unge skal beskyttes mot alt som er farlig - men som ellers brukes, konsumeres og misbrukes av voksne. Det begynte i moderne tid for cirka 100 år siden, da den første radioen - krystallapparatet - kom i masseproduksjon. Da spådde man ikke bare familiens undergang, men også fordervelse av ungdommens moral. Det gjentok seg da fjernsynet ble allemannseie, og med de første dataspillene. Nå er det pc, laptop, Iphone med adgang til internett og de populære online-spillene som kaller på bekymring og katastrofeangst.

Det samme gjelder barn og unges forhold til kroppen. Overvektige barn og unge er blitt samfunnets og ekspertenes nye fiendebilde. Det er ikke grenser for hvor mange unge som blir pisket rundt i manesjen med trening, lavkarbodietter, BMI og lignende.

Alle vet at slike fenomener kommer til å bli motbevist av forskning om toppen to år, likevel oppfører vi oss som uvitende sauer. Vi forventer til og med at vår nesten grenseløse dumhet får barn og unge til å bli klokere. Selv voksne over 30 år vil være trendy, samtidig med at de oppfordrer barna til selvstendig tenkning.

I tillegg kommer selvfølgelig angst for spiseforstyrrelser, selvskading og alle de andre demonene som en gruppe voksne tilsynelatende finner nyttig og riktig å advare mot, i et forsøk på å renvaske seg selv. Det er nesten ikke grenser for hvor mye penger PR-byråer har tjent på anti-kampanjer, og hvor mye kostbar tid lærere har kastet bort på å være med i dette dramaet. (Tvilere kan sjekke statistikken).

Og ennå har jeg ikke tatt med det store, evige trollet: Unges forhold til narkotika og alkohol. «Dette må vi gjøre noe med!»

Den statistiske sannheten er at den voksne delen av befolkningen har et mye større problem med dette enn ungdommen. Både alkoholforbruket og forbruk av legal og illegal narkotika. Det vi i dagligtale kaller nervemedisin, er mange hundre ganger mer utbredt blant voksne enn blant unge. De danske helsemyndighetene undersøker i øyeblikket 630000 voksne dansker som inntar mer enn seks ulike medisiner daglig. Den voksne delen av befolkningen er mildt sagt elendige forbilder for barn og unge. Deres usunne livsstil koster samfunnet svimlende beløp.

Men dette er det ikke noe prestisje i å bekymre seg over, og Gud forby at noen skulle drive forebyggende arbeid overfor 30-40-åringer! Det er ikke god folkeskikk å bryte de voksnes private sfærer, mens dét ikke bekymrer mange når det gjelder barn og unge. «Det er jo til deres eget beste, de trenger voksen veiledning! (I tillegg skader det jo ikke om samfunnet kunne spare noen penger.)»

Men sannheten later til å være at både offentlige og private penger sitter mye løsere når man kan spille på foreldres angst for at det kanskje er nettopp deres sønn eller datter som rammes.

Da det kjente barne- og ungdomsprosjektet i Porsgrunn kommune var i sin spede begynnelse, sa en av de unge følgende visdomsord:

«Hvorfor snakker alle voksne om forebygging? De burde heller snakke om bygging!» Man kan omformulere det: Hvorfor er det så mange anti-kampanjer og så få pro-kampanjer? «Pro-life», kunne vi kalt det...

Jo mer overbeskyttende, bekymrede og nervøse foreldrene og andre voksne er, jo mindre utvikles barns og unges fundamentale livskompetanse, jo lavere blir selvtilliten og jo dårligere blir selvfølelsen.

Etter 10 år med en slik behandling er de modne til å bli negativt påvirket av hva som helst. Omvendt kjenner vi utmerket godt oppskriften på å spille sammen med barn på en måte der både deres selvtillit, selvfølelse og selvrespekt utvikles optimalt. Så optimalt at de ikke blir kroniske ofre for en hvilken som helst trend, men er sterke nok til å treffe sine egne beslutninger.

Vi vet nøyaktig hva som skal til i foreldres, førskolelæreres og læreres møter med barn for at barna kan utvikle sine personlige grenser, styrke og ansvarlighet. Men vil vi ha sterke, veldefinerte og autentiske barn, eller vil vi egentlig helst ha snille barn? Praksis tyder på at vi egentlig vil det siste.

Et enda viktigere spørsmål er selvfølgelig om disse to kvalitetene nødvendigvis er hverandres motsetninger. Om sterke barn ikke er snille, for eksempel?

Alt jeg har vært vitne til de siste førti åra forteller at denne motsetningen ikke er noen naturlov. Sterke, ekte individer (barn såvel som voksne) kan saktens være rause, sosiale og snille. Forskjellen på disse unge og voksne er jo egentlig bare at de kan velge når og hvor de skal være snille. De er ikke tvunget av konvensjoner, og fungerer derfor langt bedre både som individer og i kjærlighetsrelasjoner til voksne og barn.

Og - ikke minst - de blir sjelden eller aldri rammet av misbruk, selvskading, nettavhengighet og alle de andre ulykkene man kan risikere å få deisende i hodet.

Det er oss - foreldre, førskolelærere og lærere - som daglig avgjør dette på vegne av de barn og unge som vi har medansvar for. Det er våre valg som springer ut av vår helt enorme makt over deres nåtid og framtid. Uansett hvor maktesløse vi av og til måtte føle oss, er det vi som sitter med makten som i første rekke er bundet i våre daglige valg og handlinger.

Det har lenge vært en slags sosialantropologisk sannhet at vi kan forutsi ungdommens verdier og atferd om 15-20 år ved å analysere 33-45-åringenes verdier og atferd akkurat nå. Her snakker vi om deres reelle indre og ytre atferd, vel å merke, ikke den de reklamerer for offentlig.

Hva er så våre verdier når det handler om å styrke barn og unges psykiske og sosiale immunforsvar og kompetanse? De skal være snille, blide og lydige, og være sosiale og ha flere venner (som også er snille og lydige!). De må gjerne vite hva de selv vil, men bare så lenge det er sjarmerende og vi har full kontroll. Det er, for å si det veldig diplomatisk, ikke mye «pro-life» i det.

Alle våre erfaringer forteller oss at vi kan ikke forhindre eller forebygge ulike fenomener. Vi kan i beste fall opplyse, og ingen vet om det har noe særlig effekt. Den samme erfaringen viser oss at den egentlige forebyggingen ligger i vår måte å relatere oss til barn på i de første 8-10 leveåra. Jo mer vi prøver å ikke stå i veien for deres utvikling av selvfølelse og egenansvar, jo mindre er risikoen for at de blir avhengige som unge. Det spiller ingen rolle om avhengigheten knytter seg til alkohol, narkotika, gambling, internett, nettspill, power-shopping, sex eller alt det andre som er forbundet med lyst og instant satisfaction.

Sannheten er faktisk like innlysende som den er enkel. Jo mer vi prøver å oppdra mot noe, jo verre går det. Forklaringen er at all moralsk fundert oppdragelse sender et konstant og ytterst destruktivt budskap til barn og unge: «Vi har ikke tillit til dere! Vi har ikke tillit til at dere noen gang blir skikkelige personer om ikke vi står klar med alle våre råd og formaninger!»

Dette gjelder ikke bare i den moralsk funderte (ofte også moraliserende) oppdragelsen, men også de kaskader av oppdragelse og belæring som barn utsettes for i døgndrift, av hensyn til foreldres og pedagogers selvbilde og image. Ingenting undergraver barns selvfølelse mer enn nettopp denne konstante mangelen på tillit til at deres egen kompetanse, sammen med de voksne rollemodellene, skal sørge for at det stort sett går bra.

Forebyggende virksomhet består i voksnes evne til å se barna på deres egne premisser, avvente, og så nyte deres kompetanse og ha tillit til at de vil ha det beste, og at de kommer til å få til et godt voksenliv - på sin egen måte, i sitt eget tempo.

Da blir det masse tid og energi til overs, som voksne for eksempel kunne bruke på å rydde opp i sin egen atferd.

La meg slutte som jeg begynte, med gambling. Hva skal barna tro når alle mulige kjendiser plutselig begynner å spille poker som tv-underholdning? Enten mener vi det vi sier, eller så må vi slutte med å være slike besserwissere.•