- Et kall?

Sofie Hexeberg liker ikke smaken av ordet.

- Nå finnes jeg ikke religiøs, så det blir feil. Men, jo, det er nok en slags idealisme som driver meg.

- Ikke penger?

Hun sukker litt oppgitt.

- Hør her: Jeg har hus. Bil. Båt. Hytte. Fem barn som har flyttet ut og klarer seg sjøl. Jeg har passert femti. Jeg trenger strengt tatt ikke mer.

Så smiler hun.

- Men det jeg opplever akkurat nå er fantastisk. Jeg har noe viktig på hjertet, og opplever at folk vil høre på meg. Ja, det er fantastisk!

Det er grytidlig tirsdag morgen i villastrøket på Jar i Bærum. Det er stille, morgenrushet nede langs fjorden har ennå ikke begynt. Det Hexebergske kjøkken er så rent og ryddig at det ser ut som en utstilling i en kjøkkenbutikk. Legeektemannen Erik, som sa opp en solid jobb i et legemiddelfirma for å jobbe med sin kone, steker omelett i en panne med slippbelegg, men bruker rikelig med smør. Fra det enorme kjøleskapet henter Sofie fram et hjemmebakt lavkarbobrød, eller snarere en slags kake full av frø, kjerner, egg og crème fraîche. Hun skjærer opp fire skiver som hun dekker med et tjukt lag smør, feit gul ost og et par agurkskiver.

- Det er lunsjen vi gjør i stand nå, forklarer Sofie.

- Siden både Erik og jeg skal være prøvekaniner og ta masse blodprøver i dag, må vi faste. Men det er greit å få sjekket kolesterolet en gang iblant. Det er ikke så ofte leger tar seg tid til å sjekke egen helse.

Morgenrushet har ennå ikke startet når herr og fru Hexeberg setter seg i bilen og suser av gårde mot Sandvika, hvor de åpnet egen klinikk i fjor sommer. Businessen går bra, de har allerede flyttet til større lokaler og har utvidet staben.

Low Carb High Fat-kosthold (LCHF), eller bare «lavkarbo» i dagligtale, er vår tids mantra. Hvis du ikke sjøl er hekta, eller har vurdert å legge om, kjenner du garantert noen som er frelst på dette kontroversielle kostholdet. For mens vi fyller handlevogner til bristepunktet med fettholdige varer, renner fettet av oss og vi blir kvitt diverse andre livsstilsplager - i hvert fall hvis vi skal tro de utallige artiklene som er skrevet om fenomenet. «Gikk ned 30 kg med lavkarbo». «Lettere liv uten karbo». «Lavkarbo gjør deg friskere!» står det på avisenes førstesider.

I det siste er det også kommet flere kritiske oppslag som «Advarer mot lavkarbohelvete». Det synes ikke å ha noen merkbar effekt. Blar du videre bakover i avisene til du kommer til bestselgerlisten for bøker, vil du finne tre bøker med navnet Sofie Hexeberg på tittelbladet. Forlaget kaller det «et eventyr» og melder om godt over 100000 solgte eksemplarer. Flere skal det bli, forfatteren jobber i skrivende stund med nye utgivelser. Og over jul skal det engelskspråklige markedet erobres.

- Det finnes mye lavkarbolitteratur der fra før, men alt handler om slanking, mens jeg skriver om helse. Nei, det blir ikke mye fritid nå. Men jeg har ikke noe imot det. Både arbeidsgleden og nøysomheten er noe jeg har fått med meg hjemmefra.

Vi har forflyttet oss inn på kontoret hennes, det er ennå en stund til klokka blir åtte og den første pasienten ankommer. Blodprøver er tatt og Dr. Hexeberg har endelig fått seg en dose koffein.

- Jeg setter meg ikke ned og skriver en bok for å tjene masse penger. Jeg skriver en bok fordi jeg har noe å si. Jeg vet ærlig talt ikke hvor mye penger det dreier seg om. Men i år blir det noe sånt som halvannen til to millioner brutto.

- En pen årslønn.

- Ja, jøss, er du gal! Og det er en fin trygghet å ha. Det er knyttet en viss risiko til det vi driver med, men siden barna har flyttet ut kan vi gjøre det.

Hexeberg blir drømmende i blikket.

- Skulle det gå galt, kan vi alltids selge huset og flytte i en liten leilighet. Det hadde forresten ikke vært så dumt, for da hadde jeg sluppet alt hagearbeidet.

Høy, flott og elegant. Lang hals og grasiøse bevegelser. Slik framstår Sofie Hexeberg. Hun har alltid vært høy. Allerede tidlig i tenåra raget stavangerjenta, med sine 1,84 m.o.h., godt over sine jevnaldrende. Hun var også kraftigere bygget enn sine venninner. Ikke tjukk, bare større. Som så mange tenåringsjenter var hun innom ananaskuren, grapefruktkuren, banankuren - ensidige slankekurer som fører til vekttap på kort sikt, men som har en svært uheldig bieffekt. Så snart kuren er ferdig kommer kiloene tilbake, ofte med renter og renters rente. Og som ekstra bonus: et farlig usunt forhold til mat.

- Ti kilo. Sommeren etter gymnaset la jeg på meg ti kilo på et par-tre måneder. Jeg spiste mye brødmat, potetgull og søtsaker. Det var frustrerende, og jeg mistrivdes i egen kropp. Da sommeren var slutt, forsøkte jeg å spise magert og lite, men det er ikke lett å være sulten over lengre tid. Så jeg fortsatte å spise, og i min frustrasjon begynte jeg å kaste opp.

- Bulimi?

- Ja. Jeg hadde bulimi i to års tid. Det var noe jeg holdt for meg selv. Noe jeg skammet meg over.

- Fikk du hjelp?

- Nei, dette var noe jeg klarte å kontrollere på egen hånd. Men siden jeg gikk på et såkalt sunt, norsk kosthold var jeg stadig plaget med søthunger og ulvehunger.

- Du var skrubbsulten hele tiden?

Hexeberg nikker.

- Årsakene til spiseforstyrrelser kan være mange, men jeg synes fokuset har vært altfor mye på den psykiske komponenten. For egen del var det mine erfaringer med vektøkning og spiseforstyrrelser som økte interessen for hvordan mat virker på kroppen. I dag er jeg glad for disse erfaringene. At jeg har opplevd sånt sjøl, gjør også at jeg har større forståelse for pasientene jeg møter.

Hexeberg tar en pause, det skjer ikke ofte.

- Hadde jeg blitt introdusert for et lavkarbokosthold tidlig, tror jeg ikke det hadde skjedd. Et kosthold med lite karbohydrater og mye naturlig fett gir stabilt blodsukker. Da har man ikke samme behov for å spise i tide og utide, og søthungeren er ofte helt fraværende.

Seinere samme ettermiddag. På Colosseumklinikken på Majorstua skal Hexeberg holde sitt foredrag «Frisk med lavkarbo», og plastikkirurg Helge Einar Roald skal snakke om kosmetisk kirurgi i forbindelse med slanking. Hexeberg forteller at hun får pasienter som er henvist fra plastikkirurger. Folk som ønsker fettsuging, men som heller anbefales kostholdsendring. Det hender også at Hexeberg henviser pasienter som har hatt ekstreme vekttap andre veien for å få fjernet overflødig hud.

Dr. Hexeberg kjører nonstop den neste timen. Hun forteller om de mislykkede slankekurene i sin ungdom («Som de fleste andre gikk jeg på alle mulige kurer, ingen ting hadde noen langvarig effekt»), om sin angst for fett («Jeg var livredd fett og var derfor vegetarianer i mange år»), og hvordan hun, etter å ha jobbet hos Fedon Lindberg mellom 2006 og 2008, oppdaget hvilken positiv effekt lavkarbo kan ha. Hun forteller om hvordan hun skrev artikler i fagtidsskrifter («Det var ingen som brydde seg»), og om ektemannen som lurte på hvorfor hun ikke heller burde skrive for vanlige folk, folk som var interessert («Og det gjorde jeg!») - og så - puh! - er vi omtrent framme ved dags dato.

Powerpointbilder med grafer, tabeller og tall blinker av og på. Og så, like plutselig som det startet, er det over.

- Dét var i grunnen dét, sier Hexeberg, mens publikum klapper entusiastisk.

Det koster henne ikke en kalori å prate nonstop til et rom fullt av fremmede. Slik har det ikke alltid vært. Fram til ganske nylig skydde hun oppmerksomhet, holdt aldri taler eller foredrag - med mindre det var strengt påkrevd.

Det er blitt fredag, og vi møter Hexeberg igjen hos forlaget hennes i Akersgata. Siden sist har nye lavkarboartikler dukket opp i avisene og Hexeberg har blant annet deltatt i en debatt på NRK.

- Det var først i fjor vinter det for alvor tok av. Er du komfortabel med din nye rolle?

- Ja, det er noe jeg liksom har glidd inn i. Men det er merkelig å lese om seg selv i avisen og se seg sjøl på tv.

- Du kan se ganske streng ut. Dagsavisen kalte deg for Tante Sofie...

Hexeberg trekker på skuldrene.

- Jeg føler meg egentlig lett til sinns og lett på latteren. Men det er klart, i intervjuer og debatter er det ikke alltid så lett. Jeg er så konsentrert og tenker på hva jeg skal si, så jeg glemmer å dra munnvikene oppover, slik man helst skal gjøre. Nei, å delta i slike debatter ser mye lettere ut enn det faktisk er, sier hun.

Sannheten er at hvis det er noe Hexeberg virkelig kan og liker, så er det nettopp å diskutere.

Den regntunge himmelen hadde tredd seg godt nedover Fløyen, Ulriken, Løvstakken og de andre fjellene rundt Bergen. Den 21 år gamle medisinstudenten Sofie var på fest, og det var også medstudenten hun seinere skulle dele sitt liv med. Mannen hun skulle forske sammen med, jobbe sammen med og bo sammen med. Det som vekket interessen til legesønnen fra Bergens solside, var hennes evne til å være «gnistrende uenig» med ham. Det har hun fortsatt med.

- Vi er som regel enige, men jeg synes det er fint med litt debatt. Hvis ikke blir det kjedelig. Ærlig talt, man kan da ikke sitte og være enige hele tiden? Det kommer det jo ikke noe fruktbart ut av! Han kan si noe, og jeg sier meg ofte uenig.

- For å tilføre temperatur og tempo?

- Ikke bare derfor. Men, jo, jeg liker å diskutere.

Tre uker etter første møte flyttet Sofie og Erik sammen. To år etter giftet de seg.

- Erik skulle ha turnustjeneste i Narvik. Det var litt kjedelig, siden vi nettopp hadde giftet oss. Så jeg ble med, og når jeg likevel var der, var det greit å bruke tiden til noe fornuftig. Så vi begynte å lage barn, sier hun og ler.

Hexeberg sier at blant hennes beste egenskaper er evnen til å være systematisk og organisert.

Det er ikke tull. For avkommet til herr og fru Hexeberg er ikke et resultat av lettsindighet eller uforsiktighet, deres ankomst er planlagt med stor presisjon mellom eksamener, turnustjenester, ferier, forskningsoppdrag og doktorgraddisputaser.

- Å, ja! De er veldig planlagte. Alle fem. Temperaturmetoden heter det, sier hun og smiler lurt. - Jeg tok tempen, og hvis den var optimal sa jeg til Erik at nå fikk han bare komme igjen. He-he.

- Fem er ganske mange, men du ville gjerne hatt flere?

- I dag er jeg glad for at vi bare har fem. Men, du skjønner, vi begynte tidlig, og jeg var bare 31 da jeg fikk mitt siste barn - omtrent samtidig som alle venninnene mine fikk sine første. De gikk der med disse babyene, og jeg kjente lukten av dem. Har du noen gang kjent lukten av en liten baby? Den er helt spesiell. Jeg elsker babyer. Så jeg spurte Erik om vi ikke skulle få oss en til.

- Han satte ned foten?

- Ja. Men jeg spurte ham mange ganger.

- Hvor lenge holdt du på med det?

- Skal vi se... Til jeg fylte førti. Jeg likte å være gravid. Hvis det er noe som kan kalles et underverk - selv om jeg ikke er et troende menneske - så er det å føde et barn.

- Hvordan klarte du å sjonglere fem unger med doktorgradsstudier og jobb ved siden av?

- Det handler om prioritering. Erik og jeg har hele tiden satt unger og jobb høyest. Det har ført til at alle andre ting har måtte komme langt, langt ned på listen. Men det har gått fint. Og jeg ville ikke hatt det annerledes.

Hexeberg har skrevet og fortalt om hvordan hun følte seg hjernevasket til å tro at fett var roten til alt ondt. Om hvordan hun var overbevist om at en diett basert på grønnsaker, korn og lettprodukter var sikreste vei til en sunn sjel i et sunt legeme. Sjokket var derfor ekstra stort da hun en dag for seks år siden oppdaget en kul i brystet.

- Etter femten år som vegetarianer trodde jeg nærmest jeg var immun mot hjerte- og karsykdommer og kreft. Jeg fødte fem barn i perioden fra jeg var 24-31 år gammel. Alle ble ammet, og jeg har aldri brukt p-piller. Å få barn i ung alder og å amme dem er kjent for å være forebyggende mot brystkreft.

- Hvordan oppdaget du at du var syk?

- Jeg fikk en hard kul i høyre bryst. Den lå så nær under huden at den faktisk var synlig i speilet.

- Da var det vel bare å dra av gårde og få den fjernet?

Hexeberg rister på hodet.

- Det var ikke så enkelt. Mammografi og biopsi var negativ. Likevel ba jeg sykehuset om å fjerne kulen, da jeg følte meg utrygg. Men siden prøvene var normale, var det ikke aktuelt.

- Hva gjorde du da?

- Jeg fikk den fjernet på en privat klinikk, og det viste seg å være kreft. Jeg fikk strålebehandling etter vanlig prosedyre.

- Hvordan er forholdet ditt til det offentlige helsevesenet?

- Vi har et godt helsevesen, men det er uunngåelig at det blir gjort feil. Jeg har et prinsipp, og det er: Pasienten har alltid rett inntil det motsatte er bevist.

- Vil du oppfordre folk som er i tvil om å få en «second opinion», til å oppsøke flere leger?

- Ja, det vil jeg, sier hun og fortsetter:

- I ettertid har jeg lest meg til at kreftceller lever av sukker, og jeg hadde jo spist skikkelig høykarbokost i minst 15 år. Alle har til enhver tid kreftceller i kroppen. Jeg mater ikke mine, for å si det sånn.

- Men

en lavkarbokur er vel ingen garanti mot verken kreft eller hjerte- og karsykdommer?

- Selvfølgelig ikke. Men jeg føler uansett at lavkarbokost fungerer bedre for min kropp.

- Da du var vegetarianer fikk barna dine også bare vegetarmat?

- I all hovedsak. De var ganske små da, så de visste ikke om noe annet, stakkars. Men jeg la merke til at de likte veldig godt å komme til bestemor og få oksekjøtt. Eller skiver med mye smør på.

- Vegetarmat kan jo være godt...

- Jo da, men kombinert med lite fett blir det fort kjedelig. Smaken sitter ofte i fettet. Nå bruker jeg fløte, smør, crème fraîche og feite oster. Det føles som søndagsmiddag hver dag.

- Hvorfor er Statens ernæringsråd så skeptiske til lavkarbokosthold?

- Hvis noen påstår at det du har forsket på i tretti år ikke er bra, er det vel naturlig å gå i forsvarsposisjon.

- Du er jo også lege og var hellig overbevist om at et fettfattig og karborikt kosthold var det beste. Men du snudde?

- Ja, jeg er et eksempel på at det går an å snu når man blir presentert for forskning som viser noe annet enn det man har trodd. Jeg har måttet innrømme at jeg tok helt feil. Det tok tid, og i lang tid leste jeg utelukkende litteratur som styrket min overbevisning. Men til slutt måtte jeg bare innse at det eneste fornuftige å gjøre var å snu.

- Vil de som protesterer høyest mot LCHF-kosthold noen gang komme deg i møte?

Hexeberg smiler.

- Vet du, jeg synes det er litt underlig. For endringen burde jo komme fra universitetene og forskningsmiljøene, ikke omvendt, slik det gjør nå. Universitetene burde være det første stedet man er åpen for ny kunnskap. Nå kommer det fra folkedypet, det går nedenfra og oppover. Dette begynner å likne på en folkebevegelse.

- Men LCHF-kostholdet oppleves av mange som

ganske ekstremt. Skjønner du ikke at noen reagerer?

- Selvfølgelig. Men det må mediene ta sin del av skylden for. Tabloidversjonen er ekstremt spisset. Lavkarbokostholdet dreier seg om andre ting enn ubegrensede mengder av egg og bacon.

- Vil ikke alt dette fettet tette til blodårene og føre til akutt hjerteinfarkt og annet svineri raskere enn svint?

- Nei. Stikk i strid med det vi er blitt fortalt i årevis er det ingen påvist sammenheng mellom naturlig fett og hjerteinfarkt.

- På det punktet har den andre leiren kommet lavkarboentusiastene i møte, i hvert fall et stykke på vei?

- Det stemmer. Men når det gjelder lavkarbo skal man selvfølgelig ikke overdrive. Som med alt annet. Vann er sunt, men drikker du for mye, kan du faktisk dø av det. Jeg vil anbefale alle som er interessert, til å gå dypere inn i materien. Men generelt kan vi slå fast at de fleste av oss har behov for å kutte ned på karbohydrater og øke fettinntaket. Så må hver enkelt prøve seg fram, finne ut hvordan det virker på egen kropp og justere inntaket deretter.

- Så det er ikke sant at inni er vi alle like?

- Nei.

Ok. Så Dr. Hexeberg er et eksempel på at liv og lære kan gå hånd i hånd. Men hun må da ha noen skjeletter i skapet. Noe hun gjør som ikke passer helt inn i det strenge kostholdsregimet. Hjemme på kjøkkenet, sto det virkelig ikke noen flasker nederst i kjøleskapet?

- Det var stort sett balsamicoeddik. Men, jo da, det hender jeg skeier ut med litt vin iblant.

- Hva slags?

- Helst tørre hvitviner - fordi jeg liker det best. Det har ingenting med lavkarbo å gjøre.

- Når du sier du skeier ut, snakker vi kanskje om et lite glass?

Hexeberg ler.

- Nei. Jeg kan drikke både ett og to glass.

- Fem? En flaske?

- Jada, men det skjer ikke så ofte. Festing er det blitt lite tid til, siden jeg stort sett jobber gjennom hele helgen for tiden.

Denne helgen vil Hexeberg sitte bøyd over et bokmanus. Dessuten må hun lære seg å bruke Iphone og Ipad, da forlaget vil servere apps med oppskrifter til det lavkarbosultne og boklesende publikummet. Hvordan hun får det til? Gjett, da.

- Jeg får mye energi fra dette kostholdet, sier hun.

- Trender kommer og går. Hvor lenge tror du det vil gå før den neste kostholdsbølgen kommer og skyller vekk lavkarbotrenden?

- Altså: Det vil komme nye ting og nye forskningsresultater, helt sikkert. Men likevel vil dette vare. Hvorfor? Enkelt og greit: Fordi folk føler seg friskere av det. Fordi mange blir friskere av det. Å gå ned i vekt er bare en bieffekt. Det viktigste er å skape en bevissthet om at vi mennesker ikke har godt av å spise så store mengder karbohydrater. Så enkelt er det.

- Helt til slutt, hva viste blodprøvene dine?

Dr. Hexeberg smiler fornøyd.

- Nydelige kolesterolprøver. Alt er perfekt.•

eal@dagbladet.no