ALBUM: Finn Coren er ikke ukjent med å tonesette kjente lyrikere. I 1997 satte han musikk til dikt av William Blake — på engelsk.

Ikke lenge etter rettet han blikket hjemover og startet arbeidet med å lydlegge dikt av Olav H. Hauge og Jens Bjørneboe i serien «Nordiske lyrikere».

Minnedikt

For tre år siden kom doble «Draumar fær du — dikt av Olav H. Hauge», og nå foreligger «Mitt hjerte — dikt av Jens Bjørneboe».

Tekstene Coren nå har tonesatt er 19 dikt og skuespill fra 50- og 60-tallet, to etterlatte dikt fra 1977 — samt det fine, avsluttende minnediktet «Sten mot ruten: dikt i natten» av fetteren André Bjerke.

Ytterpunktene

Coren sier om prosjektet at han ønsker å romme ytterpunktene hos forfatteren: det såre og vare, romantikeren, esoterikeren, refseren og kunstneren.

Det avspeiles også musikalsk, som på Hauge-samlingen fra 2008 spiller Coren på et stort, kanskje for stort register.

Rockoperapreg

Også «Mitt hjerte — dikt av Jens Bjørneboe» har fått et rockoperapreg, best eksemplifisert gjennom å hoppe fra den nydelige tittellåten med strykere som åpner albumet og rett til den desperate rockeren «Mea Maxima Culpa», med Bjørneboes egen resitasjon fra det året han tok sitt eget liv, 1976.  

Nedstrippet

«Et lite kjærlighetsdikt» er en søt og nedstrippet sak med akustisk gitar og to strykere, mens «Ynglingen» (som Anne Grete Preus gjør bedre på sin Bjørneboe-plate «Fullmåne» fra 1988) er en tøff rocker.

Men — det er visepregete «Likskjorten», med Corens vare vokal og bare akustisk gitar, fiolin og kor, storslåtte og mektige «Rosa-sangen» (som Coren gjør mer ut av i sin versjon enn Preus) og «Vinter» og ikke minst velarrangerte «Søstrene» som ruver på dette albumet.

Her går ord og toner over i en enhet der ingen ting står i veien for Bjørneboes ord.

En del av de øvrige låtene får mer preg av pludring og mindre vellykket eksperimentering, og blir derfor bare mindre interessante mellomstasjoner.

Albumet hadde nok derfor vunnet på et noe mer ensartet uttrykk.