Hansen jobber som rådgiver i Handels- og næringsdepartementet. Han skriver rapporter og siler informasjon.

Slik historien i den gode debutromanen til Carl Johansen utvikler seg, forstår vi at en jobb i byråkratiet neppe er å anbefale for et menneske som allerede lider av forvirring.

Outsideren

Johansen har, som mange debutanter før ham, valgt en outsider som hovedperson. En sær skikkelse som ikke ønsker å være del av noe kollektiv.

I «Skinn» representeres dette kollektivet av de ansatte i departementet, en broket forsamling som drives av alt fra ren latskap til grenseløst maktbegjær, og som forfatteren skildrer med stor presisjon.

Det viser seg at HND sitter på aksjemajoriteten i et selskap som har solgt tekniske installasjoner til en torturleir i Iran. Når to amerikanere blir kidnappet og internert i leiren, brygger det opp til politisk skandale.

Ministeren reagerer med apati, Hansen står igjen som syndebukken, og for første gang ser han byråkratiets sanne ansikt.

Byråkratisk prosa

Tonen i «Skinn» er mer intellektuell enn den er estetisk. Hele tiden er det hovedpersonens tenkning som står i sentrum, hans refleksjoner rundt seg selv og sin arbeidsplass.

Teksten er omstendelig som en departemental rapport, men den er klar og presis, aldri kjedelig.

Mye av årsaken ligger nok i det faktum at forfatteren ikke lar sin hovedperson isolere seg, noe han meget vel kunne gjort. Til tross for sin unnvikende natur beveger Hansen seg hele tiden blant mennesker.

Slik skaper forfatteren framdrift og tempo i fortellingen, ikke minst i de mange sammenstøtene mellom hovedpersonen og hans kollegaer.