ANMELDELSE: «Jeg vil ha flertall, JEG VIL HA RENT FLERTALL, jeg er så lei av å snakke med de damene, jeg kaster opp, JEG KASTER OPP, STANS BILEN SÅ JEG KAN KASTE OPP!»

Det desperate ropet kommer fra selveste statsministeren. Jens har fått nok. Han vil sykmelde seg, men det kan han ikke.

Den kristne eks-statsministeren - sniken - har allerede gjort det, og sånt fungerer bare en gang. Det betyr at Jens må fortsette, utbrent og deprimert.

Han velger heller et dobbeltliv, og går i dekning hos lektor Fvonk.

Politisk satire

Erlend Loe bedriver politisk satire i sin siste roman, som både i stil og tema åpner som en parodi på en Dag Solstad-roman.

Lektor Fvonk er sykemeldt. Han har blitt tatt for ukultur. Som tidligere leder av Gang- og Mosjonsforbundet, ble han holdt ansvarlig for omfattende medlemsjuks.

Nå har han gått i skjul. Han skammer seg dypt. Og han er livredd. De gravide er ute etter ham, og lurer rundt hvert et hjørne.

«Det er renheten, sier Fvonk. De er så fordømt ubesudlet og det som vokser i dem er så fylt av muligheter og lys og positivitet, og huden deres skinner, og tennene skinner, luktesansen er dyrisk, de har en uhørt styrke og de stråler og ingenting kan være lenger fra ukultur enn det som vokser inne i dem.»

22. juli

Hovedpersonen er gjenkjennelig Loesk: En mann som ikke finner ut av den moderne verden, og melder seg ut. Eller i dette tilfelle, som tvinges til utmelding på grunn av en ukultur han ikke egentlig er skyldig i.

I likhet med andre av Loes skikkelser har Fvonk et problematisk forhold til kvinner, og føler seg jaget. Like jaget som den mystiske hybelboeren som dukker opp hos ham. En hybelboer med løsskjegg, dette skjegget er forøvrig viet adskillig plass i boka. Fvonk finner ganske snart ut at mannen bak løsskjegget er Jens. Han har gått i skjul. Han er deprimert, knekt av det fryktelige som skjedde i 2011.

Erlend Loe er med andre ord en av de første - og sikkert ikke siste - norske forfattere som skriver 22.07 inn i romanen sin.

Han har gjort det på sitt naivistiske, barnebok-aktige «Kurt»-vis. Men det begynner å bli en stund siden Loes naivisme var super. Etter «Doppler» har det vært mye form og lite innhold hos Loe, og i «Fvonk» bare laller han i vei.

Ikke at «Fvonk» mangler politiske poeng. Tvert om. Det florerer av dem:

Eplekvinnen fra ytterste høyre - eller Luremusen, som hun også blir kalt - er ute etter Jens hele tiden. Navnet har hun fått fordi hun, lik den onde dronningen i Snøhvit, lokker med et blankpusset eple. Det er som kjent både giftig og pillråttent. Jens er også fortvilet over sin manglende kontakt med folket, og jubler over at Fvonk er tatt i ukultur.

Det er jo riktig så folkelig.

Halvmorsomheter

Saken er at hvert av poengene - som i seg selv ikke er dårlige, men heller ikke veldig gode - er så uttværet. Alt blir bare nesten-morsomt.

Det er som om Loe stoler sånn på sin egen underfundige naivisme at han tenker at formen i seg selv holder.

Men som politisk satiriker er han nokså platt. Og de pinlig-plumpe poengene tåler ikke den liksom-fomlete dvelingen som har blitt Loes kjennemerke. Ta for eksempel de serbiske banneordene Jens trøster seg med i all stillhet. Det kunne vært morsomt i en bisetning. Her er det viet adskillige sider.

Eller enda mer fjollete: Jens bæsjer noe som i formen likner Jesus. Han tilkaller sin sjelevenn Fvonk, og de bestemmer seg for å ta bilde av bæsjen og sms'e det rundt til fortolkning: Her «sniker» Loe inn noen spark mot kirken:

«Første beskjed er fra Carola Häggqvist. Hun skriver: Namnet Jesus - himlens hälsning, det mitt hjärtas kärlek vann, i det namnet fann jag frälsning, ingen annan frälsa kan. (... ) Den kristne eks-statsministeren skriver at han vil ha seg frabedt nattlige sms-er med blasfemisk innhold (... )».

Jålete

Det er godt mulig noen synes dette er uhyggelig morsomt og «tatt på kornet». Jeg syns bare det er uhyggelig slapt og til dels pinlig.

Jålete blir det også. Loes snirklete stil, med de mange bisetningene og den dels meningsløse praten-med-seg-selv, blir i denne boka bare hul.

Mindre jålete blir det ikke av at hvert avsnitt er nummerert, for liksom å gi et skinn av et eller annet viktig. I likhet med det «underfundige» navnet Fvonk, også dette særegent Loesk.

Her fremstår det like konstruert som resten av denne nokså fjollete boka.