ANMELDELSER: Fotball er en maskin for fortellinger. I seg selv er spillet tomt, abstrakt - det er først når vi fyller fotballen med våre egne historier at får den dybde og kontraster.

Tilskuerens jobb er å gi lag og spillere plass i et eller annet narrativ - slik kan en hel serie mentale romaner vise seg å poppe ut av en tilfeldig spillsekvens eller en guttelagskamp du går forbi på grusbanen.

Klisjeer på billigsalg

På samme måte handler all fotballprosa, enten det er lærde essays eller knappe reportasjer, om å bidra til tilskuerens historier: utdype dem, befeste dem, supplere, skape nye.

For fotballen er problemet i dag at hypen rundt sporten er så overveldende at historiene ender med å spise seg selv.

Ta de klassiske hatkampene i den internasjonale fotballen for eksempel: De fleste av dem er så lasset ned med overskrifter og overdrivelser at det ikke lenger finnes rom for tilskueren til å dikte videre selv.

Problemet må ha føltes overveldende for forfatteren Magnus Borgen under arbeidet med den nye boka «Fiender til vi dør» — en nokså omstendelig gjennomgang av verdens 13 største derbyer.

Store klisjeer

Borgen har reist jorda rundt på jakt etter fortellinger, men overalt finner han liksom den samme: Farge mot farge, bydel mot bydel, identitet mot identitet, klisjeer så store og gamle at de enten betyr alt eller absolutt ingenting.

Det krever sin mann å kutte gjennom en sånn masse av ferdige formularer. Dessverre ender Borgen stort sett opp med å repetere storkampenes selvskryt.

Ikke overraskende er boka morsomst om kampene vi vet minst om, som Krakow-derbyet mellom Wisla og Cracovia eller hatkampen i Kolkata i India mellom East Bengal og Mohun Bagan.

Selv de beste kapitlene skjemmes likevel av selvfølgeligheter og mangel på prioritering.

Kraftige strykninger og skarpere journalistiske ambisjoner hadde kanskje gjort det mulig å gå mye dypere inn i det av stoffet her som er virkelig fascinerende.
 

Stormannsgalskap

«Let's go Joden!», roper Ajax-fansen og veiver med israelske flagg. I Sør-Afrika snakkes det fortsatt med nostalgi om «ticky-ticky», den dvelende og dansende - men fullstendig ineffektive - spillestilen som ble utviklet i townshipene under apartheid.

I krysningspunktene mellom selve spillet og tilskuernes fortellinger oppstår det en besynderlig og betydelig kulturell kreativitet.

Det er den og ikke sportens stormannsgalskap Borgens bok burde gitt et bilde av.