FILM: Disse danskene du. Også barnefilmene deres er selvfølgelige blandinger av rundkinnet jovialitet og grov vold. Den landlige småbyen i «Ola Froskesnapper» har myke kanter og klare farger. I disse idylliske omgivelsene går lille Victor og vennene hans rundt med konstante trusler om juling hengende over hodet. Truslene kommer dels fra mannevonde naboer, dels fra tenåringsbølla Ola. Det er liten tvil om at noen av dem mener alvor.

Sukrer ikke

Hovedpersonens streben går for det meste ut på å komme seg inn på det gjestende sirkuset og unngå Ola. Bølgene i plottet følger barnets skala. Men noe av det beste ved «Ola Froskesnapper» er nettopp at den er observant og troverdig hva angår sjargong, vennskap og konflikter barn imellom - og ikke sukrer. Det siste er kanskje ikke overraskende, da filmen er basert på en bok av Ole Lund Kirkegaard («Gummi-Tarzan»).

I et boblende birollegalleri er det én som gjør seg særlig bemerket: Den konstant vettskremte Bent, full av redselshistorier om alt storebroren hans har innbilt ham kommer til å skje, som gis ubetalelig stemmeprakt av Lena Meieran. Som alltid er det både humor, alvor og medfølelse i Kirkegaards behandling av barns frykt for verden og for hverandre.

Lite struktur

Animasjonen er i glatteste laget. Dessverre er det også slik at når en sammenligner skandinaviske produksjoner med sine mer påkostede amerikanske motstykker, er det ikke til å overse at de hjemlige animasjonene har langt mindre struktur og bevegelse. Animatørene strever med å skape overbevisende uttrykk i de runde barneansiktene. Men hunden er fin.

«Ola Froskesnapper» er en lett, freidig og forståelsesfull film sett fra barnets perspektiv. En viss visuell stivhet veies opp av indre smidighet.