FILM: «Sommerland», regissør Grimur Hakonarsons første spillefilm, starter som en humrende komedie. En familie på fire driver et romslig spøkelseshus i en mindre velstående del av Islands hovedstad. Far i huset, Oscar, stiller seg opp ved siden av den mer tillitvekkende, hvite turistbussen med sin rødmalte Ford Transit «Ghost House», med en dødningskalle over frontruta, for å kapre lettlurte utlendinger, noe han iblant lykkes med.  

Tyskerne kommer  

Men bissnissen går relativt dårlig, selv om kona hans, Lara, holder seanser for folk som ønsker å komme i kontakt med sine kjære i det hinsidige, her kalt Sommerland. Inkassobrevene hoper seg opp og tvangsauksjon truer, men Lara snakker mest med alvene og Oscar overlates til seg selv. Når to homofile tyske kunstsamlere dukker opp og tilbyr 50 000 euro for alvesteinen i hagen, står Oscar overfor et valg.  

Problemet med «Sommerland» er at historien ganske hurtig går tom for humor. Det som til å begynne med kunne være en islandsk versjon av Aki Kaurismäkis stiliserte univers, går etter hvert over i melodrama à la «Åndenes makt», med innlagt demonstrasjon mot bygging av rundkjøring på «hellig» grunn.  

Manglende respekt

Filmen markedsføres som en kommentar til finanskrisa som rammet Island så hardt, men den er i så fall lite presis. Jeg skjønner at det handler om de styrendes manglende respekt for det som er viktig, men det er noe stusslig over dette universet. Muligens blir det gripende hvis man er sterk i sin tro på alver og andre vesener fra «den andre sida», men jeg tviler, siden filmens tone er mer «arthouse» enn folkelig: Det er ikke så vanlig at Cinemateket-medlemmer legger seg i sofaen og ser på FEM.